Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatternes mening.

Mister de svakeste pasientene i Bærum sitt viktigste rehabiliteringstilbud?
Faggruppa fysioterapi for eldre i NFF er bekymret over planlagt nedleggelse av Lønnås døgnrehabilitering i Bærum. - Når spesialisert rehabilitering splittes og svekkes, er det pasientene med de mest sammensatte behovene som taper, skriver de i dette meningsinnlegget.
Skrevet av styret i Faggruppa fysioterapi for eldre i Norsk Fysioterapeutforbund. eldre@fysio.no.
Spredning svekker kvaliteten
Vi i Faggruppa fysioterapi for eldre har fått informasjon fra våre medlemmer om nedleggelse av Bærum kommunes eneste døgnrehabilitering ved Lønnås, og vi deler denne bekymringen. Erfaringer fra andre kommuner, blant annet Drammen, illustrerer at å fordele rehabiliteringstilbudet på flere institusjoner med ulike pasientgrupper ofte medfører at rehabiliteringen blir «vannet ut». Når man fjerner én samlet rehabiliteringsavdeling med spesialistkompetanse og dedikerte lokaler, faller både kvalitet og resultat for pasienter som har komplekse rehabiliteringsbehov.
Kommunehelsetjenesteloven påpeker viktigheten med ulike helsetjenestetilbud til kommunens innbyggere, fra helsefremming til diagnostisering, behandling av sykdom, skade eller lyte til medisinsk rehabilitering. Det er viktig å skille mellom ulike tjenestetilbud slik at man ikke har en oppfatning av at én tjeneste passer for alle pasientene, for eksempel opptrening og rehabilitering. Rehabilitering krever tverrfaglig fagkompetanse, intensitet og samtidighet – på grunn av kompleksiteten i pasientenes behov.
Økt ansvar i kommunene
Rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten har blitt nedskalert i de senere årene, og pasientene skal i større grad ivaretas i primærhelsetjenesten. Det er derfor enda viktigere å bygge opp denne kompetansen, framfor å spre den utover.
I et innlegg i Bærums lokalavis, Budstikka, fremhever overleger ved Bærum sykehus, risikoen for at pasienter med for eksempel hjerneslag, hjerneskader, komplekse brudd eller amputasjoner, samt eldre med sammensatte diagnoser, ikke vil få det tilbudet de trenger. Flere av disse pasientene er sengeliggende i ukevis, og rehabilitering består av å trene på helt grunnleggende ferdigheter som å reise seg opp fra sengen, mestre å sitte, stå eller gå. Dette krever tverrfaglig oppfølging på døgnavdeling med spesialisert kompetanse og treningsfasiliteter som ikke finnes på vanlige korttidsavdelinger eller i hjemmet.
Hjemmet er ikke alltid en løsning
Politikerne i Bærum understreker på sin side at hjemmet som arena skal styrkes, og at «fleksible løsninger» i helsehus hvor fagpersonene flytter og tilpasser seg innbyggerne, kan ivareta behovene. Men i et motinnlegg fra en av kommunens fysioterapeuter kommer det klart fram at flere uker med intensiv døgnrehabilitering er en forutsetning for å få pasientene opp til et funksjonsnivå som gjør at de i det hele tatt kan motta videre oppfølging hjemme.
Man kan ikke forvente at pasienter som er sengeliggende eller svært funksjonsnedsatt skal få den samme kvaliteten på rehabiliteringen fra hjemmebaserte tilbud eller på ordinære korttidsavdelinger, som ikke er dimensjonert for rehabilitering. Disse pasientene har sjelden nytte av, eller mulighet til, å motta hjelp fra private klinikker eller oppfølging i hjemmet, da de krever spesialutstyr, løftehjelpemidler og tilgang til fysioterapeut/ergoterapeut store deler av dagen. Det er dessuten ingen private rehabiliteringsavdelinger i Bærum som tilbyr samme tilbud som på Lønnås.
Geriatri og kompleksitet må tas på alvor
Også andre innlegg i Budstikka har uttrykt uro for geriatritilbudet i kommunen, blant annet i kronikken «Er det ingen i Bærum kommune som har kompetanse i geriatri?». Her påpekes betydningen av særskilt erfaring og tverrfaglig kompetanse når man skal sikre eldre pasienter et forsvarlig og tilpasset rehabiliteringstilbud. Artiklene «For pasientenes skyld trenger vi å bevare Lønnås rehabilitering» og «Bærum: Ikke legg ned døgnrehabiliteringsplasser» underbygger det samme varsko: At et redusert, spredt tilbud uten spesialiserte, samlokaliserte ressurser fører til dårligere, og ofte lengre, forløp for de mest utsatte pasientene.
Hva skjedde i Drammen?
Drammen kommune måtte nylig reversere sin nedleggelse av en dedikert rehabiliteringsavdeling, nettopp fordi den nye, "spredte" modellen ikke fungerte for pasienter med store og sammensatte behov. Det var utfordringer med å holde fokus på rehabilitering i avdelinger der pasientene hadde svært ulike diagnoser, fra delir og smerteproblematikk til behov for medisinsk oppfølging. De opplevde store forskjeller på pasientenes resultat etter hvor de ble innlagt. Fagmiljøet var også vanskelig å opprettholde, noe som gjorde det utfordrende å holde lik standard på flere steder. Siden det ikke lenger var en spesialavdeling, var også personalet med spesialkompetanse vanskelig å rekruttere og beholde. Fysioterapeutene og ergoterapeutene mistet et tett fagmiljø, og pasientenes resultater ble svakere.
Ut fra disse erfaringene mener vi at Bærum risikerer å dempe kvaliteten på rehabiliteringstilbudet. Når politikere argumenterer med at de «styrker» rehabilitering, er det viktig å spørre hvilken pasientgruppe som faktisk drar fordel av endringene. For de mest alvorlige tilfellene – ofte eldre pasienter med multitraumer, nevrologiske eller ortopediske skader – er døgnrehabilitering som en egen avdeling avgjørende for å gjenoppnå best mulig funksjon og unngå institusjonalisering på lengre sikt.
Vår oppfordring
Faggruppa Fysioterapi for eldre håper derfor Bærum kommune tar lærdom av erfaringer fra kommuner som først la ned rehabiliteringsavdelinger, men som senere måtte reetablere dem. Vi oppfordrer til at man tar dialog med fagmiljøer, brukere og pårørende for å sikre at de med størst og mest sammensatte behov ikke står igjen med et svekket tilbud.