Simuleringsundervisning i Bergen er særdeles godt mottat.
Simuleringsundervisning i Bergen er særdeles godt mottat.

Studenter simulerer fysioterapi for alvorlig syke

Her bryner tredje års studenter i Bergen seg på alvorlig syke pasienter. – Nyttig og skremmende er fasiten.

Publisert Sist oppdatert

Slik gjennomføres simuleringen

  • Den første pasienten hadde ryggsmerter og skal mobiliseres ut av sengen. Den andre er postoperativ og preget av medikamenter og blodtrykksfall. Begge hadde urinkateter som kompliserer mobiliseringen noe. Den siste pasienten ligger på intensivavdelingen og er koblet til slanger for drypp, nesekateter, urinkateter og antibiotika.
  • Fysioterapistudentene må følge med på monitorene, sjekke at alle slanger og urinpose er med når aktivitet skal gjennomføres, snakke med pasienten, kommunisere med hverandre og ikke minst sørge for at pasienten føler seg ivaretatt og utfører aktivitet tilpasset sine utfordringer.
  • Midt i det hele får pasientene blodtrykksfall, og de snart ferdige fysioterapeutene må rykke tilbake til start. Blodtrykksfall og andre kliniske symptomer som puls og O2 metning styres av fasilitator som sitter på sidelinjen og justerer vitale verdier på monitoren fra en simpad.

I 2018 startet daværende høyskolelektor – nå PhD-stipendiat – Unni Moen ved fysioterapiutdanningen i Bergen et pilotprosjekt, hvor studentene simulerte behandling av pasienter.

Unni Moen og Tomas Bjørhusdal.
Unni Moen og Tomas Bjørhusdal.

I samarbeid med akuttsykepleier Tomas Bjørhusdal utarbeidet de ulike realistiske pasientsituasjoner på sykehus. Kasustikkene legger blant annet opp til at fysioterapeutene må samarbeide med postsykepleier, innhente og videreformidle informasjon om pasientens dagsform, status og medisinering. I tillegg må studentene finne sin rolle som fysioterapeut.

Prosjektet ble gjennomført som et frivillig tilbud for studentene i to år, og var så vellykket at det i år er obligatorisk for alle de litt over 60 studentene som går siste året.

Fysioterapeuten deltok digitalt på gjennomføringen av simuleringsundervisningen.

Tre ulike kasuistikker

- Vi starter med en relativ enkel pasient hvor studentene mest av alt må øve seg på å kommunisere med pasienten for å bygge trygghet i rollen som fysioterapeut. For hver kasus blir det mer og mer komplekst, og mellom hver kasus gjennomføres en debrief hvor vi reflekterer over hva som gikk bra og hva vi kan ta med av erfaring videre, sier Moen.

Hun ønsker at studentene skal føle mestring og økende trygghet, men også at de skal kjenne på stress og det å komme ut av den såkalte komfortsonen. Oppgavene legges opp slik at de tar med erfaringene fra det ene kasuset til det andre.

- I den siste kasusen er det ikke mulig å gjøre alt rett - for at studentene skal kunne kjenne på hvordan man reagerer når ting ikke går som planlagt. På sykehus er det nødvendig å kunne observere kliniske endringer hos pasienten og omstille tiltakene raskt ut fra pasientenes reaksjoner, sier Moen.

Hun understreker at debriefingen er sentral, og at de gir beskjed om at oppgavene er lagt opp slik at de må ut av komfortsonen.

- Ingen skal føle at de har gjort dumme feil, og det som skjer i simuleringsrommet er taushetsbelagt, sier Moen.

Slik gjennomføres debriefen

  • Alle kasuistikkene har definerte læringsmål, som er utgangspunkt for den strukturerte debriefen. Studentene skal selv skal sette ord på hva som skjedde, og hvordan situasjonen kunne blitt annerledes.
  • Studentene sitter i ring. Fasilitatorenes oppgave er å stille gode spørsmål som fremmer refleksjon om det positive, og stimulerer til diskusjon mellom studentene.
Debriefen er viktig.
Debriefen er viktig.

Skremmende – men ble ikke skremt

Studentene Sigrid Risan Jørgensen (25) og Kristian Rømo Skille (24) opplevde simuleringstreningen som reell, svært nyttig og til dels skremmende.

- Det er uvant å miste kontrollen. Det var mye å passe på, og jeg ble urolig for å miste ledninger, samtidig som jeg skulle snakke med pasienten og den andre fysioterapeuten. Hadde det vært en virkelig pasient, kunne det fått kritiske konsekvenser hvis jeg gjorde noe galt, sier Risan Jørgensen.

Selv om hun opplevde det som dramatisk og stressende, kan hun tenke seg å jobbe på sykehus.

- Jeg trodde fysioterapi i hovedsak dreide seg om muskel- og skjelettplager og trening. Men fysioterapi er langt mer, sier Risan Jørgensen.

Kommunikasjonen – en aha-opplevelse

Rømo Skille var markør (pasient). I pilotprosjektene benyttet høyskolen ukjente markører. Det var ikke mulig i år, på grunn av korona. Selv om Rømo Skille gjerne skulle vært fysioterapeut under simuleringsundervisningen, er han fornøyd og mener han lærte mye.

- Jeg erfarte hvordan pasienten kan oppleve oss som terapeuter. Ofte er det to fysioterapeuter på hver pasient, og da kan kommunikasjonen mellom pasient og terapeuter bli utfordrende. Det er viktig å ikke snakke over hodet på pasienten, og for meg var det en aha-opplevelse hvor viktig kommunikasjon er, sier Rømo Skille.

God trening før praksis

Begge studentene skal ha 10 ukers praksis i spesialisthelsetjenesten etter nyttår, og til neste år skal de ha turnus i Trøndelag.

- Det er ingen tvil om at dette er god trening før praksis og turnus. Vi får en viktig og god smakebit på hva som venter oss, sier de.

Vil utvide med mer simulering

Unni Moen planlegger å utvide simuleringsundervisning med mer enn én gang i året. Hun ønsker å benytte samme modell til andre pasientgrupper.

- Jeg ønsker at vi kan gjøre tilsvarende med andre tema, men da forhåpentligvis i en noe mindre ressurskrevende form. Vi vurderer bl.a. å streame simuleringen til deler av klassen og jobbe interaktivt, sier Moen.

Hun ønsker også at høyskolen skal jobbe tverrfaglig med simuleringsundervisning og tenker at sykepleierne, radiografene og dramastudentene kan være naturlige samarbeidspartnere. Dramastudentene kan for eksempel spille pasienter.

- Jeg håper også vi kan slå sammen ulike undervisningstemaer som for eksempel ortopedi og lungefysioterapi. Simulering er et fint utgangspunkt å løfte frem temaer som etikk og kommunikasjon, som ofte kan være utfordrende å overføre fra teoretisk undervisning til praktiske ferdigheter, sier hun.

Også Risan Jørgensen og Rømo Skille ønsker mer simuleringstrening. I tillegg mener de kommunikasjon bør prioriteres mer i undervisningen.

- Fysioterapeuter er avhengig av god kommunikasjon med pasientene. Det er ikke nok å be en pasient gjør en bevegelse, vi må sørge for at de er trygge nok til å tørre, sier Rømo Skille.