Ståstativ og vaterbarn

Skrevet av Vegard Horne, universitetslektor ved bachelorprogrammet i ergoterapi, det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, Norges arktiske universitet.

Det er etter min mening særdeles viktig å være kritisk til veletablert praksis få stiller spørsmålstegn ved. Dette gjelder spesielt ved manglende overbevisende evidens. Enda viktigere er det å være oppmerksom på dette når det angår umyndige mennesker. Anvendelse av ståstativ overfor barn er et eksempel på dette.

Hva er egentlig et ståstativ? Brukerne av ståstativ beskrives som personer med «(…) ingen eller kun noe selvstendig ståfunksjon» (1). Et ståstativ kan i forlengelse av dette beskrives som et stasjonært, teknisk hjelpemiddel som skal gi tilstrekkelig støtte slik at vedkommende kan stå oppreist. Tallmateriale fra NAV viser at over 90% av brukerne av ståstativ i Norge er barn (2). Anvendelsen av ståstativ bør derfor anses som primært rettet mot barn. Ståstativ til barn brukes på steder som barnehage, skole og i hjemmet. Barn er i stor grad umyndige. Samtidig er de barna som anvender ståstativ gjenstand for sterke normative forventninger med bakgrunn i dere funksjonsnedsettelser. Denne kombinasjonen gjør dem spesielt sårbare for normativ påvirkning.

Paradoksal praksis

Dessverre vil det for barna vise seg at barndomstiden i ståstativ var nytteløs. Det er etter min mening tungtveiende grunner for at anvendelsen av ståstativ overfor barn bør opphøre som helhet som praksis i Norge. Det er mye som tyder på at den menneskelige kostnaden det enkelte barnet må betale er uforholdsmessig høy med tanke på hva barnet bokstavelig talt står igjen med. Altså en voldsom innsats med lite eller ingen gevinst. Dette er hva man kan kalle et terapeutisk paradoks. Forskning viser at ståstativets påståtte effekter på barnekroppen er tvetydige, motsigende og ikke mulig å konkludere på bakgrunn av (3,4,5,6). Hvordan kan man ende opp med en praksis som virker mer basert på tradisjon enn med basis i forskning? Et raskt riss i ståstativets fremvekst kan gi noen forklaringer. På slutten av 1800-tallet ble det tatt patent i ulike former for modifiserte senger med hensikt å reise opp ikke-stående voksne pasienter i USA (7,8). De påfølgende tiårene sofistikeres ståhjelpemidlene til å ligne mer de vi kjenner til i dag (9,10). Hensikten var å reise opp de ikke-stående kroppene for å oppnå en rekke antatte helseeffekter. Barn som brukere av ståinnretninger nevnes ikke før slutten av 1930-tallet (11). Anvendelse i Norge kan dokumenteres fra midten av 1950-tallet (12). Norske kilder fra 1950- og 1960-tallet beskriver en praksis som i stor grad er lik den i dag. Altså kan man si at dagens anvendelse har relativt dype historiske røtter.

Den første perioden med anvendelse kan til dels forsvares med uvitenhet. De praktiserte i en samtid hvor den gryende rehabiliteringsmedisinen hovedmål i stor grad var å tilstrebe å oppnå «den normale kroppen». Barna skulle stå fordi at mennesket ble ansett som en stående skapning. Ved å reise opp barnet fikk man kanskje bekreftet det terapeutiske oppdraget; å konstruere og kultivere kompetente mennesker. Ikke bare skulle barna stå, de skulle også stå på korrekt måte. Det var en tilstrekkelig begrunnelse i seg selv. Fagpersonene hadde heller ikke tilstrekkelig teknologi for å måle alt det de påsto. Kanskje var det ikke så stor interesse for det heller? Kanskje var det antatt som noe selvsagt og selvfølgelig? Fortsatt så sent som midt på 1970-tallet beskrev canadiske leger at man ikke trengte bevis for å vite at det å bruke ståinnretninger til barn var bra. Et barns smil var bevis nok i seg selv (13). Dette er vel begrunnelser vi i dag ikke ville brukt? Med tanke på vår kunnskap i dag fremstår anvendelsen av ståstativ overfor barn mer eller mindre paradoksale. Spørsmålet er hvorfor en slik anvendelse skal fortsette når stadig mer forskning viser at det bare har en begrenset og kortvarig effekt på enkelte kroppsfunksjoner?

Dominerende påstander

Ergoterapeuter og fysioterapeuter ytrer dominerende påstander overfor NAV for hvorfor ståstativet bør anses som viktig for det enkelte barnet. Dette kan leses direkte ut fra hjelpemiddelsøknader. Dette kan for eksempel være at man må tilstrebe en symmetri, forebygge feilstillinger, styrke muskler og skjelett, bedre fordøyelsen og hjerte- og karsystemet. Samtidig beskrives ståstativet for disse barna som en forutsetning for sosial deltakelse. Påstandene er dominerende i den forstand at de gjentas på tvers av et stort antall begrunnelsestekster over en rekke år (14). Påstandene i tekstene er ekko av de opprinnelige påstandene over ståstativets betydning for barnet. Det å bruke ståstativet ble, og blir kanskje ansett både som et mål og et middel i seg selv. Barnet skal stå og det skal stå korrekt. Per i dag påstår også firmaene som selger ståstativene via Folketrygden mye av det samme uten at de trenger, eller faktisk kan dokumentere det de påstår. Men uansett hvor etablert disse påstandene er, viser som nevnt forskning at slike argumenter har lite, eller ingen rot i virkeligheten. Det finnes heller ikke noen reelle nasjonale eller internasjonale anbefalinger for hvor lenge, eller hvordan barn egentlig skal stå i stativet. Motsetningen forsterker inntrykket av at anvendelsen er basert på tradisjoner og normative forventninger. Dette bærer anvendelsens fortsatte eksistens. Hvilken kostnad har anvendelsen for barnet? Hva vil man egentlig oppnå?

Barns opplevelser

Et sentralt tema bør jo være hvordan barn selv opplever det å bruke ståstativet. Man vet at jo yngre barna er jo mer negative er de til ståstativet. Det samme gjaldt barn med medfødte funksjonsnedsettelser (15). Mange barn beskriver smerter under og etter anvendelse, samt at det hindret deres selvstendighet og deltakelse (16). Samtidig beskriver barn visse forventninger i omgivelsene, noe som kan tolkes som en motivasjon i seg selv. Andre beskriver at de synes at det å bruke ståstativ er positivt. Altså kan man av dette lese sterke motsetninger og ambivalens blant barna. Sammenligner man dette med forskning som heller sår tvil om antatte effekter, fremstår anvendelsen ytterligere paradoksal.

Med tanke på at anvendelsen fremstår basert på tradisjon og motsigende og ikke-konkluderbar forskning, samt kan påføre barn smerte og ubehag – bør vi spørre oss hvem ståstativet egentlig eksisterer for. Er det barnet, eller egentlig dets hjelpere som har behov for å anvende ståstativet?

Det er på tide å drøfte ståstativets videre eksistens.

Referanser

1. NAV Hjelpemiddelsentral. Definisjon per september 2022.

2. NAV Hjelpemiddelsentral. Tallmateriale for året 2021 utlevert til innleggets forfatter.

3. Salem, Y., Lovelace-Chandler, V., Zabel R.J. og Gross McMillan, A. 2010. Effects of Prolonged Standing on Gait in Children with Spastic Cerebral Palsy. Physical & Occupational Therapy In Pediatrics, 30:1, 54-65.

4. Pin, T., Dyke, P., Chan, M. 2006. The effectiveness of passive stretching in children with cerebral palsy. Developmental Medicine & Child Neurology. 48: 855-862.

5. Pin, Tamis. 2007. Effectiveness of static weight-bearing exercises in children with cerebral palsy. Pediatric Physical Therapy.

6. Caulton, J.M., Ward, K.A., Alsop, C.W., Dunn, G., Adams, J.E. og Mughal M.Z. 2004. A randomized controlled trial of standing programme on bone mineral density on non-ambulant children with cerebral palsy. Arch Dis Children; 89:131-135.

7. Farmer, M.G. 1886. Adjustable bed for invalids

8. Gorham, G. E. 1894. Invalid bedstead.

9. Gavan, M.D. 1912. Invalid bed

10. Crawford, J.W. 1925. Invalid bed.

11. Pahle, Solveig. 1956. Problemer i den første undervisning av cerebral parese barn. Norsk Pedagogisk Tidsskrift. Vol. 40, s.62

12. Stevenson, J.L. 1939. What Is Orthopedic Nursing? The American Journal of Nursing. Vol. 39, No. 1.

13. Rosenberger R., Stewart, M., og Bunch, W. 1975. A standing frame for paraplegic children. Journal of the Association of Childrens Prosthetic-Orthotic Clinics. Vol. 14, nr. 2.

14. Horne, Vegard. Ståstativet – om normalitet og avvik. Et dokumentstudie av begrunnelsestekster for ståstativ til barn. 2015. Mastergradsoppgave. Universitetet i Nordland.

15. Nordström, B, Näslund, A., Ekenberg, L. og Zingmark, K. 2014. The ambiguity of standing frame devices: a qualitative interview study concerning children and parents experiences of the use of standing devices. Physiotherapy Theory and Practice, 30:7, 483-489.

16. Goodwin, J. et al. 2018. Understanding frames: a qualitative study on young people’s experiences of using standing frames as a part of postural management for cerebral palsy. Child Care Health Dev. 2018;44:203-211.