Fysioterapeutene meldte seg villig vekk til å bruke elektronisk registreringsverktøy for pasientforløp. Men klinisk koordinator i forskningsprosjektet til FYSIOPRIM Anita Bones opplevde at mange ikke kom i gang. (Foto: privat)
Fysioterapeutene meldte seg villig vekk til å bruke elektronisk registreringsverktøy for pasientforløp. Men klinisk koordinator i forskningsprosjektet til FYSIOPRIM Anita Bones opplevde at mange ikke kom i gang. (Foto: privat)

Tok seg ikke tid til å registrere pasientforløp

Gode skussmål på nytte hjalp ikke: halvparten av fysioterapeutene kom aldri i gang med å registrere data om pasientforløp i en ny studie. -Mange tok nok ikke høyde for at de måtte sette av litt tid til dette, mener prosjektmedarbeider.  

Publisert

I et stort FYSIOPRIM-prosjekt rekrutterte Anita Formo Bones og prosjektgruppa fysioterapeuter både på klinikker og i fastlønte stillinger i Trondheim til å bruke et elektronisk registreringsverktøy. Her kan du lese den vitenskapelige artikkelen om studien, som er publisert i Fysioterapeuten nummer 6. Data om ulike pasientforløp skulle legges inn.

-Jeg tror en del fysioterapeuter ikke reflekterte over hva som måtte til for å få implementert dette i den kliniske hverdagen. De tenkte nok at de skulle få inn dette uten å endre noe på tidsrammer eller praksis i klinikken. Enkelte hadde 30 minutter på første konsultasjon, og da var det vanskelig å få inn for eksempel ti minutter til felles registrering med pasienten, mener Bones.

Som andre hovedårsak til at mange ikke registrerte, oppga de dårlig brukervennlighet i det elektroniske registreringsverktøyet.

Bones forteller at dataene skulle være nyttige for klinikerne underveis, som beslutningsstøtte i dialog med pasientene og som informasjon i journaler og epikriser. Samtidig skulle data fra pasientforløpene kunne brukes til forskning, styringsdata og dokumentasjon. Her ser Bones flere mulige negative konsekvenser ettersom fysioterapeuter ikke fikk fulgt opp.

Ønsket færre registreringer

Fysioterapeutene i Trondheim så nytten da alle selvstendig næringsdrivende og fastlønte fysioterapeuter i kommunen fikk tilbud om å være med. De fleste takket ja. Likevel kom aldri halvparten i gang med verktøyet til tross for flere runder med påminnelser, og en god del brukte det bare på noen pasienter.

Bones fikk tilbakemeldinger som at noen fysioterapeuter kunne ønsket seg færre ting å registrere, at andre ting ble vektlagt, at de kunne ta høyde for flere individuelle tilpasninger, eller bedre brukervennlighet.

- Pasientene skulle svare på en rekke spørsmål før de gikk i gang med behandlingen. Fysioterapeuten skulle se over dette og bruke en del av konsultasjonen sammen med pasienten på blant annet å sette opp målsetning og behandlingsplan. Deretter skulle målinger legges inn underveis og brukes til evaluering, og så kunne data gås gjennom ved behandlingens slutt og brukes i journal og epikriser, forteller Bones. Hun ble hentet inn fra klinisk praksis for å jobbe som kunnskapsutvikler og klinisk koordinator i forskningsprosjektet til FYSIOPRIM.

Fikk mer oversikt

Blant de som kom i gang og registrerte ofte, fikk prosjektgruppa gode tilbakemeldinger.

-Flere sa at de samhandlet med pasienten på en annen måte, og at de fikk bedre oversikt over forløpet. De fikk støtte for beslutningene sine, for eksempel om de skulle fortsette eller avslutte behandlingen.

Bones sier at fysioterapeutene angir at de fikk mer informasjon om psykososiale forhold fra pasientene. Dette kunne gjøre det enklere å ta opp litt vanskeligere tema i konsultasjonene. I tillegg kunne det være lettere å fange opp bevegelsesfrykt eller manglende mestringstro.

I morgen kan du lese om hvilke erfaringer fysioterapeut Vidar Guttormsen gjorde seg da han testet verktøyet.

Kunne blitt brukt til prioriteringer

Bones ser flere konsekvenser av at fysioterapeutene ikke kom i gang med registreringen. Tanken var også at Trondheim kommune kunne bruke dataene til styringsdata når de skulle se på prioriteringer og ventelister.

- Fysioterapeuten får dokumentert egen praksis gjennom verktøyet. Jeg tror det blir mer og mer krav framover fra myndighetenes side om å dokumentere det man gjør. Om myndighetene selv skal definere dette, kan det komme flere ting som ikke oppleves som klinisk nyttig. Om andre yrkesgrupper er flinkere til å dokumentere enn fysioterapeutene, kan man også risikere at ressurser forskyves over dit, mener Bones.

FYSIOPRIM endte ikke tomhendt etter prosjektet i Trondheim. Det ble sammen med fysioterapeuter fra andre deler av landet samlet inn data på pasientforløp så databasen nå har data på flere tusen pasienter fra 200 fysioterapeuter. Dermed har de et grunnlag for forskere som vil forske på behandlingsforløp og resultater av behandlingen.

Pasienter får gitt mer informasjon

Prosjektleder i Trondheim, Ottar Vasseljen ved NTNU, tenker at systematisk registrering er viktig.

-Det er en voldsom mangel på kunnskap om hele primærhelsetjenesten. Vi har fått helt unike data gjennom dette FYSIOPRIM-prosjektet hvor vi har fulgt hele forløpet til flere tusen pasienter, sier han.

Vasseljen sier mange fysioterapeuter gjør en god jobb, men at en styrke ved å bruke et slikt elektronisk verktøy, er at man får full oversikt. Pasienten får «tømt seg» for ulike faktorer som kan påvirke behandlingsforløpet, for eksempel psykologiske og psykososiale faktorer som kanskje ikke er like framtredende ellers.

-Det er lett for at fysioterapeuter blir opptatt av smerte og funksjon. Takket være dette verktøyet kan pasienten også få sagt sitt om blant annet stress og depresjon eller faktorer som kan påvirke for eksempel arbeidsevnen. Disse kan være like viktige for å lykkes, sier han.

Ikke alt kan måles

Professor emerita Eline Thornquist mener at virkningen av å redusere dokumentasjon fra fysioterapi til bruk av tester og standardiserte registreringsverktøy, er uheldig. Hun understreker at hun ikke kjenner til FYSIOPRIMs løsning, men blir spurt om å gi noen generelle betraktninger.

-Med dagens økende krav til skriftlig formidling står vi i fare for å legge ensidig vekt på testresultater på bekostning av beskrivelser, faglige vurderinger og relevans, mener hun.

-Det er og blir et spenningsforhold mellom å balansere mellom oversikt og innsikt, relevans og reliabilitet. Med økende bruk av tester og instrumenter risikerer vi at viktige praksiserfaringer forblir usynlige og usystematiserte. De forblir utilgjengelige for andre enn de handlende fagutøvere selv.

Thornquist er opptatt av at det som skrives ned styrer leseres oppmerksomhet, og de kan ikke vite noe om forhold som ikke omtales. Dermed kan det skrevne lett oppfattes som det viktigste.

-Gjennom hva vi skriver, skapes et bestemt bilde av hva fysioterapi går ut på, og det vil i neste omgang være avgjørende for forventninger til og bruk av fysioterapi. Å tydeliggjøre kliniske og funksjonsorienterte vurderinger i journaler og epikriser anser jeg som vesentlig for å sikre faglig forsvarlig helsehjelp og hensiktsmessig bruk av fysioterapi.

- Det innebærer ikke å utelukke tallstørrelser, men vi må sette dem inn i en meningsfull sammenheng, understreker Eline Thornquist.