Bør lære å ta med jobben hjem på en god måte

Han ble alvorligere, lettere sint, så på enkle TV-serier og unngikk telefonsamtaler med moren og andre som ga uttrykk for behov. Å ha pasienter med tung bagasje kan koste deg som behandler, fortalte psykologspesialist Per Isdal på psykomotorikernes årsmøteseminar i Ålesund.

Fysioterapeuter kan måtte bruke mye av seg selv når de møter pasienter med problemer. Over tid kan det gi en slitasje. I en dansk arbeidsmiljøundersøkelse som nylig ble publisert, oppgir fysioterapeuter i større grad enn andre yrkesgrupper at de blir følelsesmessig berørt av jobben sin, og at arbeidet innebærer å måtte forholde seg til andres problemer.

I den danske undersøkelsen er det bare sosialarbeidere som vurderer de følelsesmessige belastningene som tyngre enn fysioterapeutene, mens sykepleierne ligger tett bak.

– Det å jobbe nært mennesker med problemer er utfordrende. Jeg var ikke blitt forberedt på å ha med jobben hjem – jeg fant ingen av/på-knapp, og følte det var min egen skyld. Jeg skulle gjerne hatt en opplæring i hvordan man kan ha med seg jobben hjem på en god måte, hvordan man kan håndtere sekundærtraumatisering, «compassion fatigue» og utbrenthet. Det samme tenker jeg gjelder fysioterapeutene, sa psykologspesialisten.

Tok et oppgjør med seg selv

Per Isdal har skrevet bok om hvordan mange års arbeid med voldsmenn, voldtektsmenn og pedofile overgripere har påvirket ham. Om man selv skal ta vare på helsa, bør man egentlig skifte jobb og pasientgruppe med noen års mellomrom, reflekterte han med et skjevt smil overfor psykomotorikerne.

Psykologspesialisten tenkte at han hadde en god og interessant jobb. Etter mange år hvor folk og pasienter spurte «hvordan orker du å jobbe med de fæle greiene der?», bestemte han seg for å gå i seg selv.

Isdal begynte etter hvert å innse hvor mye volden han møtte smittet ham, både i tanker og følelser.

– Jeg skrev ærlig ned på et papir at jeg ble syk og dårlig, fikk mareritt, hodepine, konsentrasjonsvansker og problemer med fordøyelsen. Jeg var mye sint hjemme, og kranglet med kollegene på jobb, sier han.

Isdal ble plutselig bevisst på at han hadde sluttet å se dokumentarer på TV og gått over til program som «Big Brother» og «Paradise Hotel» fordi det var enkel underholdning. Psykologspesialisten orket heller ikke å lese bøker lenger.

– Jeg hadde byttet til countrymusikk og danseband, fordi jazzmusikken jeg likte så godt tidligere, krevde noe av meg. Jeg var tidligere veldig sosial, mens nå ville jeg bare være i fred utenom jobb, fortalte han.

Bruker mye energi

– Dette er emosjonelt aktiverende arbeid, vi bruker mye «konsentrasjon» for å opptre rolig, analytisk og rasjonelt. Vi bruker energi for å kontrollere følelsene våre, sa Isdal.

Paradokset er også at er du flink med de vanskelige tilfellene blant pasientene, får du gjerne enda mer av de tyngste sakene.

Psykologspesialisten fortalte at tre av pasientene hans hadde tatt sine egne liv, og at han vet andre er i risikosonen.

Ansvar for arbeidsmiljøet

Isdal viste til høyt sykefravær innen helse- og sosialfeltet. Han tok til orde for at lederne i helsevesenet må ta ansvar for arbeidsmiljøet, og ikke la det være opp til hver enkelt å takle belastningene.

– I tillegg må kolleger være bevisste på å støtte og backe hverandre opp. Så må du ta ansvar selv også for å legge merke til dårlige signaler, å si fra om det og være bevisst på egenomsorg, sa han.

For fysioterapeuter kan det være utfordrende at mange er sine egne arbeidsgivere. Dere bør sørge for veiledning og selvterapi, og støtte av kolleganettverk, mente foreleseren.

– Du må selv ha et sted å reagere, hvor dine reaksjoner blir tatt imot. Kollegaen skal ikke gjøre noe annet enn å ta imot, han eller hun skal ikke «hjelpe deg», rådet Isdal.