Fysioterapeuters erfaringer fra samarbeid med foreldre i behandlingen av barn med medfødt klumpfot - en kvalitativ studie

Hanna Schultze Toverød, B.Sc., fysioterapeut, Eidsvoll kommune.

Silje Pernille Pollen, B.Sc., fysioterapeut, Drammen sykehus.

Runa Kalleson, M.Sc., stipendiat, Institutt for fysioterapi, OsloMet – storbyuniversitetet.

Kirsti Riiser, ph.d., førsteamanuensis, Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet. Korresponderende forfatter. kiri@oslomet.no.

Denne vitenskapelige originalartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 10.august 2020. Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

Merknad: Delt 1.forfatterskap mellom Schultze Toverød og Pollen.

Sammendrag

Hensikt: Det finnes mye forskning på det ortopediske behandlingsregimet for barn med klumpfot, men langt mindre om erfaringer fra samarbeidsprosesser som har betydning for oppfølgingen. Hensikten med denne studien er å belyse fysioterapeuts erfaringer fra samarbeidet med foreldre i behandling av barn med klumpfot og å drøfte funnene i lys av en kapasitetsbyggende og familiesentrert praksismodell.

Metode: Studien har et kvalitativt design med semistrukturerte intervjuer. Tre fysioterapeuter med lang erfaring fra behandling av barn med klumpfot deltok i intervjuene. Datamaterialet ble analysert ved systematisk tekstkondensering.

Funn: I intervjuene formidlet informantene både utfordringer ved oppfølgingen og ga eksempler på erfaringer fra gode foreldresamarbeid. Analysen resulterte i følgende hovedtema: Rutiner, kunnskap og forståelse og samarbeid. Fysioterapeutene erfarer at for å ha et godt samarbeid med foreldrene kreves det en god relasjon, felles forståelse for tilstanden og tilrettelegging ut ifra familiens forutsetninger.

Konklusjon: Fysioterapeutene var samstemte når det gjelder hva som kjennetegner et godt samarbeid og betydningen av dette. De var bevisste på å individualisere tilnærmingen til hver enkelt familie og bygge på familiens ressurser. Oppfølgingen samsvarer i stor grad med en kapasitetsbyggende og familiesentrert praksismodell, men vi fant også noen forskjeller.

Nøkkelord: Klumpfot, foreldresamarbeid, kapasitetsbyggende og familiesentrert praksis.

PDF

Abstract

Physiotherapists’ experiences from collaborating with parents in the treatment of children with congenital clubfoot - a qualitative study

Aim: There is extensive research on orthopedic interventions for children with clubfoot, but far less on experiences from collaborative processes of importance for the follow-up. The aim of this study was to explore physiotherapists´ experiences of collaboration with parents in the follow-up of children with clubfoot and discuss the results in light of a capacity-building model of family-centered practice.

Method: The study has a qualitative design and includes semi-structured interviews. Three physiotherapists with extensive experience from treating children with clubfoot participated in the interviews. The data material was analyzed with systematic text condensation.

Findings: In the interviews, both challenges in the follow-up and episodes of successful parent-therapist collaboration were communicated by the participants. The analysis resulted the following main themes: Routines, knowledge and understanding, and collaboration. Based on the physiotherapists´ experiences, a good relation, a common understanding of the child´s condition and adaptions to the family´s preconditions are needed in order to establish a beneficial partnership with parents.

Conclusions: The physiotherapists were united in their characteristics of a successful collaboration. They consciously tried to individualize their approach to each single family and build upon the family´s strengths. The follow-up was largely in line with a capacity-building and family-centered service approach; however, some discrepancies were also revealed.

Key words: Clubfoot, parent-therapist collaboration, capacity-building and family-centered practice

Bakgrunn

Klumpfot (Congenital talipes equinovarus) er en av de vanligste medfødte ortopediske tilstandene med en prevalens på 1 per 1000 barn (1-3). Klumpfot må behandles fra de første dagene etter fødsel og fram til barnet er 4-5 år (4). Behandlingen består av seriegipsing, daglige tøyninger og bruk av skinne etter Ponseti-metoden (3, 5). Målet med behandlingen er å korrigere feilstillinger for å oppnå en funksjonell og smertefri fot og å unngå residiv (6). Behandlingen starter i spesialisthelsetjenesten, og involverer etter hvert også fysioterapeuten i kommunen. Fysioterapeuten i kommunen er foreldrenes kontaktperson i det daglige og har medansvaret for opplæring av ressurspersonene rundt barnet (7). Foreldrene blir svært involvert i utførelsen av det spesifikke regimet for behandling av klumpfot. Et godt samarbeid mellom foreldrene og fysioterapeutene har dermed stor betydning for prognosen til barnet (8). Hensikten med denne studien har derfor vært å utforske fysioterapeuters tanker rundt og erfaringer fra samarbeid med foreldre i oppfølgingen av barn med klumpfot.

Fordi behandlingen er så langvarig, krever involvering av ulike instanser og innebærer et stort ansvar for foreldre, kan oppfølgingen av barn med klumpfot minne mye om mer tradisjonelle habiliteringsprosesser for barn med varige funksjonshemminger. Dette er i liten grad tidligere diskutert i litteraturen. Det finnes mye forskning på det ortopediske behandlingsregimet for barn med klumpfot (9, 10), men langt mindre om erfaringer fra samarbeidsprosesser som har betydning for oppfølgingen. Funnene i studien diskuteres i lys av en modell for kapasitetsbyggende og familiesentrerte tjenester, som tidligere hovedsakelig har vært benyttet innen barnehabiliteringsfeltet. Modellen beskrives kort i avsnittet nedenfor, før metode for datainnsamling og funn fra studien presenteres.

En kapasitetsbyggende familiesentrert praksismodell

Basert på teori, forskning og praksis har Dunst og Trivette (11) utviklet en modell for en familiesentrert tjenestetilnærming rettet mot familier med barn som trenger oppfølging og behandling i tidlig barndom. Modellen tar utgangspunkt i familien som det sentrale omdreiningspunktet i et barns liv, og vektlegger støttende og kapasitetsbyggende intervensjoner rettet mot hele familien (Figur 1).

Figur 1. En kapasitetsbyggende familiesentrert modell.

Modellen er bygget opp rundt fire hovedelementer: 1) Kapasitetsbyggende praksiser, 2) Familiens prioriteringer og opplevde behov, 3) Familiemedlemmenes ferdigheter og interesser og 4) Støtte og ressurser. Kapasitetsbyggende praksiser omfatter både relasjonelle og deltakende tilnærminger. Den relasjonelle komponenten viser til en grunnleggende god klinisk praksis, preget av aktiv lytting, empati, respekt og motivasjon. Deltakelseskomponenten handler om at familien trekkes inn som en aktiv samarbeidspartner i oppfølgingen, og at tilnærmingen er individualisert, fleksibel og ivaretar familiens egne prioriteringer. Familiens prioriteringer og opplevde behov beskriver hva hjelpepersonell bør ta utgangspunkt i, når intervensjoner skal planlegges og familien skal motiveres til aktiv deltakelse. Familiemedlemmenes ferdigheter og interesser handler om å identifisere omsorgspersonenes interesser og styrker. Det å sette søkelys på hva familien kan fra før, istedenfor å fokusere på svakhetene deres, øker sjansene for at tilnærmingen blir vellykket. Støtte og ressurser beskriver de formelle og uformelle sosiale nettverkene familien har tilgang til som vil kunne være til hjelp og nytte i situasjonen familien befinner seg i. Modellen som helhet representerer en systemmodell som illustrerer hvordan terapeuter via ulike komponenter kan fremme en god behandlingstilnærming (11).

Metode

Design og utvalg

Denne studien har et kvalitativt design der data er samlet gjennom individuelle kvalitative intervjuer. Vi har strategisk rekruttert fysioterapeuter med erfaring fra behandling av klumpfot hos barn. Rekrutteringen av informantene foregikk gjennom direkte tips og til dels gjennom snøballmetoden. Tre informanter som alle har flere års erfaring fra behandling av barn med klumpfot ble inkludert. To er ansatt i spesialisthelsetjenesten og én i kommunehelsetjenesten.

Datainnsamling

Intervjuguiden ble utarbeidet i forkant av samtalene og bestod innledningsvis av enkle faktabaserte spørsmål, som gradvis gikk over i mer reflekterende, omfattende spørsmål. Vi lot informantene selv velge tid og sted for intervjuene. To av intervjuene ble gjennomført på informantenes arbeidsplass, og ett over Skype. Hvert intervju varte i 30-60 minutter. Begge førsteforfatterne gjennomførte intervjuene. Intervjuguiden ble fulgt, og supplert med relevante oppfølgingsspørsmål der det passet inn. I starten av intervjuet, samt i informasjonsskrivet, ble det lagt stor vekt på at informantene ikke måtte være redde for å legge til eller bryte inn med informasjon som de så som viktige for temaet.

Analyse

Analysen av intervjudata bygger på Malteruds metode for systematisk tekstkondensering (12). Materialet ble først grovsortert i tre temaer; Ponseti-metoden, mestring og samspill mellom ulike faktorer. Så identifiserte vi de meningsbærende enhetene i teksten ved å lete etter elementer fra tekstmaterialet som belyste problemstillingen. De meningsbærende enhetene ble inndelt i kodegrupper, for så å bli sortert videre i subkoder. Deretter utviklet vi et tekstkondensat som underbygde subkodene. Dette dannet grunnlaget for funnene, og ga oss tre kategorier; rutiner, kunnskap og forståelse og samarbeid. I den analytiske teksten har vi brukt passende sitater fra informantene for å fremstille hovedfunnene våre.

Etikk

I forkant av intervjuene mottok informantene et informasjonsskriv om oppgavens formål, metodevalg og hva deltakelsen deres ville innebære. De ble også informert om at deltakelsen var frivillig og at de hadde rett til å trekke seg uten begrunnelse. Informantene er anonymisert. Informantene ble også informert om at i henhold til retningslinjer for bacheloroppgaver ved OsloMet - storbyuniversitetet, ble ikke båndopptaker benyttet. I stedet ble intervjuene transkribert fortløpende.

Funn

Funn fra intervjuene blir her presentert i de tre kategoriene rutiner, kunnskap og forståelse og samarbeid.

Rutiner

Alle informantene la vekt på at Ponseti-metoden er en intensiv og omfattende behandlingsprosedyre. De uttrykte hvor tidkrevende prosedyren er for foreldrene fordi de har ansvaret for at tøyninger og bruk av skinne blir gjennomført daglig og over en lang tidsperiode. Informantene opplevde at dette kan være belastende for foreldrene.

«Det er krevende for foreldrene å jobbe med Ponseti. Det er ikke bare tøyningene, men så mye annet i tillegg. Man bruker lang tid på å gjøre dette, og det kan være vanskelig å utføre.» - Informant B

Informantene var opptatt av hvor viktig det er å gjøre denne prosedyren til en rutine for at barnets fot skal utvikles normalt. Informant B fortalte at i tillegg til å utføre Ponseti-metoden på riktig måte, må foreldrene også tilrettelegge for den motoriske utviklingen til barnet fordi den kan bli noe forsinket på grunn av skinnen. Foreldrene må ta ansvar for å tilrettelegge for motorisk utvikling med ulike posisjoneringer og grep for at barnet skal få en så normal utvikling som mulig. Det var viktig for informantene at behandlingsprosedyren ble en del av hverdagen til barnet, og at mangel på rutiner kunne være en hemmende faktor for behandlingen og for prognosen. De sa videre at det kan være tøft og sårt for foreldrene å gjennomføre behandlingen, særlig i starten, fordi barnet kan reagere med klaging og gråt.

«Jeg hadde en familie som ikke fikk til rutinene. (...) Det ble et barn som fikk lov til å bestemme mye i familien. Barnet fikk tilbakefall, og prosessen måtte starte på nytt.» - Informant B

Informant A fremhevet at foreldrene er nødt til å jobbe godt i starten av behandlingsløpet for at selve prosedyren skal bli en rutine. For at dette skal skje, må foreldrene ta tidlig ansvar for behandlingssituasjon. Rutinene foreldrene etablerer, påvirker i neste omgang barnets vaner. Når foreldrene klarer å få til gode rutiner for tøyning og skinnebruk, vil dette bli en del av barnets hverdag. Et eksempel på hvordan dette kan komme til uttrykk, var en situasjon der et barn ikke ville roe seg en kveld, da barnevakten hadde glemt å sette på skinnen:

«...Gutten var til vanlig veldig grei å legge. Denne kvelden ville han ikke sove. Han pekte ut i luften fra sengen sin. Til slutt skjønte de hva han pekte på. Skinnen lå borte ved skapet, han klarte ikke å sove uten den…» - Informant A

Kunnskap og forståelse

En av informantene beskrev at i et langvarig og tett behandlingsforløp som her, er det i praksis foreldrene som fungerer som behandlere for barnet sitt, mens fysioterapeutens oppgave er å informere og kontrollere at prosessen går i riktig retning. For at det skal skje, må foreldrene både forstå hensikten med behandlingen og utføre metoden riktig. Alle informantene vektla betydningen av tilstrekkelig informasjon for at foreldrene skal innse hvor viktig behandlingen er og hva konsekvensene av å ikke følge prosedyrene vil være. Foreldre som ikke forstår dette, kan for eksempel ta av skinnen hver gang barnet gråter. For å danne seg et inntrykk av hvor mye informasjon foreldrene trenger, og på hvilket nivå denne informasjonen bør ligge, er det vesentlig for fysioterapeutene å kartlegge hva foreldrene kan fra før og hvilke forutsetninger de har for å forstå hva tilstanden og behandlingen innebærer. En av informantene fra spesialisthelsetjenesten sa at for at foreldrene skal føle seg trygge i behandlingen, er det ofte kontroller det første året, og at fysioterapeutene er tilgjengelige for flere møter hvis foreldrene ønsker det. Slike jevnlige kontroller bidrar til en gjensidig trygghet mellom fysioterapeuten og foreldrene.

«Vi er veldig tilgjengelige for foreldrene fordi det er veldig viktig for oss at starten av behandlingen blir en god opplevelse og at de ikke lar vær å gjennomføre den til de kommer til oss igjen.» - Informant C

Informant A påpekte at det kan bli for mye informasjon i starten av behandlingsforløpet. Det er viktig å velge ut og tilpasse informasjonen til foreldrene. Hun sa at det er viktig å undersøke hva foreldrene kan fra før og hva de behøver videre i prosessen. Dette bekreftet informant B:

«Vi er nødt til å stille nok spørsmål til å begynne med for å finne ut hvilke foreldre det er snakk om og hva slags behov de har.» - Informant B

Informanten understreket at i tillegg til å være tett på familien og gi passe mye informasjon, vil det også kunne skape økt trygghet og aksept hos foreldrene at de forstår at behandlingsprosedyren er bygd på solid forskning og erfaring fra praksis. Informant C fortalte at noen foreldre leser om behandling av klumpfot på ulike nettsider og forum. I slike tilfeller er det viktig at fysioterapeuten får rede på hvor foreldrene har hentet informasjon fra, og om den stemmer overens med faglige anbefalinger eller ikke. Hvis den er misvisende, er hun nødt til å tydeliggjøre hva som er de anbefalte behandlingstiltakene og forsikre seg om at foreldrene forstår hva disse innebærer. Informantene var også opptatt av at informasjon som forklares på en forståelig måte, kan bidra til å støtte foreldrenes motivasjon for behandlingen. Informant B fortalte at motiverte foreldre takler hele situasjonen bedre, selv om de opplever komplikasjoner underveis. For å motivere gir hun verbal oppmuntring, i tillegg til konkrete tilbakemeldinger på det hun ser at foreldrene får til.

«Det er viktig å gi ros og gode tilbakemeldinger. Det er også viktig å fokusere på det som er positivt, og det de mestrer.» - Informant B

Samarbeid

Alle informantene hadde den samme forståelsen av begrepet samarbeid, nemlig som en prosess der alle skal jobbe sammen mot et felles mål. For barn med klumpfot er målet satt: å oppnå normalstilling i foten. Et godt samarbeid mellom foreldre og fysioterapeut er avgjørende for å nå dette målet fordi behandlingen skal virke på barnet gjennom foreldrene. Derfor er det helt sentralt at foreldrene og terapeuten har en god relasjon:

«Jeg har ingen forutsetning for å kunne kommunisere godt med foreldrene om det ikke har oppstått en god relasjon. De må ha tiltro til meg som behandler, slik at de kan spørre meg om ting de synes er vanskelig.» - Informant B

Informant B understreket videre hvor viktig det er som fysioterapeut å lære å kjenne barnet godt for å ivareta barnets behov. Hun var opptatt av å utforske hva barnet liker og motiveres av. Ved at fysioterapeuten og barnet har en god tilknytning, kan dette gjøre at foreldrene kjenner seg trygge overfor fysioterapeuten.

«Jeg må alltid ha barnet i fokus, og det sier jeg alltid. Barnet er det aller viktigste. Men for at barnet skal ha det bra, må foreldrene ha det bra. Det er helt avgjørende for behandlingen.» - Informant B

En av informantene forklarte at hun har erfaring med å måtte bruke ulike tilnærminger til ulike familier fordi alle er forskjellige og har ulike behov. Informanten la vekt på å la foreldrene dele tanker og bekymringer rundt behandlingsprosedyren for å kartlegge hvor tett samarbeid foreldrene ønsker. Hun påpekte at uansett familie, er det viktig at familien skal føle seg sett, hørt og ivaretatt. Videre snakket informanten om hvor viktig det er at behandler også har tillit til foreldrene. Hun fortalte at hun må stole på at foreldrene forstår, utfører og etter hvert «eier» behandlingen. Ved å kommunisere hva foreldrene gjør rett, ønsker fysioterapeuten å gjøre foreldrene trygge. En annen informant sa at ved at foreldrene dannet eierskap til behandlingen, vil dette også bidra til økt compliance. Informanten beskrev compliance som grad av gjennomføringsevne.

«Mine erfaringer er forskjellige med foreldre, når man snakker om compliance. Noen er veldig ivrige. Noen sier de gjør det, men ting blir ikke gjort. De sier ja, men har ikke tid.” - Informant A

I intervjuene kom det fram at det ikke bare handler om samarbeid mellom terapeut og foreldre, men også evnen til å ta i bruk nettverket familien har rundt seg. Informant C fortalte om en situasjon der en forelder hadde personlige utfordringer. Dette resulterte i dårlig oppfølgning. Løsningen ble å støtte seg på andre omsorgspersoner rundt barnet. På denne måten ble behandlingsopplegget fulgt opp. Når barna starter i barnehagen, er det barnehagepersonalet som tar over noen av ansvaret med å følge opp tøyninger og bruk av skinne. De samme forutsetningene gjelder i barnehagen som i familien, at samarbeidet om behandlingstiltakene er godt. Fungerer dette, kan de ansatte i barnehagen også bli støttespillere for familien samtidig som de er med på å sikre kontinuitet i behandlingen.

Diskusjon

Det å fremme kunnskap og forståelse, og å utvikle samarbeidsforhold som motiverer til oppfølging over tid, fremstår som viktige elementer i fysioterapeutenes praksis. Disse funnene drøftes opp mot den beskrevne praksismodellen til Dunst og Trivette (11) samt annen relevant forskning og teori.

Relasjonsbygging

I alle intervjuene kommer det tydelig frem at Ponseti er en omfattende behandlingsmetode som anses som svært krevende for foreldrene. Det er derfor behov for et nært samarbeid mellom fysioterapeut og foreldre, bygget på en god relasjon mellom partene. Fysioterapeutene som ble intervjuet fremhevet tillit som en sentral faktor i samarbeidet med foreldrene. Tillit kan sies å være bærebjelken i alle relasjoner (13). Informantene snakket om ulike måter å tilnærme seg familien på, og identifiserte flere faktorer som bidrar til å skape gode relasjoner. De var blant annet opptatt av at familien må føle seg sett, hørt og ivaretatt. Dette viser til en praksis som ivaretar relasjonelle aspekter ved tjenesteytingen. Det å føle seg sett, hørt og ivaretatt er faktorer som bidrar til empati, det vil si evne til å sette seg inn i andres situasjon (14). Empatibegrepet ble ikke direkte nevnt i intervjuene, men det kom indirekte fram at dette må ligge til grunn i kommunikasjonen med foreldrene. Ved at fysioterapeutene er tilgjengelige for spørsmål, snakker med familien og er interesserte i foreldrenes behov, kan fysioterapeutene lettere forstå foreldrenes situasjon og hvilken hjelp de kan trenge videre i behandlingen. Dette er i tråd med det som beskrives som en identifisering av familiens prioriteringer og opplevde behov i modellen til Dunst og Trivette (11).

Kunnskap og kompetanse

Informantene la stor vekt på viktigheten av å dele kunnskap og informasjon med familiene slik at foreldrene kunne ivareta oppfølging hjemme. Dette samsvarer i stor grad med en kapasitetsbyggende praksis (11). En tidligere studie har vist at for lite informasjon om behandlingsprosessen og prognosen for barn med klumpfot kan føre til stress og angst hos foreldre (8). Derfor er det viktig å være varsom i måten man gir ut informasjonen på, slik at det ikke blir for overveldende for foreldrene og skaper unødvendig frykt (8). En av informantene påpekte at det er viktig å danne seg et inntrykk av foreldrenes forkunnskaper. Måten denne fysioterapeuten jobber på støttes av Dunst og Trivette (11) som vektlegger hvor viktig det er å ta utgangspunkt i familiens allerede eksisterende styrker. I intervjuene virker det imidlertid som om det er kunnskap og ferdigheter konkret knyttet opp mot behandling av foten som er i fokus. Dette er et område der fysioterapeutene besitter ekspertisen, og fysioterapeutene ser på det som en hovedoppgave å lære opp foreldrene i behandlingen. Selv om dette samsvarer med en kapasitetsbyggende praksis, vil familiesentrerte tjenestemodeller vanligvis vektlegge et mer balansert forhold mellom familie og hjelpeinstans med gjensidig utveksling av kunnskaper og ferdigheter (11). Foreldrene vil utover i behandlingsprosessen gradvis tilegne seg mer kompetanse på oppfølgingen, og asymmetrien i forholdet vil dermed utjevnes noe, hvilket også påpekes av informantene i studien. I intervjuene la imidlertid informantene liten vekt på foreldrenes kunnskap om eget barn på andre områder enn den konkrete behandlingen av foten, slik som kjennskap til barnets rytme, reaksjonsmønstre og tålegrense som vil kunne påvirke behandlingsrutiner. Å fokusere på en slik kompetanse kan bidra til en mer gjensidig kunnskapsutveksling og en balansering av forholdet mellom foreldre og terapeuter, i tråd med en familiesentrert tjenestetilnærming, også i de mer innledende fasene av behandlingen (11).

Motivasjon

En utfordring i oppfølgingen av barn med klumpfot er at målet for behandlingen, å korrigere feilstillingen, nødvendigvis allerede er bestemt og at foreldrene dermed i mindre grad blir trukket inn i målsettingsarbeidet. Dette gjør at foreldrenes involvering i behandlingsforløpet hovedsakelig knyttes til det å få opplæring og instruksjon, fremfor det å ta aktivt del i beslutninger om oppfølging av eget barn. Dette samsvarer ikke med den kapasitetsbyggende og familiesentrerte modellen som retter søkelys mot at mål skal utarbeides sammen med familien ut ifra deres behov, forventninger og ressurser (11). Fysioterapeutene vi intervjuet har erfaring med at når foreldrene ser bedring av fotens stilling, kan dette virke motiverende for videre arbeid mot målet, selv om de opplever vanskeligheter underveis i prosessen. En grundig kartlegging av foreldrenes opplevelse av situasjonen er derfor viktig for å støtte familiens motivasjon til å gjennomføre nødvendige aktiviteter og for å gjøre tilpasninger i hverdagslivet. Dette er i tråd komponenten «familiens prioriteringer og opplevde behov» (11). Informantene beskrev at de prøver å ha en motiverende kommunikasjonsform. Ved å styrke foreldrenes mestringsfølelse gjennom støttende veiledning, kan dette også øke motivasjonen til å følge opp gjennom en lang prosess. Motiverte foreldre, som føler mestring med tanke på behandlingen, kan være en faktor som påvirker graden av etterlevelse. Forskning har vist at compliance knyttet til skinnebruk er en av de viktigste faktorene for å unngå residiv (15).

Foten og barnet

Fysioterapeutene vi intervjuet, snakket mye om å motivere foreldrene, men lite om hva som opptar og motiverer barnet. De snakket også lite om barnets utvikling utover endringer i fotens funksjon. Dette kan komme av måten spørsmålene ble stilt på under intervjuet. Det er uansett tydelig at en rutinemessig gjennomføring av behandlingen prioriteres høyt. Siden det er foreldrene som utfører den daglige behandlingen blir det lagt mest vekt på foreldrenes forståelse og utføring av den, og mindre på barnets deltakelse i intervensjonen. Helt fra fødselen er barnet en aktiv samhandlingspartner som har et behov for å bli sett, forstått og bekreftet (14). Det er derfor viktig at barnets reaksjoner blir tatt på alvor og at barnet er mest mulig tilfreds under behandlingen. Om barnet gråter og uttrykker misnøye, vil dette gjøre hele prosessen vanskeligere å gjennomføre for foreldrene. Foreldrene må finne aktiviteter som avleder barnet slik at barnet er fokusert på noe annet enn tøyningene og skinnen. En effektiv teknikk for å innføre rutiner handler om å unngå å knytte følelser til skinnen som et spesifikt objekt, men derimot at tøyningene og skinnen inkluderes på lik linje som andre hverdagslige aktiviteter som for eksempel tannpuss (8). Selv om skinne og tøyninger er helt avgjørende, er det flere hensyn som må balanseres opp mot hverandre. Det er viktig at fysioterapeutene har forståelse for at behandlingen ikke må ta oppmerksomheten fra andre opplevelser sammen med barnet i de første leveårene.

Styrker og svakheter ved studien

En svakhet ved studien er det begrensede utvalget. Flere informanter ville kunnet gitt enda rikere data. Fordi temaet for studien er så avgrenset, og de tre informantene som ble inkludert ble strategisk valgt ut ifra erfaring med pasientgruppen, mener vi likevel at problemstillingen blir belyst på en forsvarlig måte. En annen svakhet er at førsteforfatterne var ukjente med å gjennomføre en kvalitativ studie. Analyseprosessen og funnene ble derfor fortløpende diskutert med de to andre forfatterne, og dette styrker studiens troverdighet. Førsteforfatterne hadde ingen tidligere erfaring med behandling av barn med klumpfot, hvilket har bidratt til en åpen tilnærming til temaet og funnene. I ettertid ser vi at fokus i stor grad var rettet mot foreldrene og at flere spørsmål burde omhandlet barnet.

Avslutning

Fysioterapeutene i denne studien erfarer at et godt og nært samarbeid med foreldrene er avgjørende for vellykket oppfølging av barn med klumpfot. Praksisen de beskriver samsvarer i stor grad med elementer i en familiesentrert og kapasitetsbyggende modell. Det forhåndsdefinerte målet, det uttalte fokuset på den ortopediske problemstillingen og det strikte behandlingsregimet kan imidlertid skape utfordringer knyttet til å individualisere oppfølgingen til det enkelte barnet, og å anerkjenne familiens ressurser og ekspertise utover den konkrete behandlingskompetansen. En mer bevisst bruk av en familiesentrert praksismodell vil dermed kunne være til hjelp for å sikre en bredere og mer helhetlig oppfølging av barn med klumpfot og familiene deres.

Referanser

1. Sætersdal C, Fevang J, Fosse L, Engesæter L. Ny behandling av klumpfot i Norge Kirurgen2015 [Available from: https://kirurgen.no/fagstoff/ortopedi/ny-behandling-av-klumpfot-i-norge/].

2. Reikeås O, Madsen, JE. Klumpfot. Store medisinske leksikon 2018 [Available from: https://sml.snl.no/klumpfot].

3. Aroojis A, Pirani S, Banskota B, Banskota AK, Spiegel DA. Clubfoot Etiology, Pathoanatomy, Basic Ponseti Technique, and Ponseti in Older Patients. In: Gosselin RA, Spiegel DA, Foltz M, editors. Global Orthopedics: Caring for Musculoskeletal Conditions and Injuries in Austere Settings. Cham: Springer International Publishing; 2020. p. 383-96. DOI: 10.1007/978-3-030-13290-3_34

4. Ponseti IV, Smoley EN. The classic: congenital club foot: the results of treatment. 1963. Clin Orthop Relat Res. 2009;467(5):1133-45. DOI: 10.1007/s11999-009-0720-2

5. Oslo Universitetssykehus. Klumpfot [Available from: https://oslo-universitetssykehus.no/behandlinger/klumpfot].

6. Dobbs MB, Gurnett CA. Update on clubfoot: etiology and treatment. Clin Orthop Relat Res. 2009;467(5):1146-53. DOI: 10.1007/s11999-009-0734-9

7. Dagsgaard A, Krosby K. Behandling av barn med klumpfot. Barnestafetten. 2015;74(33):5-9.

8. Nogueira MP, Farcetta M, Fox MH, Miller KK, Pereira TS, Morcuende JA. Treatment of congenital clubfoot with the Ponseti method: the parents’ perspective. Journal of Pediatric Orthopaedics B. 2013;22(6). DOI: 10.1097/BPB.0b013e328364eb3a

9. Zhao D, Li H, Zhao L, Liu J, Wu Z, Jin F. Results of Clubfoot Management Using the Ponseti Method: Do the Details Matter? A Systematic Review. Clinical Orthopaedics and Related Research. 2014;472(4):1329-36. DOI: 10.1007/s11999-014-3463-7

10. Jowett CR, Morcuende JA, Ramachandran M. Management of congenital talipes equinovarus using the Ponseti method: a systematic review. J Bone Joint Surg Br. 2011;93(9):1160-4. DOI: 10.1302/0301-620x.93b9.26947

11. Dunst CJ, Trivette CM. Capacity-Building Family-Systems Intervention Practices. Journal of Family Social Work. 2009;12(2):119-43. DOI: 10.1080/10522150802713322

12. Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4 ed. Oslo: Universitetsforlaget; 2018.

13. Spurkeland J. Relasjonskompetanse, resultater gjennom samhandling. 2 ed. Oslo: Universitetsforlaget; 2012.

14. Røkenes O, Hanssen P. Bære eller briste - kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker 3ed. Bergen: Fagbokforlaget; 2012.

15. Azarpira MR, Emami MJ, Vosoughi AR, Rahbari K. Factors associated with recurrence of clubfoot treated by the Ponseti method. World J Clin Cases. 2016;4(10):318-22. DOI: 10.12998/wjcc.v4.i10.318