Fysioterapeut Heidi Kristiansen fikk lungekreft og ble sin egen pasient

Det hadde vært en begredelig høst. 47 år gamle Kristiansen hadde slitt med gjentagende hoste og fått beskjed om at hun hadde lungebronkitt. Til tross for at hun trente mye, ble formen dårligere og dårligere. Høstferien for to-barnsmoren var tung.

Fastlegen konstaterte mykoplasma og ba henne hvile. Uken etter var hun så dårlig at hun måtte bruke rullator. Da dro hun til Volvat.

- Da jeg kom dit, gikk alt fort. Jeg ble sendt til akuttmottaket på Bærum sykehus, hvor de tok CT. Jeg forsto umiddelbart på legen at de hadde funnet noe. Han kalte det en masse. Jeg forsto at det var kreft.

50 prosent jobb

Kristiansen har kommet hjem til Bærum fra jobben som avtalefysioterapeuter ved Fysioterapisenteret i Hønefoss. En 50 prosent avtale. 50 prosent jobb er også det hun klarer akkurat nå, selv om hun ikke liker disse halve driftsavtalene.

Fra Bærum sykehus ble hun sendt direkte til Radiumhospitalet. Der trodde de det først var lymfekreft. Men så kom den dramatiske beskjeden.

- Lungekreft! Altså, rullgardinen gikk ned. Jeg forsto ingenting. Jeg, som har levd sunt og aldri tatt en sigarett. Det kunne ikke være mulig.

Det var lungekreft

Men legene hadde rett. Kristiansen hadde fått lungekreft som skyldtes en genfeil. Mens hun ventet på at legene skulle finne det ut, trodde hun at hun skulle dø. Men så kom de gode nyhetene.

Legen kom nærmest sprudlende inn i møtet og kunne fortelle at mutasjonsvarianten Kristiansen hadde, fantes det medisiner for. Og medisiner skulle hun få umiddelbart.

Etter ett døgn med hoste og slim, klarte Kristiansen seg uten tilførsel av oksygen. Etter det gikk det sakte, men sikkert fremover. En tablettkur på to måneder første til at kreften krympet med hele 35 prosent, og det var håp om å kunne operere.

Men svulsten lå for vanskelig til og legene starter en kombinasjonsbehandling med stråling og cellegift. I tillegg fikk Kristiansen en helt ny immunmedisin som ikke – på det tidspunktet – var godkjent i Norge. I 2019 var hun ferdig behandlet og svulsten var borte.

- Det er selvsagt helt utrolig. Fantastisk. Ja, jeg har vel knapt ord.

Ble sin egen pasient

Parallelt med legenes behandling, gikk Kristiansen til fysioterapeut. Eller rettere sagt; hun ble sin egen pasient. Allerede på sykehuset starter hun med små gåturer som endte i enden av en gang hvor hun tok 10 knebøy.

Hun ba om egen nøkkel til pusterommet på Radiumhospitalet, men fikk beskjed om at hvis hun skulle dit måtte hun ha med følge. Hun kunne besvime.

- Jeg tok også heisen ned og gikk trappene opp. I starten klarte jeg bare en etasje. Gradvis ble jeg bedre og jeg tok frem verktøykassa vi har som fysioterapeuter, og så på meg selv som en pasient. Det var faktisk litt fint å kjenne på hvor kjipt det er å være pasient, sier Kristiansen.

Hun styrte sin egen dosering, og er glad for at hun – som alltid har trent – også er flink til å ligge på sofaen.

- Jeg ble verken overivrig eller for lat. Jeg klarte å finne en god balanse på trening og hvile. Til vanlig har jeg mange eldre pasienter som ofte er redde for å gjøre for mye. Jeg vet det er viktig med balanse, sier Kristiansen.

Gode støttespillere

Hun har heller ikke takket ja til tilbudet om psykolog. Turer med hennes irske setter Fia samt en god venninne, har vært mental medisin godt nok. I tillegg har hun tillatt seg selv å gå i kjeller´n, men ikke tillatt seg selv å bli der.

- Der har mannen min vært til stor hjelp. Hver gang jeg har kjent et symptom og blitt redd, har han bedt meg gå til legen. Legen har heldigvis vært tilgjengelig nær sagt til alle døgnets tider, sier Kristiansen.

Hun reflekterer over hvorfor hun valgte å bli sin egen behandler, og er usikker på om det hadde vært bedre hvis hun hadde benyttet en kollega.

- For meg var det riktig å gjøre jobben selv. Jeg følte jeg hadde kunnskapen som skulle til. Dessuten har jeg gode kolleger på jobben som jeg kan spørre hvis jeg står fast. For meg var det mer enn nok å forholde meg til legene og jeg ville leve livet så normalt som mulig. Jeg ville tilbake til hverdagen.

Tilbake i jobb

Høsten 2018 – etter ni måneders sykemelding - var hun tilbake på jobb. I møte med pasientene har hun fått nye dimensjoner, og innrømmer ærlig at det enkelte ganger kan være vanskelig å ha empati for en person med artrose i kneet. Hun selv var tross alt døden nær.

I tillegg opplever hun at enkelte av pasienter vegrer seg mot å fortelle om sine vondter og plager, nettopp fordi de ser på hennes som større.

- Men jeg tar meg sammen. Mine pasienter skal få være pasienter, og selv om de fleste av dem kjenner min historie siden Hønefoss er en liten by, skal jeg møte dem med respekt og forståelse for at deres utfordringer er deres.

Kristiansen trekker pusten. Til nå har hun vært på kontroll hver tredje måned. Prøvene er så bra, at hun heretter bare skal kontrolleres hver 6. måned. Det er med skrekkblandet fryd. Tenk om noe skjer i mellomtiden?

-Bør ikke behandle oss selv

Psykiater og professor i medisinske atferdsfag, Reidar Tyssen forstår Kristiansens bekymringer godt. Hans pasientliste inneholder helsepersonell; spesielt leger, men også andre helseprofesjoner.

Han er skeptisk til at helsepersonell skal behandle seg selv når de blir syke, og mener at en pasient først og fremst må være pasient, også hvis han eller hun er fysioterapeut.

- Jeg forstår at det kan være fristende for en fysioterapeut å benytte sin egen kunnskap innen aktiv behandling, og alle pasienters egenaktivering er viktig. Likevel har det noen ulemper, sier Tyssen.

Han tenker for eksempel at du – når du er din egen pasient – kan komme i en situasjon hvor du enten undervurderer eller overvurderer deg selv. I tillegg mener han at du, som pasient, har et behov for å bli ivaretatt.

- Forskning og erfaring viser at mange som er helsepersonell vegrer seg for å bruke helsevesenet, og at de utfører egenbehandling nærmest for å spare kolleger. De undervurderer sin egen betydning som pasient, ja, glemmer nesten seg selv. Når du er pasient, har du, som alle andre, behov og krav på helsetjenester. De bør du benytte deg av, sier Tyssen.

Han mener at en viktig lærdom av Kristiansens historier er hvor mye partner og venner betydde for henne.

- Ikke på langt nær alle kreftpasienter trenger å gå til psykolog eller psykiater, men alle trenger noen å snakke med og som bryr seg.

-Du blir sjelden din beste behandler

Tyssen sammenligner det blant annet med sikkerhetsbeskjeden du får ombord i et fly. Den om at du må ta på deg din egen oksygenmaske, før du hjelper andre.

- Du blir sjelden din beste behandler, da det ofte er svært vanskelig å vurdere hva ens egne subjektive plager og symptomer betyr med hensyn til alvorlig sykdom. Det kan for eksempel være vanskelig å utføre en god og profesjonell anamnese av seg selv.

Tyssen forstår også at Kristiansen er bevisst på hvordan hun forholder seg til pasienter som vet at hun har vært syk. Pasienter som vegrer seg for å fortelle om sine plager, fordi de mener hun har hatt det verre.

- For nære relasjoner kan forstyrre et profesjonelt terapeutforhold. Samtidig kan det være greit at pasienten vet noe om terapeuten sin. Min anbefaling er at du gjerne kan være personlig, men ikke for privat i møte med dine pasienter, sier Tyssen.