Han frykter rett og slett at fysioterapeutene skal bli stående igjen på perrongen når varslede endringer i kommunehelsetjenesten iverksettes.
Avtaleperioden for ASA 4313 utløper ved utgangen av året. Snart må Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) avgjøre om avtalen skal sies opp og eventuelt reforhandles. Men Ole Martin Stamland tror det er mest sannsynlig at NFF vil velge å fortsette som før.
Stamland er fysioterapeut og seksjonsleder ved Sykehuset Telemark HF. Hans reaksjon har sitt utspring i NFFs omtale av årets takstoppgjør, som forbundsleder Fred Hatlebrekke karakteriserte som «historisk godt».
Dette fikk Stamland til å reagere i form av to blogginnlegg på fysioterapeuten.no. Der har han gått avtaleordningen nærmere etter i sømmene, og reist spørsmålet om avtalen har gått ut på dato.
Manglende kommunal kontroll og styring over tjenester som kjøpes til innbyggerne, og dårlig samhandling mellom avtalefysioterapeuter og kommunen, er noen av argumentene når Stamland etterlyser endring.
– Hvorfor ble det nettopp deg som tente og kastet brannfakkelen denne gangen?
– Det er flere årsaker til det. God kvalitet i den offentlige helsetjenesten er viktig for meg, og her må fysioterapeuter bidra og være synlige. Mye dreier seg om at pasientene skal få likeverdige tjenester uavhengig av hvor de bor, sier Stamland i et intervju med Fysioterapeuten.
Hans ønske er i hovedsak at det skulle vært arbeidet mer for å styrke fysioterapitjenesten generelt.
– Det man har oppnådd i takstforhandlingene er å sikre en gruppe privatpraktiserende fysioterapeuter enda bedre økonomiske forutsetninger. På hvilket grunnlag har man ment at det er viktig? spør Stamland.
Satsning fremfor lønnskamp
For Stamland hadde en økning i bevilgningene for å satse mer på fysioterapi vært et historisk godt oppgjør.
– Jeg er ikke opptatt av hva avtalefysioterapeuter tjener, det er ikke poenget mitt. Men jeg er interessert i hvordan man viser at det satses på fysioterapi, understreker han.
Helsetjenesten er i endring, og det stilles stadig større forventninger til fysioterapeuter som faggruppe, ifølge Stamland. Det snakkes om forebyggende helsetjenester, trening og deltakelse i tverrfaglig samarbeid.
– Fysioterapeuter i kommunene får stadig nye krav, og vi ser samtidig at det er ressursmangel. Dette fører til lange ventelister for pasientene. Vi skulle gjerne vært flere fysioterapeuter, men diskusjonen er for lite nyansert. Det er ikke flust med penger, og vi må realitetsorientere miljøet på de økonomiske forutsetningene som ligger til grunn for den offentlige helsetjenesten, mener Stamland.
Blant kommentarene i kjølvannet av blogginnleggene har han merket seg at enkelte mener det er bedre å sitte stille i båten og se an utviklingen:
– Man ønsker altså å vente til det kommer et krav om endring. Det er en passiv og og lite tillitvekkende holdning. Vi bør heller vurdere om det er noe vi kan gjøre annerledes med de ressursene vi har.
I sitt første innlegg stiller Stamland åtte kritiske spørsmål til avtaleordningen, mens han i det påfølgende innlegget er opptatt av hva faggruppen selv kan gjøre. Han har registrert en betydelig forskjell i responsen via kommentarfeltet.
– Engasjementet viser seg raskt når det er snakk om å kritisere avtaleordningen, mens det andre innlegget får langt mindre oppmerksomhet – noe som er påfallende. Mitt mål er ikke å kritisere ordningen, men å tenke nytt. Derfor hadde det vært mer interessant å prate om hva vi kan få til, fremfor å fokusere på hva som ikke fungerer, utdyper han.
Styring og overdragelse
– Med tanke på hvordan ordningen fungerer i dag, hva ville du ha endret om du fikk muligheten til det?
– For å være realistisk, ville det nok vært mest naturlig å gripe fatt i den kommunale styringsretten og bruken av ressurser. Jeg har også en liten kjepphest når det kommer til overdragelse av driftsavtaler. For meg begrenser regelverket kommunens mulighet til å flytte solopraksis over i etablert gruppepraksis som drives godt. Dette vil kreve en investering som kommunene ofte ikke har økonomi til. Dermed kan utfallet bli at man velger å ikke gjøre de grepene alle ville vært tjent med.
Når det gjelder kommunens styringsrett, frykter Stamland at enkelte pasientgrupper kan bli stående med et dårligere tilbud enn andre, ettersom kommunen ikke kan styre avtalefysioterapeutenes prioriteringsarbeid.
– Med nye krav til fysioterapitjenesten, kan det ende med at bare de kommunalt ansatte fysioterapeutene tar seg av gitte pasientgrupper. Samtidig må jeg understreke at mange fysioterapeuter i privat praksis er nytenkende, men en slik innstilling bør ikke være et valg, sier han.
– Etter min mening er det rart at man i det hele tatt kan akseptere at ikke alle må samarbeide om oppgavene. Man jobber på oppdrag for det offentlige. De private fysioterapeutene er en del av den kommunale helsetjenesten.
Med dagens system frykter Stamland at kommunehelsetjenesten oppfattes som todelt.
– En del fysioterapeuter ser på kommunal styring som noe negativt. Her må alle på banen slik at vi ikke får et ulikt tilbud som følge av at noen avtalefysioterapeuter samarbeider med kommunen og andre ikke. Det innebærer også at vilkårene for drift må være tydelige, men ikke at en kommune skal pålegge noen å utføre en tjeneste han eller hun ikke har tilstrekkelig kunnskap om.
Utvikling og synlighet
Blant kommentarene til blogginnleggene har det vært vist til at avtalefysioterapeuter har «funnet seg til rette på sine respektive soveputer». Og om institutter der det står dårlig til med den faglige oppdateringen.
– Det finnes noen unntak hvor det har vært investert lite i både utstyr og faglig utvikling, men her vil det nok komme et generasjonsskifte som rydder opp. Det som bekymrer meg er hvordan andre faggrupper, og til dels alternative grupper, spiser av det markedet fysioterapeuter tradisjonelt har hatt.
Stamland mener det er for lett å gå seg vill i behandlingsjungelen for den som søker hjelp, og viser til Kadra Yusufs innlegg i Dagsavisen midt i august.
– Her nevner hun manuellterapeuter i samme åndedrett som alternative behandlere. Da har vi bommet. Er fysioterapifaget i ferd med å vannes ut, eller er avtaleordningen en hvilepute som gjør at vi ikke trenger å væres å synlige i den offentlige debatten?
Avtaleordningen legger ifølge Stamland opp til at man skal ha en én til én-dialog inne på instituttet.
– Så ser vi at det i moderne helsetjenester og i styringsdokumenter legges opp til langt større grad av tverrfaglighet og koordinering av helsetjenester. Det stilles også større krav til oss når det gjelder fleksibilitet. Etter min mening er driftsavtaleordningen et hinder for å oppnå disse målene.
Stamland viser til at politikerne er i ferd med å ta en del grep som vil endre hverdagen for avtalefysioterapeuter:
– Derfor må vi ta en aktiv rolle fremfor å lete etter nærmeste gjerde å sitte på!
I stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten går det klart frem at regjeringen ønsker å sikre kommunenes styring av avtalefysioterapeutene, slik at prioriterte grupper kan komme raskt til behandling. Kommunene ønsker mulighet til å påvirke, og å kunne benytte avtalefysioterapeutenes kapasitet innen rehabilitering. Det kommer forskrifter på dette området som kan endre avtalefysioterapeutenes hverdag.
– Mener man at dagens ordning er det beste, er tiden inne for å komme med argumentasjon som underbygger det. Søker man i artikler, fag og forskning, finner man stort sett dokumentasjon på at ordningen har noen utfordringer, sier Stamland.
Han etterlyser forslag til hvordan profesjonen kan bidra til bedre helsetjenester, uten at det ensidig må dreie seg om flere stillinger.
– Selvfølgelig handler det også om ressurser. Alt kan ikke løses ved å tenke annerledes, men jeg tror vi har et potensiale. Vi må komme sammen og tenke fremfor å sitte på hver vår tue og si at det er et enten eller.
Respons som ventet
Ved å stikke hodet frem har Stamland vært forberedt på å bli utfordret på sine standpunkter, og responsen fra fagmiljøet har vært som forventet.
– Mange ønsker å gjøre endringer i avtaleordningen, fordi de mener det er en svært attraktiv ordning forbeholdt et utvalg fysioterapeuter. Både jeg, forbundet og andre skulle gjerne sett at flere fikk mulighet til å jobbe på denne måten. Dermed blir det stort sett enten/eller i debatten. Enkelte avtalefysioterapeuter ser dette som et angrep på dem, mens min hensikt har vært å få til en gjennomgang og noen justeringer av rammene.
Når det gjelder NFFs forhold til dagens avtale har han liten tro på endringer.
– Jeg tror forbundet vil fortsette som før. NFF har mange hatter og jeg forstår at disse kan være trøblete å sjonglere. NFF skal ivareta medlemmer med veldig motstridende interesser. Håpet er at man kan bevege seg bort fra å tenke vilkår og økonomi, og heller se på hvordan man som profesjon kan bidra inn i den kommunale helsetjenesten.
Han understreker igjen at avtalefysioterapeutene må forberede seg på omstillinger.
– Det er noe vi er vant til i offentlig sektor. Vi omstiller oss hele tiden. Etter mitt syn har de selvstendig næringsdrivende fysioterapeutene vært nesten forskånet for omstilling siden 1984, sier Ole Martin Stamland, som har tro på å benytte de ressursene som ligger i faget:
– Ergoterapeutforbundet er et godt eksempel på det. De har gjort noe smart ved å jobbe aktivt med hverdagsrehabilitering. På den måten kan de selge et sluttprodukt, fremfor å streve med å få oppmerksomhet rundt profesjonen.
