Minneord
Berit Heir Bunkan.
Foto: Stefan Perner.
Berit Heir Bunkan – Minneord
Berit Heir Bunkan født 17. juli 1929 gikk ut av tiden 17. januar 2025, 95 år gammel. Med hennes bortgang har vi mistet en av pionerne i Norsk psykomotorisk fysioterapi.
Skrevet av Kirsten Ekerholt og Eline Thornquist.
Berit Heir Bunkan født 17. juli 1929 gikk
ut av tiden 17. januar 2025, 95 år gammel. Med hennes bortgang har vi mistet en
av pionerne i Norsk psykomotorisk fysioterapi.
Berit ble utdannet som fysioterapeut –
den gang kalt sykegymnast – i 1949. Hun ble magister i psykologi i 1977
og godkjent psykolog i 1982. I 2003, 74 år gammel, disputerte hun for dr.
philos-graden med avhandlingen «The Comprehensive Body Examination». Hennes
avhandling viser hvordan nøyaktig skalering av ulike kroppsfunn hos pasienter
med likelydende diagnoser kan si noe om lidelsenes alvorlighetsgrad, og hvilken
behandlingstilnærming som den enkelte pasient vil kunne profitere mest på.
Berit startet sitt virke som
fysioterapeut på Rikshospitalets lungeavdeling. Grunnlaget for hennes interesse
for pasientenes pustemønster ble dannet i disse årene. Hun hadde gjennom sin
kontakt med fysioterapeut Aadel Bülow Hansen blitt oppmerksom på hvordan
pasientenes pustemønster kunne sees i sammenheng med og hadde betydning for
både kroppslige og følelsesmessige symptomer og plager. Aadel Bülow Hansen og
psykiater Trygve Braatøy var de som dannet grunnlaget for det som i dag er
kjent som Norsk psykomotorisk fysioterapi, og der Berit ble en av pådriverne i
arbeidet med å gjøre denne kunnskapen kjent blant andre fysioterapeuter. Hennes selvpålagte mandat var å skape forståelse for sammenhenger mellom
kroppslige og psykiske forhold, og hun var utrettelig i sin formidling av
fysioterapeuters betydning i fagfeltet psykiatrisk og psykosomatisk
fysioterapi.
1968 ble hun ansatt som lærer ved Statens
fysioterapiskole Oslo, som nettopp var blitt statlig etter mange år som en
privatdrevet institusjon eid og ledet av leger. Med sin interesse for og
kunnskap i fagfeltet psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi ble hun straks en
lærer som preget undervisningen med sin entusiasme og sine kunnskaper i
anatomi, fysiologi og sykdomslære. Samtidig med undervisning på Statens
fysioterapiskole, studerte Berit psykologi på Blindern og ble magister i
psykologi i 1977.
På 1960- og 70-tallet fantes ingen
formaliserte videreutdanninger for fysioterapeuter i Norge, men Norske
fysioterapeuters forbund, (NFF) arrangerte ulike kortere etterutdanningskurs.
Etter hvert ble det utviklet en videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi som
besto av en rekke kortere kurs som bygget på hverandre. Berit var primus
motor i systematiseringen og utviklingen av denne videreutdanningen.
Kursrekken var todelt, to «grunnkurs» var rettet mot bredden i det psykiatriske
og psykosomatiske fagfeltet, mens to påfølgende «behandlingskurs», veiledet
praksis og egenbehandling siktet mot kvalifisering og egen takst kompetanse i
psykomotorisk fysioterapi.
På 1980-tallet skjedde det store
forandringer på utdanningsfeltet, og kravene til formalisert kompetanse økte
generelt i samfunnet. Samtidig ble fysioterapeuter og annet helsepersonell møtt
med økende krav til dokumentasjon av egen virksomhet.
Etter mye debatt og omfattende
utredningsarbeid i løpet av 1980 årene ble videreutdanningen i
psykomotorisk fysioterapi (da kalt psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi)
overført til fysioterapiutdanningene, og den ble dermed en del av høyskolesystemet.
Berit var aktivt med i planlegging og gjennomføring av det første kullet
med offentlig videreutdanning som startet i 1994 ved Høgskolen i Oslo. Undervisningen
omfattet flere metoder og tilnærmingsmåter med hovedvekt på Psykomotorisk
fysioterapi og Basal kroppskunnskap.
I årene som fulgte ble videreutdanninger
utviklet og etablert flere steder i landet, og neste steg i utviklingen var
mastergradstudier som vi i dag har på tre offentlige institusjoner: OsloMet,
Høgskulen på Vestlandet og UIT - Norges arktiske universitet.
Berit var
æresmedlem av Faggruppen for psykomotorisk fysioterapi. I 2005 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse
av St. Olavs Orden for sin «banebrytende innsats innen
fysioterapifaget».
Berit trakk psykologiske perspektiver inn
i fysioterapi, men hun sluttet aldri å være fysioterapeut. Berit var en aktiv
og engasjert fagperson i 75 år, og hun forble opptatt av konkrete
ferdigheter og muligheter for nye behandlingstilnærminger så lenge hun levde.
Sammen med mange andre
fysioterapeuter er vi takknemlig for å ha hatt Berit Heir Bunkan som lærer,
veileder, egenbehandler, kollega og venn. Hun har utfordret, irritert,
oppmuntret og støttet, hun var kunnskapsrik, strategisk, utholdende og kreativ. Minnet
om hennes engasjement og faglige kompetanse er tydelig for mange
fysioterapeuter også i andre land der hun har presentert sin faglighet med
stor entusiasme.