Østensjø blir professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun har jobbet innen fagfeltet fysioterapi for barn og unge i mer enn 40 år, og vært opptatt av fysioterapi i en tverrprofesjonell sammenheng omtrent like lenge.
Etter endt utdannelse i 1975, fikk hun jobb i pedagogiskpsykologisk tjeneste (PPT) i Sandefjord kommune.
– Det var ikke vanlig å ansette fysioterapeuter i PPT. De 10 årene har nok farget meg, for jeg brenner fremdeles for tverrfaglig samarbeid, sier Østensjø.
Funksjonsnedsettelser
Da Kommunehelsetjenesteloven kom i 1984, var Østensjø innom kommunehelsetjenesten i en kort periode. Her jobbet hun med helsefremmende og forebyggende arbeid i skolen, i tillegg til barn med nedsatt funksjonsevne. I 1985 tok hun steget over i spesialisthelsetjenesten. Som ansatt i det som i dag er Habiliteringstjenesten for barn i Vestfold, var hun med på omleggingen av en Cerebral Parese-institusjon, fra spesialinstitusjon til habiliteringssenter.
– Ideologien om integrering, og senere inkludering, av alle elever i vanlige barnehager og i skolen, vokste gjennom 1970- og 80-tallet. Barn med funksjonsnedsettelser og deres familier har hele tiden vært mitt særlige interesseområde, etter hvert også innen forskning, sier Østensjø.
Hun tror hun er den eneste fysioterapeuten i Norge som har jobbet i tre barnehabiliteringstjenester: Vestfold, Buskerud (Vestre Viken) og Akershus.
– Jeg er fysioterapeut
Som barn av sin tid, gikk Østensjø en toårig fysioterapiutdanning. Hun beskriver seg selv som faglig nysgjerrig, og har tatt flere videreutdanninger, blant annet innen Vojta. På midten av 70-tallet tok hun spesialpedagogikk.
– Siden jeg jobbet i skolen, kunne jeg som helsearbeider lettere kommunisere med lærerne hvis jeg snakket deres språk. Dette er et sentralt element i alt tverrprofesjonelt arbeid. Man må finne en språklig felles plattform, sier Østensjø.
Hun gikk videre med grunnfag i sosiologi, og var ferdig med hovedfag i helsefag i 1998. Det ble starten på en akademisk karriere innen fysioterapifaget. Da det i 2000 ble utlyst stipendiat i rehabilitering/habilitering på Høgskolen i Oslo, søkte hun og fikk stillingen.
– Jeg sier aldri at jeg er fysioterapeut «i bånn». Jeg er fysioterapeut, men veldig opptatt av fysioterapi i en tverrprofesjonell sammenheng. Særlig når man jobber med barn er dette et must. Gjennom hele min akademiske karriere har det vært en stor fordel å ha lang klinisk erfaring. Jeg er opptatt av praksisnær forskning, både når jeg underviser og som forsker, sier Østensjø.
Østensjø forsvarte doktoravhandlingen «Functioning and disability in young children with cerebral palsy. A study of everyday activities and the influence of motor impairments» i 2005. Siden har hun vært ansatt ved HiOA, og hatt sin primære jobb på masterstudiet i rehabilitering/habilitering.
Trening – en naturlig del
Da barnekonvensjonen kom i 1989, fikk barn retten til å kunne delta i å fatte beslutninger som angår deres liv. FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter ble ratifisert av Norge i 2013. Den slår fast at barn med funksjonsnedsettelse har rett til likeverdig deltakelse i samfunnet på linje med andre barn.
Ikke overraskende, er Østensjø med i den tverrprofesjonelle og tverrfakultære forskergruppen «Barneliv og profesjonsutøvelse» ved HiOA. Gruppen har drevet forskningsprosjektet «Snakk med oss», som handler om barns deltakelse i profesjonell praksis. Prosjektet har blitt til boken «Barns deltakelse i hverdagsliv og profesjonell praksis», som er forankret i et sosiokulturelt perspektiv på utvikling og læring og barns rett til deltakelse.
Lærer ved å delta
– Barn lærer gjennom å delta. Som en del av prosjektet, observerte og intervjuet vi barn med funksjonsnedsettelse i overgangen fra barnehage til skole. Vi så blant annet hvordan tiltak fra spesialpedagoger og fysioterapeuter kunne gripe inn i barnas hverdagsliv og forstyrre deres sosiale deltakelse. Hvordan utøve fysioterapi i skolen for barn med funksjonsnedsettelse? Observer barna i aktivitet, og snakk med dem og foreldrene om hvordan eventuelle ekstra tiltak kan organiseres og gjennomføres, råder Østensjø.
Hvis barnet har en hjerneskade, trengs det svært mye trening for å lære nye ferdigheter.
– Det er utrolig viktig å samarbeide med foreldre og barn når det gjelder intervensjoner. Ikke minst gjelder dette førskolebarn. Forskning understøtter at treningsopplegg ikke bør plantes, men være en naturlig del av hverdagens aktiviteter. Dagliglivets rutiner og aktiviteter byr på utallige læringsmuligheter hvis vi tilrettelegger for dette, sier Østensjø.
God profesjonskompetanse
HiOA søkte i 2016 NOKUT om å være et fremragende senter for utdanning med søknaden «Centre for Interprofessional Interaction with Children and Youth» (INTERACT), som skal heve kvaliteten og arbeidslivsrelevansen i de store profesjonsutdanningene ved høgskolen. Ideen er å bygge kompetanse i å samarbeide med hverandre og i samarbeid med barna. Søknaden nådde ikke helt opp, men HiOA bevilger likevel penger til å prøve ut INTERACT som prosjekt.
– Studentene skal møtes på tvers, og jobbe med case ute fra praksisfeltet. Bache-lorstudiet i fysioterapi vil være en del av prosjektet, forteller Østensjø.
Hun synes at fysioterapi for barn og unge er for lite fremtredende i bachelorgraden, og vil jobbe for at helsefremming/forebygging og habilitering for denne gruppen får en større plass i den nye programplanen for fysioterapi.
Styrke og synliggjøre
I Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, er det lege og helsesøster som er teamet på helsestasjonen. Retningslinjen anbefaler sterkt at teamet samarbeider med fysioterapeut. Østensjø sier det er behov for å styrke og synliggjøre profesjonen i praksisfeltet, og at fysioterapeuter har en oppgave med å gjøre seg selv til en del av teamene, ikke bare noen man henviser videre til.
– Fysioterapeuten bør også kunne bli en del av lavterskeltilbudet til barn og ungdom i skolehelsetjenesten og på helsestasjon for ungdom. Min visjon er at fysioterapeuter skal bli sett på som viktige samarbeidspartnere, med god profesjonskunnskap, og evne til å samarbeide og lære av andre. Godt tverrfaglig samarbeid forutsetter god profesjonskompetanse, sier Sigrid Østensjø.
