Når trening blir hobby

– Beklager at jeg ringer så sent. Jeg har brukt dagen på å kjøre rundt på hesten til dattera mi, som har vært på tilpasning av sal.

Klokka er fem over ni en onsdagskveld i slutten av mars. Vi ringes for å snakke litt om morgendagen. Er det greit at vi kommer? Hvem kommer vi til å møte? Fysioterapeuten skal bli med på en ridefysioterapitime på Stubberud Gård. Timen er det spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi og ridefysioterapeut Lene C. Ziener som skal lede. Hun gleder seg, forteller hun, med blid stemme over telefonen.

Torsdag ettermiddag kommer. Den er uvanlig regntung til Østlandet å være. Vannmassene fra himmelen blander seg med tung, skitten snø på bakken, og alt samles i en eneste stor våt og grå gjørme på toppen av det tykke islaget som dekker store deler av plassen. Her på Stubberud Gård i Sørkedalen ligger den ene av Tanum Rideskoles to avdelinger.

Omgivelsene er landlige, og ettermiddagsrushet i Oslo oppleves langt unna. På tross av høy aktivitet på tunet – stallhjelpere som farter over gårdsplassen og en tretti-førti hester som skal ivaretas – hersker stillhet og ro. I en innhegning foran gården står en liten flokk med hester. De beveger seg sakte under våte regndekken, lett lutende med nakken i en stille aksept over det ugjestmilde været.

Hestene bryr seg ikke stort om værforholdene. Det gjør heller ikke dagens små helter, som begynner å ankomme Stubberud Gård.

Ukas høydepunkt

– Hvem skal jeg ri i dag?

Førstemann kommer springene over gårdsplassen mot den store ridesalen. Han er kledd i monster-regntøy. Lua og ridehjelmen er allerede på.

Det er bare andre gang han er her. De tre kvarterene sammen med hesten har likevel rukket å få status som ukas desiderte høydepunkt. Syv dager er alt for lenge å vente. Og seksåringen stråler av begeistring fordi han snart er tilbake på hesteryggen. Å ri er gøy. Faktisk enda morsommere enn å svømme sammen med fysioterapeuten, forteller han. Selv om det er artig, det også.

– Det er fordi hesten er så fin! Han gliser.

Det blir vanskelig å stå stille, men å hoppe fra vannpytt til vannpytt utenfor hallen får tiden til å gå bitte litt fortere. Hvor blir det av resten av gruppa? Kommer ikke hestene snart?

Ziener har akkurat snakket på telefonen med mammaen til en jente som sitter hjemme og storgråter. Hun er ikke helt i form, og får ikke møtt opp til dagens time. Jenta er utrøstelig, forteller mamma.

– Alle barna som kommer på timen i dag har en grunndiagnose med utfordringer som gjør at de må trene hele livet. Derfor er det så viktig at de finner en måte å trene på som gir glede. For denne gjengen er det hest som er best, forklarer Ziener.

«Avansert core-trening»

Ridefysioterapeut Lene C. Ziener legger markeringer og bommer utover i hallen. Hvordan skal hun utfordre og hjelpe barna til å kjenne på mestringsfølelsen på hesteryggen i dag, mon tro? Ulike nevrologiske sykdommer gjør at de opplever utfordringer knyttet til motorisk utvikling og -funksjon. På hesteryggen får de trent på postural kontroll og jobber med mange muskelkjeder, i ulike plan.

– Her driver barna med en form for «avansert core-trening», men selv opplever de bare at de er «på ridning», forklarer Ziener.

– Det er dette som er den store verdien i ridefysioterapi. Treningen skjer på barnas premisser, i form av hobby og interesse.

Regnet dundrer stadig kraftigere på det uisolerte taket. Kulden og fuktigheten i lufta kryper lengre innover i hallen. Men ivrige små kropper har ingen problemer med å holde på varmen. Barna ler mens de løper rundt, hit og dit. Smilene brer seg også blant ledsagere, foreldre og bes-teforeldre. Hele gruppa er på plass nå, og stemningen er munter og spent.

– Der kommer «Poppy»!

En jente i rosa allværsjakke peker mot inngangen til hallen. Første hest, en hvit islending, ledet av en ung tenåringsjente, er på vei fra stallen.

Ingen erfaren rytter

Tenåringsjenta er Zieners yngste datter. Noen ganger trengs det litt ekstra hjelp for å få logistikken i å arrangere gruppa til å gå opp. Da er det godt å ha en hestefrelst tenåringsdatter, eller to, som mer enn gjerne stiller opp.

– Selv er jeg ingen erfaren rytter. Jeg er ponni-mamma, forteller Ziener.

Ziener tok sin utdanning i ridefysioterapi bare for et år siden, omtrent. Hun ble introdusert for fagfeltet allerede under en praksisperiode på grunnutdanningen, og lot seg da fasinere av den unike, terapeutiske effekten barna opplevde gjennom kontakten med hestene. Senere begynte også den store hesteinteressen hos hennes egne barn å smitte over, og Ziener har selv etter hvert blitt svært så glad i livet i stallen. I voksen alder har hun lært seg å ri på det nivået som er nødvendig for å kunne jobbe som ridefysioterapeut. Men denne jobben krever langt større kompetanse og kunnskap om hesten, utover det å mestre å sitte på en hesterygg. Å finne en god «match» mellom hest og rytter, blant annet.

– Hos noen grupper, som ved psykisk utviklingshemming, kan det være en del lyd og bevegelse. Det skal være trygt å sitte på hesteryggen, og det skal være greit for hesten å ha en rytter på ryggen. Da er det viktig å velge ut riktig hest, forklarer Ziener.

– Jeg kjenner ikke alle hestene så godt ennå, og får heldigvis litt hjelp av noen som kjenner hestene bedre enn meg.

Noe «magisk»

Ved inngangen til hallen står en hjemmesnekra stige av trepaller klar. En etter en får barna hjelp til å komme opp i salen. Vel oppe på hesteryggen er det noe som skjer. Noe litt «magisk» om du vil. Den lille rytteren retter seg opp i ryggen. Blikket blir fokusert – trill runde øyne fanger nysgjerrig opp hestens tegn og signaler.

Ziener forklarer at det i ridefysioterapi jobbes en del med sittestilling, eller «sitsen» som det kalles på fagspråket. Den sittende holdningen påvirkes mye av plasseringen oppå hesten, og den forplanter seg fra bekkenet til nakken og hodet.

– Husk, nå er det du som er sjefen! Roper Ziener fra sidelinjen.

– Det er du som bestemmer hvor hesten skal gå, når den skal stoppe – og starte igjen.

På hesteryggen skal barna kjenne at de kan være en trygg og god leder for det store dyret.

Hestene skritter rolig etter hverandre. Bevegelsene til de store dyrene er vante, trygge og rolige. Forstår de at de bærer på en dyrebar last?

– Da kan dere begynne å ta bommene!

De ulike øvelsene utfordrer barnas balanse. Over bommene skal de reise og sette seg i salen.

– Den samme øvelsen kan man gjøre for eksempel på en «hoppeku på krakk», forklarer Ziener.

Hun har tro på at lek – og det å spille på barnas interesser, er avgjørende for deres engasjement rundt trening. Er barnet interessert i hest og ridning – ja, da er øvelsen på hoppekua god å bruke, om man ikke har tilgang på en «ekte» hest.

– Vi bruker jo for eksempel mye ball i trening med barn for å gjøre det morsommere. Bruk av hest er ikke så annerledes enn andre hjelpemidler, i den forstand.

I andre øvelser får barna aktivert kjernemuskulaturen. De lener seg bakover og fremover i salen. Strekker armene ut til siden og roterer fra midtpartiet. Setter hendene på hodet, strekker seg ned og gir hesten en god klem. Kosen og nærheten til dyret har sin egen verdi.

– Bra jobba! «Give me five», kommer det fra Ziener.

Livslang glede

– Skal vi trave litt nå eller?

Tilbakemeldingen fra gruppa blir et høylytt og samstemt: JA!

Alt de gjør på timen er gøy, men når hesten legger seg over i lett trav, kiler det attpåtil så herlig i magen.

Løpeturen foregår i tur og orden. Når turen kommer til én, står de andre hestene på rad og rekke og venter rolig.

– Det er viktig med forutsigbarhet og orden for mange av disse barna – og for hestene. Opplegget i timene er derfor lagt opp ganske likt fra gang til gang, forklarer Ziener.

En far løper ved siden av for å holde tritt med hesten. Han holder et fast grep om jentas vest.

– Mina har epilepsi, det er derfor jeg holder i henne, forklarer han mens han løper forbi. Idet han passerer, vender han hodet og legger til:

– Det er så fint at dere retter søkelyset mot ridefysioterapi i Fysioterapeuten. Det er et fantastisk tiltak!

Etter løperundene er timen over. Barna ser fornøyde og litt slitne ut. Nå er det en hel uke til neste gang. I mellomtiden fortsetter barna med å trene. På skolen, og hjemme. Trening er, og vil fortsette å være, en stor og viktig del av deres liv.

– Vi er så glade for at jenta vår har funnet en aktivitet og en trening hun liker, forteller bestemoren til en fjortenåring.

– Hun begynner å nærme seg voksenlivet, og vi håper ridningen fortsetter å være et godt verktøy og en stor glede for henne fremover.

Vi setter pris på å høre fra deg!

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.