Studentleder Marita Hagerup (t. v) og Kristin Bakkeli, tillitsvalgt fysioterapeut i NUF, er kritiske til innholdet i dagens bachelorutdanning i fysioterapi.Foto: Privat
De vil endre fysioterapiutdanningen: – Føler oss nokså lite rustet for yrkeslivet
Bør bachelorutdanningen i fysioterapi erstattes av en master? Ja, mener lederne av NUF og FYSIO Norge.
Da Kristin Bakkeli (29) var ferdig med grunnutdanningen ved OsloMet i 2015, følte hun seg ikke klar for å jobbe i privat praksis. I likhet med mange andre hadde hun primært praksis i kommune- og spesialisthelsetjensten. Etter endt utdanning søkte hun jobber i det offentlige.
– Det var helt naturlig å søke på stillinger hvor jeg følte jeg hadde kompetanse til å bidra på arbeidsplassen. Min egen erfaring var at jeg som nyutdannet ikke følte jeg kunne nok om undersøkelse og behandling av muskel- og skjelettplager til å begynne rett i privat praksis. Denne opplevelsen er jeg nok ikke alene om å ha, sier lederen av Nyutdannede fysioterapeuter (NUF) i NFF.
– Du skal over så sinnssykt mye
Sammen med Marita Hagerup (23), som er leder av FYSIO Norge, fysioterapistudentenes interesseorganisasjon, tar Bakkeli et oppgjør med hvordan dagens grunnutdanning i fysioterapi er innrettet.
– Du skal over så sinnssykt mye i et veldig bredt fagfelt, mener Bakkeli. Hun sier bachelorprogrammet gir en basiskunnskap, men at utdanningen er for generell.
– Undersøkelser er for eksempel primært et førsteklassefag, og så har du det kanskje ikke igjen før i praksis eller på klinikkeksamen. Når du har undersøkelser, lærer du mange tester, men du gjør det på friske medelever. Mange av testene vi lærer, brukes heller ikke i praksisene vi har gjennom studiet, som hovedsakelig er enten kommunehelsetjenesten eller sykehus. I kommunehelsetjenesten har vi oftere kartlegging av funksjon fremfor spesifikk undersøkelse av en vond skulder, som vi vil møte i klinikk, sier 29-åringen.
– Mange skulle vært bedre på grunnundersøkelser
Først i fjor begynte hun å jobbe privat. Bakkeli er ansatt hos Elavit fysioterapi i Lørenskog.
– Når du har jobbet en stund, ser du mønstre gjennom anamnese og undersøkelser, og du kan lettere sette i gang hensiktsmessige tiltak. Det tar tid å opparbeide erfaring. Du må ha sett x antall personer med meniskskade og anamnesen som går igjen, for å se at undersøkelsene bekrefter mistanken. Det kommer frem at mange gjerne skulle vært enda bedre på grunnundersøkelser, sier fysioterapeuten.
Bakkeli mener tiden er moden for å diskutere om bachelorutdanningen skal utvides med et år og bli en femårig master, inkludert turnus.
– Nettopp for å få mer praksis og mer tid til å kunne fordype oss mer i ulike temaer som interesserer den enkelte, akkurat som en mattelærer eller gymlærer.
Men, sier Bakkeli: Det må være en klinisk fysioterapimaster.
– Studenter vil så veldig gjerne få testet ut teorien i praksis, både i kommune, sykehus og lignende, men også privat praksis. En master kan være veien å gå for å få mer kunnskap, stå stødigere og beholde plassen som behandlende profesjon av muskel- og skjelettplager.
Dypdykk fremfor generelt helsefag
– Bør noe tas ut av utdanningen? I tilfelle hva?
– Noen fag sent i studieforløpet er veldig generelt helsefaglig rettet. Vi i NUF mener det kan være noe helsefag, og at dette eventuelt bør komme tidligere i forløpet fremfor å bruke mye tid på det i 3. klasse.
Bakkeli forteller at hun hadde generelt helsefag tilsvarende 15 studiepoeng i tredje klasse i 2015.
– I stedet burde vi kunne velge å ta et dypdykk i forskjellige retninger innen fysioterapi. Studieplanen er endret siden den gang, men fagene ser fortsatt veldig generelle ut sammenlignet med hva vi mener kunne vært positivt for økt kompetanse innen fysioterapi.
– Vi kan ikke være gode på alt, sier fysioterapeuten.
Studentleder vil ha et ekstra år
Leder Marita Hagerup i FYSIO Norge er helt enig i at utdanningen bør utvides til en master. Hun studerer ved Høgskulen på Vestlandet og er på andre år i bachelorløpet.
– Vi mener først og fremst at vi burde få betalt for fire år med utdannelse. Når det gjelder master, kunne vi lagt til et ekstra år i utdanningen, inkludert turnus, og på den måten hatt mulighet til å ta integrert master. Ett år ekstra hadde gitt oss mulighet for bedre organisering av studiet og en mulighet til å stille sterke i jobbsøking. Vi vil også stille sterkere i møte med kiropraktorer og naprapater, som også har et femårig løp, sier Hagerup.
23-åringen beskriver bachelorløpet som variert både i innhold og undervisningsform, men hun etterlyser mer praksis i privat virksomhet.
– Vi har omtrent ingen treningslære lagt inn i studieprogrammet. Vi har ikke i nærheten av samme kompetanse som en PT i grunnleggende styrkeøvelser som knebøy og markløft. Styrketrening er en viktig del av fysioterapeutiske tiltak, men vi har ikke nok fokus på dette gjennom utdanningen. Så mye kompetanse som vi har på kropp og bevegelse, burde dette vært en sentral del av utdanningen, sier Hagerup.
Derimot bruker studentene mye tid på medisinsk treningsterapi (MTT) og massasje, forteller hun.
– Det kan vi masse om, men dette har vi fått høre er en liten del av tiltakene som faktisk tas i bruk ute i klinikk. Det er lite fokus på idretts- og belastningsskader, som er mer typisk i den private klinikk, sier Hagerup.
Dette vil hun endre
Hun mener følgende kunne vært gjort annerledes:
– Vi har et helsefremmende og sykdomsforebyggende emne i slutten av andreåret. Å bruke tre måneder på dette føles i overkant mye, og det kunne vært erstattet med praksis knyttet til den private klinikk eller treningslære. Noe av innholdet i det helsefremmende faget er lagt inn som et eget emne over alle tre årene, så vi får dermed dobbelt opp. Det er viktige temaer som blir tatt opp i dette emnet, men det kunne vært bedre organisert. Vi skulle også hatt mindre slynge og MTT og heller mer styrketrening som en del tiltak og behandling.
I likhet med Kristin Bakkeli ønsker Hagerup at studentene kunne fått mer tid med ekte pasienter fremfor å undersøke friske medstudenter.
– For lite fokus på det kliniske perspektivet og for lite pasientkontakt gjennom studiet gjør at vi føler oss nokså lite rustet til å ta fatt på yrkeslivet. Jeg går med en opplevelse av at turnus er det året hvor vi skal lære oss alt, og der vi skal sortere all kunnskapen vi har lært gjennom tre år. Det er klart at et turnusår gir mulighet for mengdetrening, men at det «alene» skal ha ansvar for at vi er klar for arbeidslivet, synes vi er dumt. Lite tid og masse stoff gir oss bare en smakebit på hva som venter oss, og ikke en grunnmur av kunnskap vi kan bygge videre på.
Spesialist: Et kjempeproblem både for fysioterapeut og pasient
Fysioterapeut, spesialist og foreleser Tom Røsand (55) er kritisk til kunnskapsnivået hos mange fysioterapeuter i dag, særlig når det gjelder muskel og skjelett.
– Når studenter kommer ut av fysioterapiutdanningen i dag, kan de ikke undersøke en albue eller en skulder på en skikkelig måte. De er utstyrt med mange kliniske tester, men vet ikke hvordan disse skal benyttes på en systematisk måte. Det er et kjempeproblem og noe som fører til frustrasjon hos både fysioterapeut og pasient, hevder Røsand.
Han startet og drev OMI-klinikken i Oslo fra 1998 til 2010 og driver i dag en helprivat klinikk i Røyken. Der jobber Røsand utelukkende med muskel- og skjelettlidelser.
Røsand sier det minste som bør inngå i en grunnutdanning i fysioterapi, er at man kan undersøke alle ledd i kroppen.
– Har du betennelse i et ledd, så er de samme bevegelsene nedsatt nesten hver gang. Det er skremmende mange fysioterapeuter som ikke kan oppdage en frossen skulder. De mangler også en basiskunnskap på referred pain. Smerter i kneet kan for eksempel være et hofteproblem. Akademisering er bra, men det kan ikke stå alene, sier fysioterapeuten.
Robinson: – Greier ikke trekke en konklusjon
Han får støtte fra Roar Robinson, eier av blant annet Hans & Olaf Fysioterapi i Oslo og tidligere fysioterapeut for Norges Fotballforbund.
– Jeg kjenner ikke timeplan eller hovedpunkter i detalj, men det jeg har observert fra studentene som kommer inn i instituttpraksis og møter pasienter med vondter, er at de føler seg ganske nakne. De er usikre på verktøyene og instrumentene og greier ikke sette det sammen til en pakke de er fornøyde med selv en gang. På det grunnlag vil jeg spørre om vi utdanner folk til å gjøre jobben best mulig, eller om vi er for generelle, sier Robinson til Fysioterapeuten.
Undersøkelsesteknikk er noe han mener fysioterapeuter må prioritere å bli gode på.
– Vi må være så trygge på tester at vi greier komme til bunns i det, forfølge tråden videre til en konklusjon. Det jeg opplever med fysioterapeuter som kommer ut, er at de har en viss oversikt over selve testen, men det utføres upresist, og de greier ikke trekke en konklusjon.
– Hvem har ansvar for at fysioterapeutene ikke er tryggere?
– De som styrer og steller, de som planlegger utdanningen alle starter på. Det er et spørsmål om ressurser, mangfoldighet og antall lærere pr. elev, men også vektlegging av hvilke ting vi skal være gode på.
Vil legge listen høyere
Robinson mener vi må erkjenne at det krever tid og mange repetisjoner for å bli trygg i en klinisk setting. Her har også studentene selv et stort ansvar, sier fysioterapeuten.
– De er nødt til å sette av tid til kollokvier og trening på medstudenter. Det er ikke nok bare å se og gjøre dette i en undervisningssituasjon. Sammen må lærere og studenter legge listen høyere. Vi må tørre å sette krav til hverandre. Målet med studiet må være ut få ut gode terapeuter som stadig skal heve kvaliteten på profesjonen, ikke bare å komme gjennom for å få en tittel.
Tidsskriftet Fysioterapeuten har før publisering sendt denne artikkelen til representanter for de fire utdanningsinstitusjonene for fysioterapi i Norge. Vi følger opp med kommentarer fra studiestedene.