Ny studie: Fant at praksis taper terreng til fordel for teori

Les avdelingsleder for fysioterapeututdanningen ved OsloMet, førsteamanuensis Silje Stensrud, kommentarer lenger ned i saken.

I den vitenskapelige artikkelen «Hvilken kunnskap trenger morgendagens fysioterapeuter? En kvalitativ analyse av programplanen ved en bachelorutdanning i fysioterapi i Norge» fant forfatterne at teoretisk kunnskap fra vitenskapelige områder var i en overordnet posisjon i programplanen og hadde forrang fremfor de andre kunnskapskategoriene.

- Interaksjonen og samarbeidsrelasjonen mellom pasient og fysioterapeut fikk begrenset oppmerksomhet, forteller førsteforfatter Joar Røkke Fystro, fysioterapeut og ph.d.-stipendiat ved Universitetet i Oslo.

Anvendelse av teori

Sammen med andreforfatter, fysioterapeut og ph.d.-stipendiat ved Norges Idrettshøgskole, Christian Moen, utførte han en dokumentanalyse av programplanen for bachelorutdanningen ved OsloMet – storbyuniversitetet.

Rammeverket for analysen var de fire kunnskapskategoriene interaksjon, personlig kompetanse, profesjonelle krav og vitenskapelige områder.

- Det ville være rart hvis den teoretiske kunnskapen ikke er den dominerende på en universitetsutdannelse. Samtidig var det veldig tydelig at praksis i programplanen tegnes opp som anvendelse av teori, fremfor å fremheve praksiskunnskapen som en egen kunnskapstype. Det var et overraskende funn, sier Fystro.

Motivasjon er avgjørende

Hvis praktiske ferdigheter og klinisk skjønn undervurderes, mener Fystro det er en risiko for at studentene kan få et instrumentelt forhold til praktisk kunnskap.

- En viktig del av fysioterapien, er motivasjon. Pasientens motivasjon påvirkes av hvordan hen blir møtt i behandlingssituasjonen. God relasjon og samhandling mellom behandler og pasient er ofte avgjørende for et godt resultat, sier han.

Fystro understreker at analysen de har gjort av programplanen ikke sier noe om hva som faktisk skjer på utdanningen, eller hva studentene kan og tillegger som viktig.

- Vi har lest programplanen med rammeverket som briller, gjort en analyse, og diskuterer det i artikkelen. Men vi tenker jo at det er en sammenheng mellom det som står i programplanen og det som foregår på utdanningen, sier han.

Tar for stor plass

I profesjonsmeldingen som regjeringen la frem i fjor, pekes det på at den teoretiske kunnskapen har blitt for stor i profesjonsutdanningene, sammenliknet med den praktiske kunnskapen. Det har også i mange år pågått en diskusjon om det skal bli en integrert master i fysioterapiutdanningen.

- Når vi i tittelen spør hvilken kunnskap morgendagens fysioterapeuter trenger, er det mot denne bakgrunnen vi ser på hva programplanen vektlegger. Forankring i vitenskapelig kunnskap er naturligvis viktig for autoriteten til moderne profesjoner. Det vi ønsker, er å bidra til en debatt og en bevisstgjøring rundt hva slags kunnskap man faktisk trenger som fysioterapeut, sier Fystro.

 Omfattende revidering

Avdelingsleder for fysioterapeututdanningen ved OsloMet, førsteamanuensis Silje Stensrud, sier at Fystro og Moens artikkel er basert på nåværende programplan for bachelorstudiet i fysioterapi fra 2019. I 2024 ble det gjennomført en ganske omfattende revidering som vil bli gjeldende for kull 2025.

- Dette er interessante funn, og vi tenker at det forskerne fant gjenspeiler noen reelle utfordringer vi hadde i vår utgående programplan. I den reviderte programplanen mener vi både interaksjon og samarbeidsrelasjon i kliniske situasjoner er tydeliggjort på en bedre måte, sier hun.

For fremtiden

I den nylig reviderte programplanen er det forsøkt å tydeliggjøre læringsutbyttene for praksisstudiene, og å arrangere digitale seminarer i praksisperiodene som bygger bro med studiene inne på campus.

Samtidig er helselandskapet i rask endring, der også praktiske ferdigheter og klinisk skjønn må utvikles i takt med endringene.

- Utviklingen vil føre til at samfunnet i fremtiden kan etterspørre andre praktiske ferdigheter og nye kompetanser. Det er viktig at vi i utdanningene her ikke ser oss for mye tilbake, vi skal utdanne kandidater for det nåværende og fremtidige arbeidslivet, sier Stensrud.

I utvikling

Hun påpeker at synet på hva som er teori i fysioterapeut- og helseutdanningene både har vært og er i utvikling, og at fysioterapiutdanningen nå kanskje har blitt bedre på å inkludere teoretiske modeller og perspektiver som bygger bro mot praksisen.

- Et eksempel på dette er helsekompetanse som nå har fått en betydelig plass i programplanen vår. Helsekompetanse er både et teoretisk forankret konsept, samtidig som det er knyttet til metoder for at pasientene skal gjøre informerte og gode helsevalg for seg selv, sier hun.

Et annet eksempel som nå har fått plass i programplanen er konseptualiseringen av digital kompetanse, som er avgjørende for at studentene kan ta i bruk helseteknologi på en ansvarlig og effektiv måte.

Relevant forskningsarbeid

Stensrud sier de ikke opplever at betydningen av praktiske ferdigheter og klinisk skjønn undervurderes i programplanen.

- Fysioterapeutstudiet består allerede av en tredjedel praksisstudier. For studenter som vil bli praktiserende fysioterapeuter, venter i tillegg et ekstra praksisår i etterkant før man er autorisert fysioterapeut. Kanskje har utdanningene ikke vært tydelig nok på sine egne bidrag og sin egen rolle i denne arbeidsdelingen, sier hun.

- Vi takker Fystro og Moen for et spennende og relevant forskningsarbeid, og hilser velkommen mer forskning som kritisk ettergår både oss i utdanningene og fysioterapien i praksisfeltet, sier Stensrud.

Denne artikkelen ble oppdatert 5. mars 2025 kl. 07.45.