Skremmende tittel, optimistisk innhold

Nicholls er professor og førsteamanuensis ved Auckland University of Technology, og holdt foredraget ved Universitetet i Oslo i vår.  Han er glødende opptatt av fysioterapifagets videre utvikling i takt med et helsevesen i endring.

Vi har bedt ham forklare seg, og det byr på langt mer optimistisk lesing.

- Mange har spurt hva som ligger bak tittelen «The End of Physiotherapy». Den er ment å være provoserende, og samtidig ser jeg den som en relevant problemstilling for dagens fysioterapeuter, sier Nicholls.

Den britiskfødte professoren påpeker også at tittelen består av to deler:

- Den første peker på hensikten med fysioterapi, altså «the end», mens den andre retter seg mer mot noen av problemene profesjonen står overfor. Spørsmålet er om fysioterapien er godt nok rustet til å tilpasse seg de økonomiske endringene vi ser innen helsevesenet.

På denne måten mener Nicholls at boken oppsummerer hvordan fysioterapien er kommet dit den er i dag, og samtidig gir perspektiver på hvordan fagfeltet kan tilpasse seg fremover.

- Selv om tittelen på boken kan virke pessimistisk, er den faktisk tenkt som optimistisk lesing! Det håper jeg i alle fall, sier Nicholls.

Målet er å argumentere for at fysioterapien må våge å forandre seg og utforske hvordan fagfeltet kan tilpasse seg omveltningene helsevesenet.

For snever tankegang

Under besøket i Oslo var Nicholls tydelig på at fysioterapien per i dag har en for snever verdensanskuelse.

- Det er en lang tradisjon innen fysioterapi for å se på kroppen som en maskin. Dette har vært avgjørende i etableringen av fysioterapien som en helseprofesjon med kredibilitet, det har vært nyttig for å understøtte fagligheten i vårt virke, og for å opparbeide troverdighet blant folk flest, myndigheter og i det medisinske miljøet. Vår biomekaniske arv har gitt fagfeltet anledning til å blomstre i mer enn hundre år, men den har også begrenset vår forståelse for hvordan mennesker opplever helse og sykdom på en mer kompleks og holistisk måte, mener Nicholls.

Ifølge professoren mangler de fleste fysioterapeuter forståelse for kulturelle, økonomiske, historiske, politiske, filosofiske og sosiale årsaker bak folks opplevelse av helse og helsevesen.

- Mye av dette skyldes trolig det relativt snevre biomekaniske perspektivet som fagfeltet vektla tidlig, og som har bestått frem til i dag. Med dette som bakteppe, mener jeg at fysioterapien har en for snever tilnærming.

- Hva skal til for å få den kursendringen du mener er nødvendig?

- For det første trenger fysioterapien verktøy for å være i stand til å gjennomføre en kritisk analyse av seg selv. Vi trenger også å utvikle langt bedre forståelse forhumaniora, filosofi, politikk og sosiale teorier. Væpnet med dette tror jeg vi blir bedre rustet til å forstå hvor vårt fag står i dag, og hvordan det kan endres. Jeg er en av dem som mener at fysioterapifaget må bli mer inkluderende og mangefasettert. I fremtiden må vi tenke på tusen ulike former for fysioterapi, ikke den ensrettede definisjonen fagfeltet står for i dag.

Helsevesen i endring

Nicholls tar også for seg mulige trusler, eller særskilte utfordringer, fagfeltet vil møte i fremtiden.

- Den største trusselen fysioterapien står overfor er helsevesenets endrede økonomiske forutsetninger. Jeg tenker da på behovene en aldrende og i økende grad kronisk syk populasjon vil stå for, folks økende skepsis til det offentlige helsevesenet, fremveksten av teknomedisin og folks økende bruk av komplementære og alternative behandlingsformer, med mer.

Ved nærmere ettertanke er det én trussel professoren rangerer høyere enn dette.

- En om mulig enda større trussel er velferdsstatens tilbakegang. I de fleste utviklede land har man tilbudt fysioterapi med full støtte fra staten. Dette har gitt oss tilgang til pasienter i det offentlige helsevesenet, lovgiving som har beskyttet våre interesser og systemer som har støttet opp om vår utdanning og praksis. I tillegg har vi fått en rekke fordeler som ikke har vært andre profesjoner forunt. Alt dette har fysioterapien fått fordi den tidligere tok seg av utfordringer staten følte ansvar for. Jeg tenker blant annet på rehabiliteringen av tjenestemenn med krigsskader, støtte til barn rammet av poliomyelitt og kroniske revmatikere. Men over de siste førti årene har myndighetene gradvis fjernet seg fra denne tankegangen, og oppfordret folk til å ta stadig mer ansvar for egen helse og velvære.

Nicholls har merket seg en tilbakegang i styresmaktenes støtte til denne typen helsetilbud, noe som er bakgrunnen for bekymringen.

- I fremtiden må vi trolig være forberedt på i langt større grad å stå på egne ben. Det er greit for fysioterapeuter som arbeider med mennesker som har råd til å betale for behandlingen, men det er lite trolig at vi i fremtiden vil være en profesjon som kan møte hele befolkningens behov med mindre man finner en ny finansieringsmodell. En slik utvikling vil ha stor innvirkning på hvordan fysioterapi defineres og utøves i fremtiden, mener han.

Norge, førti år unna

- Hvordan vurderer du fremtiden for fysioterapifaget i Norge?

- Først må jeg understreke at jeg ikke har noen inngående kunnskap om situasjonen i Norge. Men jeg er klar over at de økonomiske forutsetningene skiller seg fra mange andre land på grunn av oljeinntektene. Basert på dette tror jeg man også i fremtiden vil se fysioterapi nært knyttet til statlige helseinteresser. Vi kan kanskje si at fysioterapien i Norge er førti år unna problemene fysioterapeuter i mange andre land opplever i dag.

Han viser til endringene som er på vei i National Health Service (NHS) i Storbritannia som et bilde på hvordan situasjonen kan bli her hjemme med tiden.

- Jeg tror det er uunngåelig at Norge følger etter, og utvikler en styringskultur tettere knyttet til økonomiske og administrative prinsipper, ansvarlighet og rasjonalisering av tjenestene. Dette vil påvirke fysioterapien, men forhåpentligvis har vi funnet måter å møte dette på innen den tid.

David Nicholls har i en del sammenhenger berømmet vidsynet til det norske fysioterapimiljøet:

- Norge har en lang tradisjon for humanistisk fysioterapi, og er på enkelte områder unikt i så henseende. Noen av de mest interessante og innovative ideene knyttet til fysioterapi i disse dager stammer fra norske forskere, som i flere år har utforsket psykodynamikk. De har innlemmet tilnærminger til helse og velvære i fagfeltet, og har utviklet en sterkt personorientert praksis. Det er behov for å dele mye av denne erfaringen bredt i fysioterapiverdenen. Vi vet at mange fysioterapeuter ønsker å øke sin kunnskap om pasientens erfaringsgrunnlag, og norske fysioterapeuter har gjort mer på dette feltet enn de fleste, understreker han.

Gode råd, gratis

Utfordringene knyttet til et stadig mer kostnadskrevende og omfattende helsevesen står for døren også i Norge, ifølge Nicholls. Hvilket råd ville han gi helseminister Bent Høie om han fikk muligheten?

- Jeg ville be ham vurdere om det er noen profesjon som er bedre posisjonert til å møte forandringene vi ser i helsevesenet i dag enn fysioterapeuter. Leger er diagnostikere, men de er kostbare å utdanne og har ikke spesielt stor interesse i fysioterapi. Sykepleiere er uunnværlige, men de kan verken diagnostisere eller utføre behandling. Andre helsepersonellgrupper er spesialisert på sine deler av kroppen eller spesielle helseaspekter. Osteopater og kiropraktorer er ensrettet opptatt av muskel/skjelett, og har følgelig ingen ting å bidra med i et bredere helseperspektiv. Når ministere så skal vurdere hva som er den beste investeringen for å møte fremtidens utfordringer, vil han se at fysioterapeuter er ideelle for oppgaven.

I tillegg til det diagnostiske fortrinnet trekker professoren frem evnen til å håndtere komorbiditet, erfaring med å håndtere pasienter og at profesjonen har høy tillit i befolkningen.

- Og hvilket råd ville du gitt til Norsk Fysioterapeutforbund?

- Se til historien, oppmuntre profesjonen til å være mer bevisst på de økonomiske endringene helsevesenet står overfor, og vær enda mer politisk og sosialt engasjert. Fjern dere fra synet på fysioterapi som en handelsvare og vær opptatt av pasientenes behov, selv om det i enkelte tilfeller innebærer å trå til siden.

For Nicholls er det avgjørende at profesjonen er tilpasningsdyktig, noe han også understreker i sitt råd til NFF.

- Dersom vi må fjerne oss fra dagens tankesett knyttet til fysioterapi, må vi gjøre dette uten å nøle. Folk vil alltid ha behov for fysioterapi, og de vil ha noen som kan diagnostisere, forklare og behandle deres smerte og lidelse. Dette må utføres av noen de stoler på, og som kan bruke sine hender helbredende på dem. Derfor er ikke «the end of physiotherapy» noe man nødvendigvis behøver å frykte, men heller noe vi bør vurdere seriøst hvis vi skal forbedre pasientenes velferd i fremtiden, avslutter David Nicholls.