Slik er treningen ParkinsonNet anbefaler

I salen er målet til fysioterapeut Øystein Dons å få pasientene til å utføre det motsatte av det Parkinsons sykdom gjør med kroppen.

– Fem, sju, ni, lyder det fra pasientene i salen mens de gjør store utfall til siden. I gruppetreningen må pasientene ramse opp oddetall der fysioterapeuten sier partall, samtidig som deltakerne gjør fysiske øvelser.

– Vi ser under testingen at de fleste har utfordringer med dual task, forklarer avtalefysioterapeuten.

Mens Parkinsons sykdom får kroppen til å bli mer sammentrukket og beina til å gjøre små, steppende, subbende bevegelser, går det her i store, nærmest overdrevne, eks-plosive bevegelser. Fingrene skal sprike, og brystkassa skal opp.

– Hold hendene høyt i været. Nå skal dere klare å klaske dem raskere ned på låret enn jeg gjør, utfordrer Dons.

Gruppetreningen har startet med en høyintensiv økt på spinningsyklene. Så går det over på eksplosive øvelser, balanse, styrke og koordinasjon.

Trampeskritt

Det er flere programmer for denne pasientgruppa, som LSVT Big og Power. Per Ola Wold-Olsen, som er fagveileder for fysioterapi ParkinsonNet i Helse Sør-Øst, sier at det ene programmet ikke er bedre enn det andre. Men uansett treningsform, sier han at det er noen elementer fysioterapeutene bør ha med:

– Det kardiovaskulære elementet, å få opp pulsen, er viktig for hjernehelsen og for å forebygge skrøpelighet. Om pasienten har kommet ganske langt i forløpet, er det likevel mulig å finne måter å øke pulsen på, sier han.

Hans andre punkt er symptomrettet trening, det å jobbe mot symptomene, å jobbe for hurtighet og eksplosivitet. Kroppen går i fleksjon, så fysioterapeuten må fokusere på ekstensjon, og på vedlikehold av funksjon.

Fagveilederen snakker om store trampeskritt fram og tilbake, eller til siden, med overdreven holdning.

– Avspenning og stressmestring har også kommet mer inn i anbefalingene. I gruppetrening i Oslo har de testet ut meditasjon, yoga og tai chi. Stress er negativt assosiert med Parkinsons sykdom, sier Wold-Olsen.

Bør ta med det kognitive

Wold-Olsen anbefaler også fysioterapeuter å legge inn dual task-oppgaver for å utfordre det kognitive, simultankapasiteten. Et eksempel er at pasientene må si fem ting som starter på en viss bokstav mens de går på ulendt terreng.

– Vi trodde at fysioterapeutene burde styre unna dual task-oppgaver fordi det kunne ødelegge bevegelses- og treningskvaliteten. Men rett før de europeiske retningslinjene skulle ferdigstilles i 2015, kom ny forskning som viser at dette er trenbart. Dermed kom det med, sier han.

Bruker musikk

På Stadion Fysikalske institutt i Oslo er de to fysioterapeuter i disse gruppetimene.

– Vi har ikke tatt sertifiseringer som LSVT Big og Power, men tok kurset til ParkinsonNet og har hentet ut prinsipper og øvelser derfra. De har en egen treningsside på nett. I tillegg har vi lært av videoer på YouTube, forklarer fysioterapeut Sindre W. Kristiansen.

De to fysioterapeutene varierer gruppetimene med sirkeltrening, trapp, yoga med tøyning, ball, leker, balanse og boksing.

– Musikk virker motiverende, det gir både bedre kvalitet i bevegelsene, og gjør det lettere å øke tempoet, mener Dons.

Trening er ferskvare

Linda Rennie er spesialfysioterapeut og daglig leder av bevegelseslaboratoriet på forskningsavdelingen på Sunnaas sykehus. Hun disputerte nylig med en doktorgradsavhandling om Parkinsons sykdom.

Rennie så i sin doktorgrad på et svensk balanseprogram, HiBalance, med intensiv trening i ti uker, hvor deltakerne fortsatte som vanlig etterpå. Deltakerne ble testet før treningsperioden og rett etter, og ble deretter testet etter seks og 12 måneder.

– De som hadde trent, hadde god effekt. De fikk bedre balanse, bedret gangfunksjonen og gikk litt raskere. De bedret også rytmen i gangen med redusert variabilitet. Det vil si at de fikk bedre motorisk kontroll. Litt overraskende fikk de ingen bedring i postural kontroll, sier Rennie.

Da hun etter seks måneder sammenlignet kontrollgruppa og de som hadde trent, lå de likt an. Treningseffekten var borte.

– Pasientene løfter seg med trening, men den bedrede funksjonen sto seg ikke over tid. Dette var på tross av høy grad av spesifisitet og intensitet i treningen, som er viktige elementer for å oppnå langtidseffekter. Dette understreker at treningseffekt er ferskvare, forteller doktoranden.

Sliter med initiativ

Blant de åtte deltakerne i salen er Arvid Ekeland. Han har vært med i gruppa i fem år, og forteller at han også trener en del på egenhånd.

– Jeg har merket resultater av gruppetreningen både på styrke, utholdenhet, bevegelighet og balanse. Det er godt å få pratet med flere i samme situasjon, den sosiale delen vi har under kaffepausen er viktig for meg. Jeg får også inspirasjon til egentreningen. Det var ikke så lett å holde det i gang på egenhånd på våren under koronastengningen, jeg ble både stivere og svakere, forteller han.

Det siste så også Rennie i forbindelse med doktorgradsarbeidet. Deltakerne fikk med treningsprogram hjem som oppfølging etter HiBalance, men de rapporterte at det var vanskelig å holde seg i gang, både med å få nok intensitet i treningen, og å motivere seg.

– Dette er en gruppe som på grunn av sykdommen de har, sliter mer med initiativ. De vet hva de skal gjøre, men det kan for mange være vanskelig å komme i gang, sier hun.

Dermed tenker hun at det ikke vil fungere like bra å drive med intensiv trening en periode for disse pasientene, for så å gi dem et treningsprogram i hånda som de skal følge opp selv. Også Wold-Olsen sier at compliance og resultat blir ti ganger bedre hvis det tilbys en form for oppfølging og veiledning for denne pasientgruppa.

Forhindre fall

Fysioterapeuter kan trekke ned intensiteten i treningen unødig i frykt for at pasienten skal falle. Rennie, Wold-Olsen og fysioterapeutene på Stadion Fysikalske anbefaler bruk av sykkel og gangbane.

– Om pasienter er utrygge når de går, blir bevegelsene ofte enda mer parkinsonistiske. Da anbefaler jeg at de bruker staver. Om fysioterapeuten føler seg usikker på pasientens balanse når vedkommende står, kan øvelsene gjøres sittende. Legg heller ikke inn balanseelementer i den høyintensive treningen, sier Wold-Olsen.

På Stadion Fysikalske legger de høyintensive og eksplosive øvelser tidlig i timen, så pasientene ikke er slitne når de skal utføre dem. Rennie håper å få satt i gang kursing i balanseprogrammet HiBalance i Norge, men sier det ligger litt fram i tid på grunn av pandemien.

Råd for små kommuner

– I flere kommuner er de få fysioterapeuter og lavt pasientgrunnlag for hver diagnose. Hvordan kan fysioterapeuter da tilrettelegge treningen?

– De kan ha gruppetrening med flere pasientgrupper. Da bør fysioterapeutene tenke hvilke funksjoner innen nevrologi flere kan slite med, selv om de selvfølgelig må ha forståelse for hva parkinsons gjør med kroppen. Du kan koble sammen de med balanseproblemer, som også vil trenge styrketrening og gangtrening, for eksempel, sier Rennie.

Også Dons er inne på at eldre personer og personer som har hatt slag vil kunne ha noen lignende utfordringer.

Rennie opplevde at noen pasienter hadde organisert seg og selv satt i gang med gruppetrening, og tenker at for mange er det sosiale aspektet viktig. Hun mener at fysioterapeut eller kommunen bør se på mulighetene for selvdrevne grupper, hvor fysioterapeuten har en viss rolle, avhengig av ressurser.