Vil ha debatt om romantisk forhold til tidligere pasienter
Loven forbyr fysioterapeuter å inngå romantiske forhold med tidligere pasienter. Bør dette fjernes fra lovverket, og heller bli en diskusjon om etikk og pasientens råderett? spør Tobba Sudmann.
Professoren ved Høgskulen på Vestlandet kom for ett år siden inn som medlem i Rådet for fysioterapietikk, og foreslår å ta temaet «forhold til tidligere pasienter» opp til debatt. Rådets leder Stig Fløisand bekrefter at problemstillingen er den de får flest henvendelser om fra medlemmene.
-Det er bare i store byer i Norge at fysioterapeuter har gode sjanser for å treffe folk de aldri har hatt pasientkontakt med før. På små steder merkes konsekvensene av ikke å kunne ha et forhold når det er noen du har hatt som pasient for 20 år siden, mener Tobba Sudmann.
Hun skisserer utfordringene fysioterapeuten uansett får, med pasienter som er tidligere naboer, venner av foreldrene dine eller du har andre multiplekse relasjoner til – for eksempel familierelasjoner, barn i samme klasse, eller medlem på samme fotballag.
-Tillegger vi fysioterapeuten et maktforhold og tar fra pasienten egen råderett og samtykkekompetanse, når vi lar dette reguleres av loven? Bør man heller tenke at dette er et etisk spørsmål, og at det kan være snakk om kjærlighet? spør Sudmann.
Loven er klar
Rådets leder Stig Fløisand understreker at helsepersonelloven er klar og tolkes strengt hos Helsetilsynet, både for tidligere og nåværende pasienter.
Det sa også seniorrådgiver og psykologspesialist Pål Kristian Molin i Helsetilsynet da han ble intervjuet om forhold til pasienter i fjor.
Han sa blant annet at det ikke er slik at fysioterapeuter får en «karenstid» etter at de avslutter behandlingen, og så er det greit. Det er også feil å tenke at Helsetilsynet sikkert bare reagerer med en advarsel i slike tilfeller.
Fløisand understreker at loven må være lik over hele landet, og ikke kan ta hensyn til hvor mange innbyggere stedet har. Vi får heller ikke primært henvendelser om denne problemstillingen fra fysioterapeuter på små steder, forteller han.
Lederen i rådet kjenner til flere fysioterapeuter som har mistet autorisasjonen på grunn av forhold til tidligere pasienter.
-Helsepersonelloven gjelder mange yrkesgrupper, og må derfor være streng. Det blir vanskelig å be om unntak for fysioterapeuter. Når skal i så fall ikke bestemmelsene gjelde lenger, ved hvilke diagnoser eller situasjoner skal man utøve skjønn? Loven skal beskytte pasientene. Når man er i en behandlingsrelasjon, er det i utgangspunktet en skjev maktrelasjon. Sudmanns meninger står i stor kontrast til vurderinger som er gjort i fagmiljøene og Stortinget som lovgiver. Pasientene må ha full tillit til helsevesenet, og at de ikke blir utsatt for uheldige hendelser. Pasientens råderett har ingen vekt eller rolle her, sier Fløisand.
Sudmann derimot, mener at dette innskriver pasienter som uselvstendige rettssubjekt som ikke er i stand til å ta egne valg, eller selv er i stand til å bedømme risiko.
-Det er også en undertone her som er i motstrid til delt beslutningstaking, felles ansvar for målsetting og valg av behandlingsopplegg. Kanskje denne loven bærer med seg noe av den gamle paternalismen i helsevesenet, der de profesjonelle alltid visste best og tok alle beslutninger, og derfor hadde mye makt? spør Sudmann.
Need to know
Professoren får spørsmål om ikke fysioterapeuter ofte kan få kunnskap om psykiske plager hos pasienten som del av behandlingen, og at dette er utfordrende om de senere innleder et forhold. Fysioterapeuten forteller at når hun møter pasienter, stiller hun ikke masse spørsmål, men sier «fortell det du vil selv». Hun understreker at hun har jobbet som fysioterapeut i over 30 år, og er mer opptatt av på hvilke måter det pasienter plages med eller forstyrres av påvirker kropp, bevegelse og hverdagsliv – ikke akkurat hvorfor det er blitt slik.
-De aller fleste har noen livserfaringer de gjerne skulle vært foruten, og noen har veldig mange. Jeg trenger ikke å vite om alt dette for å se og forstå at det setter seg i kroppen, og fratar dem mulighet til å føle seg hjemme i seg selv.
Sudmann mener at det ikke spiller noen rolle om vedkommende vil eller ikke vil fortelle at han eller hun er blitt voldtatt - hun ser at traumer har satt seg i kroppen.
-Vi fysioterapeuter er gode på å se hvordan levd liv spilles ut i kroppen, og kan heller spørre om hvordan hverdagen arter seg. Informasjon bør være på «need to know-basis». Hva må vi vite for å ikke skade mer, og hva må vi vite for å kunne reagere adekvat i en kritisk situasjon, som epilepsi, hypoglykemi eller dissosiasjon, sier hun.
Sudmann understreker at noen behandlingsforløp er korte, og kanskje er det bare utført en ultralyd. Da er spørsmålet om fysioterapeuten aldri skal gå «fri» fra dette, selv mange år senere.
-Men, et kort øyeblikk kan selvfølgelig være like forførende eller «farlig» som lange behandlingsforhold – uavhengig av henvisningsgrunn, sier hun.
Ønsker prinsippdiskusjon
Sudmann mener Rådet for fysioterapietikk bør ta en prinsippdiskusjon om hvor avgjørelser om romantiske forhold til tidligere pasienter bør ligge. Hun synes lovens reaksjon er ekstremt streng, sammenlignet med dommer etter grove voldshendelser, drap, alvorlig narkotikalovbrudd eller økonomisk mislighold.
-Selv de som soner 15-20 år i fengsel får en ny sjanse etterpå – også etter seksuallovbrudd. Helsepersonell bør ikke dømmes fra «krage og kappe» på livstid. Det kan også stride mot den alminnelige rettsoppfatningen, tenker hun.
Molin i Helsetilsynet fortalte i intervjuet i fjor at det er mulig å søke om å få autorisasjonen tilbake, men at kravene er strenge og at det ikke er noen automatikk i at det blir innvilget.
Åpen for debatt
Fløisand ser selv ingen grunn til å endre loven, men stiller seg åpen for en debatt.
-Lover kan bare endres av Stortinget etter en grundig vurdering og høringsprosess. Pasientens behov for vern i behandlingssituasjonen og skjevforholdet mellom pasienten og behandleren er grundig vurdert i forbindelse med helsepersonelloven, sier han.
Lederen i Rådet for fysioterapietikk understreker at det er viktig å være klar over hvor strengt loven praktiseres.
-Jeg får jevnlig telefoner av typen «ja, men jeg hadde denne pasienten for mange år siden, og behandlet bare ankelen». Det hjelper ikke å prøve å overbevise meg, loven er klar og slike forhold er risikosport. Jeg tenker at «velger du denne utdannelsen, er det en ulempe du må ta med deg», sier han.
