Det feilplasserte blåmerket

– Jeg lurer på om du opplever noe som ikke er så bra? Det spørsmålet kan fysioterapeuter stille til barn som de mistenker er utsatt for vold eller overgrep, foreslår psykologspesialist Kristine Rysst Heilmann. Sammen med spesialist i klinisk pedagogikk, Helge Angell-Hansen fra Statens barnehus Oslo, holdt hun foredrag på årsmøteseminaret til Faggruppen for barne- og ungdomsfysioterapi i Sandvika i februar.

Det finnes 11 barnehus i ulike fylker. Hit kommer barn som har fått glødende sigaretter stumpet på huden. Barn som hver dag får høre av mor at hun skulle ønske de aldri hadde vært født. Bare på barnehuset i Oslo ble 827 barn avhørt i fjor. Huset er innredet med sofaer og leker. Hit kommer politietterfors-
kere som er spesialtrent i å avhøre barn. De følger opp det juridiske, mens barnehusets ansatte følger opp det psykiske og samhandler med andre instanser, som barnevernet.

Se etter blåmerker på feil steder

Heilmann og Angell-Hansen oppfordrer fysioterapeuter til å tørre å se og tørre å handle.

– Fysioterapeuter kan se blåmerker som sitter på steder der det ikke er naturlig at barnet slår seg. Det kan være på halsen, innsiden av lårene eller armene, ryggen, baksiden av lårene eller undersiden av fotsålene. Blåmerker bak ørene kan være et tegn på at barnet har blitt holdt fast under overgrep, sier Heilmann. Om det mangler hår enkelte steder på hodet, kan det skyldes lugging.

Psykologspesialisten understreker at det ikke er så ofte barnet begynner å fortelle uoppfordret. De trenger ofte en anledning. En slik anledning kan være en undersøkelses- eller behandlingssituasjon hos fysioterapeuten.

– Fysioterapeuten kan si ting som «jeg ser at du har vondt i armen, det hadde du ikke sist», kommentere blåmerkene, eller si «jeg har tenkt på det siden sist, at du virker litt lei deg», sier hun.

Redd for å påvirke barnet

Noen fysioterapeuter kan tenke at det virker invaderende å spørre, eller at de kan risikere å påvirke historien til barnet før senere avhør.

– En generell holdning vi har, er at man ikke skal la være å spørre når man er bekymret. Rådet er å stille åpne, undrende og ikke ledende spørsmål. Bekreft barnet ved å si at det var fint at det fortalte deg om det vonde. Si at dette er så viktig at du må snakke med andre om det, sier Angell-Hansen.

Han understreker at det ikke er fysioterapeutens jobb å avdekke hva det er som har skjedd, men å kunne ta saken videre. Snakk med en overordnet, søk råd. Generell usikkerhet eller bekymring bør meldes til det lokale barnevernet. Har du konkret mistanke eller informasjon om overgrep eller vold, skal politiet kontaktes, forteller de to. De viser til avvergingsplikten etter straffeloven og opplysningsplikten overfor barnevernet.

Har rådgivningstelefon

Fysioterapeuter kan også ringe rådgivningstelefonen til Statens barnehus, eller kontakte konsultasjonsteamene som flere barnehus har. Heilmann og Angell-Hansen spurte de 200 barnefysioterapeutene om noen av dem hadde kontaktet rådgivningstelefonen før, men fikk ingen hender i været. Angell-Hansen fortalte også at han gjennom de fem siste årene aldri hadde hatt en fysioterapeut på tråden.

Heilmann og Angell-Hansen sier at det dessverre er få fasitsvar på hvilke tegn man kan se etter for å avdekke vold og overgrep. I en del saker vil det ikke være fysiske bevis, tegnene kan være diffuse eller kan tolkes som andre problemer. Noen barn blir utsatt for psykisk vold. Andre sliter veldig med å åpne seg.

– Om barnet mestrer mindre enn det man er vant til og funksjonsnivået er blitt dårligere, kan det være et tegn på at barnet er utsatt for vold. Men det kan vel så gjerne skyldes mistrivsel på skolen.  Er ikke tegnene entydige, blir det viktig å prøve å se etter mulige forklaringer og reflektere rundt signalene. I hvilke situasjoner viser barnet en viss adferd, og er det for eksempel normal aggressivitet og sinne? Har dette vedvart over tid? Søk gjerne råd, for eksempel via rådgivningstelefonen, sier Heilmann.

Kan være vitner til vold

Angell-Hansen understreker også at forskning viser at det å være vitne til vold, er like skadelig som å bli utsatt for det selv.

Han sier at barn ofte hindres i å åpne seg fordi de føler frykt, er blitt truet, at de tror det de opplever er «normalen», eller at de mangler mulighet til å snakke fritt. Når noen barn blir spurt om hvorfor de ikke fortalte om volden, kan de si «ingen spurte meg». Noen ganger må fysioterapeuten kanskje spørre flere ganger før barnet åpner seg for å snakke, understreker han. 

Ikke snakk om mistanken til mistenkte

Det er ikke alltid overgriperne er voksne. Nyere tall angir at mellom 30 til 50 prosent av overgrepene mot unge utføres av andre unge, ifølge Angell-Hansen. Ofte er overgriper en barnet har en relasjon til, og barnet kan føle skyld og skam. Han understreker også at man ikke må snakke om mistanken sin med den mistenkte før anmeldelse. Det kan ødelegge for etterforskningen.

– Overlat dette til politiet. Er det mistanke mot foreldrene, må en som barnet har tillit til følge barnet til barnehuset. Da kan fysioterapeuten blir bedt om å gjøre dette, sier han.

Om barnet betror seg, bør fysioterapeuten skrive det ned så ordrett som mulig. Notatene kan bli viktige i en eventuell anmeldelse, melding til barnevernet eller rettsak.

Taushetsplikten oppheves

Noen av fysioterapeutene i salen spurte om taushetsplikten.

– Den oppheves når opplysningsplikten til barneverntjenesten trer i kraft. Det må vurderes fra sak til sak i hvilken grad og på hvilken måte barnet eller ungdommen bør involveres i hva som skjer i etterkant. Drøft gjerne dette med barneverntjenesten, sier Angell-Hansen.

-Meld heller én gang for mye enn én gang for lite

Kristin Snøan er leder i NFFs faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi. Hun sier at helt fra grunnutdanningen er det et fokus på at vi som fysioterapeuter kler av barna i forbindelse med undersøkelsen, og at hudforandringer og eventuelle merker etter vold er noe av det vi ser etter.

– I egen kommune har vi en strategi om å dra på hjemmebesøk. Et hjem forteller mye om livet som leves innenfor de fire veggene, og hvordan foreldrene har det. Hvordan foreldrene har det, kan igjen si noe om risiko for vold eller omsorgssvikt, forteller Snøan.

Faggruppelederen sier at det er vanskelig å skulle si noe om hvor kjent barnehusene er hos kollegaene, men har inntrykk av at mange drøfter saker med kommunale instanser og samarbeidspartnere.

Snøan tenker at det for mange nok er krevende å skulle melde inn saker uten å være sikker, med bare en «magefølelse» å gå på.

– Vi er opplært til å skulle være objektive. For barnets skyld er det viktig at vi som barnefysioterapeuter er bevisste spennet mellom magefølelsen og det objektive, og heller melder én gang for mye enn én gang for lite. Det er andre som skal undersøke og konkludere på om det faktisk er utøvd vold, sier hun.