Frontene var steile. Kamphanene sto på hver sin side. Ingen ville fire og et kobbel av privatpraktiserende fysioterapeuter sa takk for seg, forlot Norsk Fysioterapeutforbund og noen av dem startet på nytt i Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF).
Årsaken til det hele? Driftstilskuddsordningen. En ordning som kom som en følge av at fysioterapi ble en lovpålagt tjeneste. Myndighetene ønsket å sikre et tilbud i hele Norge. I tillegg ville de ha kontroll over utgifter.
Enkelte jublet. De så på ordningen som en anerkjennelse av fysioterapeuters rolle i helsevesenet og som en forsikring for at «alle» innbyggere i vårt langstrakte land skulle ha rett til fysioterapi.
Andre sablet ordningen ned. Mente den ble tredd nedover hodene på privatpraktiserende fysioterapeuter, og at terapeutene måtte følge håpløse krav.
Så har årene gått.
I dag, 37 år senere, er det fortsatt stor uenighet om hvorvidt ordningen er til det beste for fysioterapeuter og pasienter.
Noen hevder den er usolidarisk, diskriminerende og fører til at pasienter ikke fritt kan velge fysioterapeut. At de må ta til takke med til dels utdaterte fysioterapeuter som tviholder på driftstilskuddene sine.
Enkelte mener også at ordningen favoriserer de rike. De som har økonomi til å betale seg ut av lange ventelister og gå til helprivate fysioterapeuter.
Og noen mener ordningen gjør det tilnærmet umulig for nyutdannede å få kloa i et driftstilskudd.
Flere av kritikerne ønsker at pengene skal følge pasienten, og enkelte ønsker ikke å være avtalefysioterapeut fordi de da må forholde seg til kommunenes krav.
Andre – som forbundslederen i PFF – mener ordningen har fordeler og ulemper og foreslår at alle hele driftstilskudd halveres, og dermed gir dobbelt så mange fysioterapeuter mulighet for en avtale.
De som er for, mener blant annet at ordningen sørger for gode og billige fysioterapitjenester i hele landet, at den gir forutsigbarhet for terapeuter og mulighet til å bygge solide, velfungerende og nødvendige helsetilbud som sørger for at folk kommer raskere tilbake i jobb etter operasjoner og sykemeldinger, at eldre kan bo hjemme lenger og at det gis oppdatert, adekvat og nødvendig behandling.
Norsk Fysioterapeutforbund stiller seg foreløpig bak ordningen, men inviterer til diskusjon og debatt nettopp for å se om ordningen fungerer optimalt, om det bør foreslås endringer eller til og med diskutere om den bør fjernes helt.
Forbundsleder Gerty Lund innrømmer at det er en vanskelig diskusjon.
Det er utvilsomt på sin plass at NFF våger å ta ordningen opp til debatt. Unge, nyutdannede fysioterapeuter fortjener å få bred og god kunnskap om alle fordeler og ulemper. Garvede fysioterapeuter fortjener å ha et forbund i ryggen som har åpne diskusjoner, også når de er vanskelige. Pasientene fortjener at NFF dypdykker i ordningen.
Jeg ser frem til NFFs debatt. Samtidig tenker jeg at debatten ikke bør gå av stabelen uten at det også tas en grundig gjennomgang av fordeler og ulemper ved at fysioterapeuter med og uten avtale organiseres i hele tre organisasjoner.
Det å fordele cirka 4.000 privatpraktiserende fysioterapeuter i tre organisasjoner virker meningsløst og særdeles lite formålstjenlig. Hvem kan dra nytte av at tre organisasjoner haler og drar, og håper at neste fysioterapeuter som utdannes havner hos dem?
Du lurer kanskje på hvorfor jeg mener det bør ses på i sammenheng med driftstilskuddsordningen? Min tanke er at alle organisasjonene – og alle dem som ikke er organisert og som driver egen praksis med og uten tilskudd – har nytte, glede og behov for at driftstilskuddsordningen blir tema. Alle som driver eget – eller planlegger å gjøre det - bør delta. Engasjere seg. Være med i debatten. Og når det er gjort, enten det ender med nei, ja eller tja til ordningen, bør et samlet fysioterapeut-Norge stå last og brast, skulder ved skulder ovenfor myndighetene og sørge for at forhandlinger om takster og tilskudd blir så bra som overhodet mulig.
