Både fordeler og ulemper med lengre utdanningsløp

Fysioterapeuten har innhentet kommentarer fra utdanningene til landsmøteforslaget om at NFF bør jobbe for femårig grunnutdanning i fysioterapi. Svarene fikk vi på e-post. Spørsmålene vi stilte var om det er  behov for å utvide grunnutdanningen fra tre til fem år, og hvilke mulige negative og positive konsekvenser de vil trekke fram ved å gå bort fra dagens struktur.

Se også forslaget fra Region Osloområdet i NFF og kommentaren fra Kunnskapsdepartementet.

– Finansieringen må økes

– Jeg mener at vi har et godt utdanningsgrunnlag i dag, med solide bachelorprogrammer på fire utdanningsinstitusjoner. Det er også flere fagspesifikke masterprogrammer, i tillegg til et stort antall fler- og tverrfaglige studieprogrammer, sier Nina Emaus, instituttleder ved Institutt for helse- og omsorgsfag ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Hun peker videre på at alle utdanningsinstitusjonene gir fysioterapeuter mulighet til enhetlige studieforløp - fra bachelor til master og ph.d.

– Forslaget vil innebære en integrert master i fysioterapi, og grunnfinansieringen til utdanningsinstitusjonene må økes betydelig for at dette skal kunne bli realisert. Jeg tror ikke tiden er inne for det, slik jeg tolker Kunnskapsdepartementets signaler generelt i sektoren, mener Emaus.

Hun understreker at dersom det blir en integrert master i fysioterapi, må institusjonene få anledning til å velge profil ut fra faglige tradisjoner, bemanning og kompetanse.

– Dette kan gå på bekostning av muligheter til spesialisering og bredde. Slik situasjonen er i dag, bør et eventuelt femårig utdanningsløp utredes grundig, sier Nina Emaus.

– Ikke overrasket

– Det er vanskelig å motsi at det er behov for fem års grunnutdanning i fysioterapi, sier Gro Jamtvedt, dekan ved Fakultet for helsevitenskap, OsloMet – storbyuniversitetet. Hun er ikke overrasket over at diskusjonen kommer.

Jamtvedt opplyser at OsloMet er i ferd med å godkjenne nye programplaner for alle bachelorprogram innen helse- og sosialfag, etter omfattende RETHOS-prosesser (se fakta). Det har vært tøffe prioriteringer innen fagområder og tema, understreker hun.

En femårig grunnutdanning vil ifølge Jamtvedt styrke kvaliteten og fagutøvelsen, men hovedgrunnen må være at det gir bedre tjenester, kvalitet og pasientutfall. Hun er usikker på hva fysioterapeuter generelt mener om dette spørsmålet.

– Dessuten, hva er fordelene og ulempene med en utvidelse av grunnutdanningen? Og ikke minst, hva sier arbeidslivet og pasientene?

Dekanen ved OsloMet understreker at kunnskapsmengden også må håndteres på andre måter enn gjennom økt studielengde.

– Utdanningssektoren sliter allerede med å få finansiert femårig lærerutdanning, og barnevern og sosialfag står kanskje for tur. Det er altså stor konkurranse om finansiering av høyere utdanning. Støtte fra Helse- og omsorgsdepartementet vil være nødvendig for å påvirke andre departement og få gjennomslag. Uavhengig av dette må vi huske at vi har en omfattende masterportefølje, noe mange fysioterapeuter allerede har benyttet seg av, sier Gro Jamtvedt.

Realistisk læringsutbytte?

– Ambisjonsnivået er høyt. Som studieleder imøteser jeg debatt om hvilket læringsutbytte det er realistisk å oppnå i løpet av et treårig utdanningsløp, understreker Morten Nikolaisen, studieleder for bachelorprogrammet i Tromsø. Han viser til RETHOS-prosessen, som har resultert i nye retningslinjer for fysioterapeututdanningene.

Nikolaisen påpeker at usikkerhet rundt turnustjenestens fremtid, kanskje er ett av forholdene som ligger til grunn for at spørsmålet om femårig utdanningsløp melder seg:

– Det er viktig at både konsekvenser og mulig utforming av et femårig utdanningsløp utredes grundig. Sentrale spørsmål er omfanget av praksisstudier, sett i forhold til akademisk kompetanse. Videre om studiet skal være innrettet mot generalistkompetanse eller inneholde en spesialiseringsdel, for eksempel i siste del av utdanningsløpet.

Må styrkes – ikke svekkes

Instituttleder Hege Bentzen og studieleder bachelor Marianne Aars ved Institutt for fysioterapi, OsloMet, mener det er mange grunner til at det kan være behov for å utvide grunnutdanningen til fem år, og at dette i første rekke bør utredes nærmere. 

De understreker at et femårig kvalifiseringsløp rokker ved den utdanningsmodellen man har bygget opp, med bachelor og master, og mulighet for spesialisering på masternivå. Hvordan spesialiseringen skal ivaretas – og av hvilke instanser i en ny struktur – må selvfølgelig utredes videre, påpeker de.

– Fra et tjenesteperspektiv stilles det – og bør stilles – stadig høyere krav til kompetanse hos fysioterapeuter. Befolkningssammensetningen og sykdomspanoramaet endres, flere lever lenger med alvorlig sykdom og flere har sammensatte lidelser, påpeker Bentzen og Aars, som mener at yrkesrollen for fysioterapeuter har endret seg til å bli en tjeneste som har ansvar for hele behandlingsforløpet.

Kompetansemessig kan det ifølge Bentzen og Aars ha positive konsekvenser å gå bort fra dagens struktur. Forutsetningen er at man sikrer tilstrekkelig mengde praksis, og at man klarer å integrere teori og praksis på en god måte.

De mener videre at en femårig grunnutdanning kan gi økt anerkjennelse og en tydeligere posisjon i helsetjenesten, men at fysioterapitjenestene også kan bli mer kostbare for arbeidsgiverne - og av den grunn mindre etterspurt.

– Det er viktig at vår posisjon i det offentlige helsevesen styrkes – og ikke svekkes, understreker Bentzen og Aars.

– Ikke automatisk bedre kvalitet

Siri Merete Brændvik, studieleder ved fysioterapiutdanningen på NTNU, påpeker at dagens treårige utdanning er svært komprimert, og at det fra dette perspektivet kan være positivt med en utvidelse. Det vil gi rom for mer refleksjon og faglig fordypning.   

– Det er imidlertid ingen automatikk i at en utvidelse av grunnutdanningen gir bedre kvalitet. Det vil blant annet være helt essensielt å avklare en eventuell avvikling av turnustjenesten, samt mengde og organisering av praksis i en forlenget utdanning. Turnustjenesten er i dag en veletablert ordning hvor kandidaten under veiledning gis mulighet til å opparbeide seg erfaring samt tilegne seg ferdigheter før autorisasjon, understreker Brændvik.

– Dersom turnustjenesten skal avvikles til fordel for mer praksis integrert i utdanningsløpet, vil dette kreve mer av både utdanningsstedene og praksisfeltet. Per i dag utgjør praksis omtrent en fjerdedel av studiet og skal bidra til at læringsutbyttene nås. Imidlertid har utdanningen store utfordringer med å skaffe til veie tilstrekkelig antall praksisplasser av god kvalitet på ulike arenaer. Gode samarbeidsavtaler og ikke minst avklaringer med praksisfeltet vil derfor være en forutsetning for at turnus skal kunne avvikles og mer praksis integreres i studieløpet. Dette vil være helt essensielt for å ivareta den kliniske kompetansen og hindre at utdanningen blir for teoretisk, mener Brændvik.

– Må sikre relevant praksis

– Jeg ser at det er behov for å utvide grunnutdanningen til fem år, men det er også utfordringer med en slik endring, mener Steinar Hummelsund, fagseksjonsleder for bachelor i fysioterapi ved Høgskulen på Vestlandet.

Som kollegaene over, viser han til de nye retningslinjene for fysioterapiutdanning, der studentene skal oppnå nye og flere læringsutbytter enn før, mens rammene er de samme. Det vil si et treårig studieforløp og krav til 30 uker autentisk praksis.

– Etter endt turnus skal studentene være kvalifisert til å påta seg et selvstendig behandleransvar.  Dette er et stort ansvar som fordrer at studentene kan diagnostisere og ikke minst differensialdiagnostisere.  Vi må sikre at studentene får tilstrekkelig kunnskap i å håndtere dette utvidede ansvaret, og en utvidelse av utdanningen kan bidra til at kvaliteten på tjenestene til kommende fysioterapeuter blir enda bedre. Andre faggrupper med selvstendig behandleransvar har en lengre utdanning, for eksempel psykologer og tannleger, skriver Hummelsund i en e-post til Fysioterapeuten.

Han påpeker at en konsekvens av å utvide grunnutdanningen sannsynligvis vil være at dagens turnustjeneste blir borte:

– En forutsetning ved en utvidelse av utdanningen er at en får rammer som sikrer relevant og tilstrekkelig praksis for studentene. Det blir viktig at praksisavtaler er forankret i lovverk og at utdanningsinstitusjonene forhandler frem langsiktige avtaler som sikrer god tilgang på praksisplasser, understreker Steinar Hummelsund.