Kan bevegelse beskrives ved hjelp av tall?

Kritisk tenkning rundt fysioterapeuters kartleggingspraksis bør settes på agendaen, skriver forfatterne i den vitenskapelige artikkelen «Å teste eller ikke teste? - En studie av norske fysioterapeuters praksis for kartlegging av motorisk funksjon».

Fysioterapeuter får stadig flere standardiserte kartleggingsverktøy å velge mellom. Spørsmålet er i hvilken grad denne type målinger gir et korrekt bilde av pasientens funksjon.

- På utdanningen diskuterer vi hvilke verktøy vi skal introdusere studentene for, og i den kliniske praksisen diskuterer vi stadig hvilke standardisert måleverktøy vi skal bruke. Vi har veldig forskjellige pasienter og ikke alle egner seg til testing. Får vi et reelt bilde av barnet eller ungdommens funksjon og kapasitet gjennom de måleverktøyene vi har til rådighet i dag? Samtidig er det viktig å kunne dokumentere det vi gjør og hvorfor, sier førsteforfatter og spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi, Kine Melfald Tveten, som også er leder av fag- og utdanningspolitisk råd i NFF.

Blir hyppig brukt

Tveten er førsteamanuensis og postdoktor ved Høgskulen på Vestlandet og tilknyttet Barnas Fysioterapisenter i Bergen. Andre- og tredjeforfatter er henholdsvis spesialfysioterapeut i Tromsø kommune, Silje Aasjord Olsen, og professor ved OsloMet – storbyuniversitetet, Kirsti Riiser.

Deltakerne i studien svarte på spørsmål i et digitalt spørreskjema. Inklusjonskriteriene var at respondenten måtte være autorisert fysioterapeut eller turnusfysioterapeut, forstå norsk, og jobbe med barn og unge. 103 personer gjennomførte hele undersøkelsen.

92 prosent av deltakerne rapporterte at de anvendte kartleggingsverktøy, de fleste av disse var enten fysioterapeuter ansatt i spesialisthelsetjenesten eller fysioterapeuter uten videreutdanning. Alle beskrev at de la stor vekt på å ivareta barnet i testsituasjonen, og at de aldri lot en standardisert kartlegging stå alene i en funksjonsvurdering.

Er bevegelse et tall?

- Når vi tester, gjør vi det alltid for å forsøke å sammenligne med det datagrunnlaget vi har på andre barn og unge med samme alder og funksjonsnivå. Men motorikk er bevegelse, og de standardiserte måleverktøyene munner ut i en tallenhet. Er det egentlig mulig å beskrive bevegelse med et tall? Likevel, denne formen for testing er antakelig det beste verktøyet vi har per i dag, gitt at resultatet står sammen med fysioterapeutens kliniske undersøkelse og vurdering, sier Tveten.

Fysioterapeutene i studien rapporterte om stor forskjell på hvordan barn og unge opplever å bli testet. Noen finner det lite motiverende, andre blir engasjerte og synes det er kjempegøy. De fleste befinner seg et sted midt imellom.

- Blant barn med nevrologiske problemstillinger, er det mange som har utfordringer med kognitive evner. Er testen for eksempel overveiende instruksjonsbasert, kan det være at de ikke forstår hva de skal forsøke å gjøre. Som fysioterapeuter er det vår oppgave å finne frem til den testen som egner seg best for hver enkelt pasient, sier Tveten.

Utypisk atferd

I konklusjonen heter det at «videre forskning og fagutvikling bør vurdere nye utforminger av kartleggingsverktøy som ivaretar barn og unges mestringsopplevelse, samtidig som de beholder reproduserbarheten og øvrige måleegenskaper».

- Studien viser at fysioterapeuter gjør individuelle tilpasninger når de benytter standardiserte kartleggingsverktøy. Hvilke konsekvenser får dette, ikke minst med tanke på forskning?

- Konsekvensen er at verktøyet ikke lenger er standardisert og dermed vil resultatene i liten grad være sammenlignbare. Hvis du velger å gjøre en tilpasning, må du i alle fall gjøre den samme tilpasningen hver gang du tester. Men uansett vil dette føre til støy i forskningen. På den andre siden er det slik at hvis du velger å gjøre en hunder prosent standardisering for å kunne sammenlikne med normreferansen, er det ikke sikkert at du får frem den naturlige prestasjonen til barnet. Den atferden du ser og måler er kanskje ikke den som er typiske, sier Tveten.

Fra produkt til prosess

Hun legger til at det ikke alltid er sluttproduktet i form av en tallenhet som teller, men strategien pasienten velger underveis. En løsning er å tenke nytt om måten kartleggingsverktøy bygges opp på.

- Prosessen viser hvilken strategi pasienten benytter for å nå målet. Gjennom å flytte fokus fra produkt og prestasjon til prosess og bevegelseskvaliteter i den motoriske funksjonen, kan vi bedre forstå hvordan pasienten beveger kroppen sin og ta den kunnskapen med oss inn i tiltakene våre, sier Tveten.

- Hvorfor bruker så mange fysioterapeuter standardiserte kartleggingsverktøy når testresultatet likevel sammenfaller med deres egen kliniske vurdering og erfaring?

- Jeg tror det bunner i et generelt ønske om å kunne dokumentere, noe som er et økende krav i samfunnet generelt, og objektiviteten og reproduserbarheten som ligger i et felles språk. I tillegg kan testresultatene i forbindelse med utredning og diagnostisering utløse en form for økonomisk støtte eller andre støttetiltak fra det offentlige hvis pasienten skårer under en bestemt terskelverdi, sier Tveten.