– Fysioterapeuter kan for lite om veiledning

– Vi har svært lite kunnskap om det å veilede fysioterapikunnskap bort til andre, som deretter skal anvende denne kunnskapen for å veilede og hjelpe pasienter når terapeuten ikke er tilstede, sier Marit Sørvoll, stipendiat ved Institutt for helse og omsorgsfag, Universitetet i Tromsø. Hun er også fysioterapeut ved Habilitering for barn og unge, Universitetssykehuset Nord-Norge, avdeling Tromsø. 

Den kvalitative studien har sprunget ut av Sørvoll sitt doktorgradsprosjekt om veiledning i barnefysioterapi. Det vil si hvordan fysioterapeuter veileder assistenter til små barn med CP i barnehager.

Når andre utøver faget

Da hun selv jobbet som selvstendig næringsdrivende fysioterapeut, fikk hun spørsmål fra en kollega om hvorfor hun var så ofte ute i barnehage og behandlet et barn – det var jo bare å veilede assistenten.

–Dette var et barn som krevde en viss type håndtering og tilnærming, og jeg klarte ikke å se for meg hvordan denne tilnærmingen ‘bare’ skulle veiledes videre. Hva gjør det med vår kliniske fagutøvelse når det er andre som hele tiden skal utøve faget vårt, spør Sørvoll.

Det var blant annet dette spørsmålet som trigget igangsettelsen av doktorgradsprosjektet, inkludert den kvalitative observasjonsstudien som tar for seg fysioterapeuters veiledning av assistenter som på daglig basis følger opp barn med CP.

Sju kommunefysioterapeuter, sju assistenter og sju barn med CP i alderen 1-6 år deltok i studien.

Filmet og observerte

Forskeren observerte én veiledningstime der fysioterapeut, assistent og barn deltok. Deretter observerte forskeren assistenten og barnet gjennom en hel dag i barnehagen. Observasjonene ble dokumentert ved hjelp av video-kamera. Etter første observasjon ble fysioterapeutene intervjuet, etter andre observasjon ble assistentene intervjuet.

Basert på videoopptak fra observasjonene av selve veiledningen og den påfølgende analysen, har Sørvoll konkludert med at fysioterapeuter anvender tre ulike fremgangsmåter i veiledning.

Tilskuer, medhjelper eller aktiv

Den første måten er å vise og fortelle mens assistenten ser på. Her er det fysioterapeuten som gjør all samhandling med barnet. Den andre måten er å invitere assistenten med inn i samhandlingen, som en slags hjelper for fysioterapeuten. Assistentens oppgave er da å underholde eller engasjere barnet i lek, mens fysioterapeuten gjør all terapeutisk håndtering. Fysioterapeuten kunne for eksempel si «Kan du holde den boken litt høyere opp? Kan du hente den leken?»

Den tredje måten skiller seg fra de to foregående ved at assistenten har direkte kontakt med barnet. Også her inviterer fysioterapeuten assistenten inn i samhandlingen, men lar også assistenten håndtere situasjonen og barnet på egenhånd. Assistenten får både verbal tilbakemelding og kroppslig guiding fra fysioterapeuten.

Et eksempel på kroppslig guiding kan være at fysioterapeuten legger sine egne hender oppå assistenten sine for å beskrive i hvilken retning og hvor hardt assistenten skal presse for å fasilitere bevegelse hos barnet, som for eksempel hofte- eller knestrekk.

Fysioterapeuten får også mer informasjon om hva assistenten trenger å lære mer om ved å se assistenten i samhandling med barnet. Fysioterapeuten kan da se om det er håndteringen som er problemet, eller forståelse av selve oppgaven.

Integrert kompetanse

– Ved hjelp av den tredje fremgangsmåten gir fysioterapeuten mer kroppslig guiding. Da kan fysioterapeutens såkalte kroppsliggjorte og tause kunnskap overføres til assistenten gjennom kroppslige erfaringer, sier Sørvoll.

Hun understreker at de tre ulike fremgangsmåtene ikke står i motsetning til hverandre, men at det kan være en fordel å være bevisst på hva slags fremgangsmåter man bruker fordi de generer ulik type kunnskap.
– I kombinasjon kan de være et kraftfullt verktøy, sier Sørvoll.

Når man skal veilede andre, er det avgjørende at du selv har kompetansen godt integrert. Det gjelder både å kunne se hvor assistenten kommer til kort, men også å kunne vite hvordan du kan dra assistenten videre. Det nytter å ikke si at barnet trenger mer strekk i overkroppen, hvis du ikke selv vet hvordan du kan stimulere til strekk, enten ved bruk av egne hender, tilrettelegging av behandlingsoppgaven eller miljøet.

Sørvoll mener fysioterapeuter lærer for lite om det å veilede andre:

– Per i dag er det veldig lite fokus på veiledning i fysioterapiutdanningen, til tross for at veiledning er så utbredt som det er. Måten man samhandler på i veiledning, kan ha betydning for hva slags type kunnskap fysioterapeuter klarer å formidle. Dette er viktig kunnskap for å kunne utvikle seg som kliniker.