Først og fremst et menneske

Hernes Institutt i Hedmark er den første somatiske rehabiliteringsinstitusjonen som prøver ut KFI i behandlingen. Fra januar til august 2017 ble seks pasienter intervjuet på første dag av oppholdet. Hovedhensikten var å integrere pasientens egen forståelse av situasjonen i utredningen og planleggingen av behandling.

Fysioterapeutene Therese Otterlei og Bente Rudquist intervjuet tre pasienter hver etter KFI-modellen. Utforsking sammen med pasienten for å avklare betydningen av oppvekst, kultur og sosiale forhold har lenge vært praksis ved Hernes Institutt, men det er første gang det skjer i strukturert form.

- Bakgrunn og miljøtilhørighet er avgjørende for hvordan vi forstår vår egen helse. Det er viktig å forstå hvilke faktorer som påvirker vedkommende i hverdagen – ikke minst for pasienten selv. Først da kan vi sette inn effektive tiltak, sier Bente Rudquist.

Terapeuten nøytral

I intervjusituasjonen skal terapeuten forholde seg nøytral, og unngå å komme med synspunkter eller forslag til tiltak. Spørsmålene som stilles (se liste nederst i artikkelen) har til hensikt å tydeliggjøre ulike sider ved det kliniske problemet. Viktige avklaringer er: Betydningen av problemet for pasienten selv og medlemmer av pasientens sosiale nettverk, årsaker, forhold ved bakgrunn og identitet som påvirker livssituasjonen, egen mestring, tidligere hjelpesøking og forventninger til hjelpen som tilbys.

Som en del av samme forskningsprosjekt skal KFI prøves ut ved to utredningsposter innen psykiatrien ved Sykehuset Innlandet. Prosjektleder er Valerie DeMarinis, professor i religionspsykologi og kulturell psykologi ved universitetet i Uppsala. Studien er kvalitativ, og det er ventet at resultatene vil foreligge som publikasjon tidligst i 2019.

KFI er først og fremst utviklet med tanke på bruk innen psykiatrien. Metoden er hentet fra DSM-5, klassifikasjonssystemet for psykiske lidelser utgitt av Den amerikanske psykiaterforeningen (APA). Intervjuet ble oversatt til norsk i 2015, finansiert av Helsedirektoratet.

Hodet fullt av problemer

KFI er en standardisert intervjuguide som består av et kjerneintervju på 16 spørsmål, samt instruksjoner og veiledning til intervjueren. Spørsmålene kan ikke forandres, men det er rom for å utvikle delspørsmål rundt vesentlige emner for bestemte grupper. Supplerende moduler kan benyttes dersom klinikeren vil gjøre en grundigere vurdering. Ved Hernes Institutt ble kun kjerneintervjuet testet ut.

Hernes Institutt driver arbeidsrettet rehabilitering etter en modell som legger vekt på en kognitiv atferdsrettet tilnærming og fysisk aktivitet, i kombinasjon med samtidig innsats rettet mot NAV og arbeidsliv. Et gjennomsnitt av pasientene har lav formell utdanning, og er ofte kroppsarbeidere. De har som regel vært igjennom flere runder i helsevesenet, og de aller fleste har stått utenfor arbeidslivet i en lengre periode. Målet med oppholdet er ikke nødvendigvis å gjøre pasienten helt fri for smerter og plager, men å øke kapasiteten og funksjonen slik at vedkommende likevel kan stå i jobb.

I løpet av de seks ukene pasientene bor på Hernes Institutt, blir pasient og behandler gradvis bedre kjent. Ofte får terapeuten vite om private utfordringer først mot slutten av oppholdet. Ved å intervjue pasienten den første dagen, skapes den terapeutiske alliansen tidligere.

- Hvis pasienten viser laber respons på de tiltakene vi presenterer, kan det skyldes at hodet er fullt av noe annet. Hvis vi raskt får vite noe om hva som for eksempel rører seg på hjemmebane, kan vi sette inn kognitiv terapi tidligere, sier Rudquist.

Godt mottatt

Selv om behandleren ikke alltid får klare svar under intervjuet, vil spørsmålene likevel kunne sette i gang en tankeprosess hos pasienten som kan føre til en bevisstgjøring rundt årsaken til problemene. Spørsmålene er direkte, og kan berøre ubehagelige ting. Likevel ble intervjuet godt mottatt.

- Pasientene syntes det var en lettelse å få en anledning til å snakke fritt om dette. De forsto at det hadde en hensikt, og at det var nyttig i rehabiliteringsprosessen. De som kommer hit har ofte til felles at de har smerter og ikke er i jobb. Bortsett fra det har de helt individuelle problemstillinger, sier fysioterapeut Therese Otterlei.

Spørsmålene er formulert slik at pasienten kan åpne helt opp og komme med alt, eller velge å holde tilbake. For løsningsorienterte fysioterapeuter som mer enn gjerne vil kommentere og rettlede, kan det være utfordrende å skulle innta en nøytral rolle.

- Etter at pasienten har svart på spørsmålet skal vi vente litt med å gå videre – i tilfelle det kommer mer. Vi skal heller ikke følge opp svarene de gir. Dette er uvant, men lærerikt. Det er i pasientens egen historie vi finner årsaken til problemene, sier Otterlei.

Forskningsprosjektet foregår i regi av Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet. Senteret har som målsetting å styrke den kliniske kompetansen når det gjelder religion, livssyn og eksistensielle spørsmål, og fagfeltet jobber særlig med betydningen av livssyn og tro ved fysisk og psykisk sykdom.

- Kulturbegrepet står helt sentralt i religionspsykologi. Hvordan vi forstår sykdom og helse er kulturelt betinget, og formes av den konteksten folk kommer fra. Kulturbegrepet kan oversettes slik: Hva står på spill for dette mennesket, sier Sigrid Helene Kjørven Haug, ph.d. i religionspsykologi og forsker i Post Doc-stilling ved Religionspsykologisk senter.

Fragmentert helsevesen

Avdelingsoverlege ved Hernes Institutt, Hilde N. Teige, understreker at religion i denne sammenhengen betyr det som er meningsgivende i livet, og at begrepet ikke er knyttet til dogmatiske trosretninger.

- Vi snakker ikke om kultur som i folkegrupper, men om den enkeltes individuelle kultur. Som rehabiliteringsmedisiner gir dette mening. Hvordan pasienten definerer seg selv, og hvordan de har skapt måter å mestre livet sitt på, er viktig når vi skal møte disse menneskene og hjelpe dem videre, sier Teige.

Veldig mange av pasientene ved Hernes Institutt har jobbet med kroppen hele livet. Når kroppen ikke virker, føler de seg som ingenting. Smerten de kjenner er subjektiv, men de leter etter objektive forklaringer. Teige har jobbet som rehabiliteringsmedisiner i over 30 år, og mener at KFI-prosjektet er for viderekommende.

- Når du har undersøkt rygg, skuldre og nakke i så mange år, forstår du etter hvert at det er mennesket bak smertene som er det interessante, og hvilke rammebetingelser og forutsetninger vedkommende har for å klare å håndtere seg selv og livet sitt. Vi kan ikke behandle bort kroniske muskel- og skjelettplager, men det handler om å ha et liv likevel, sier Teige.

- Pasientene som har vært med i studien ga uttrykk for at det hadde vært godt å få fortelle historien sin. Hvorfor har ingen hørt på dem tidligere?

- Jeg tror at helsevesenet er i ferd med å bli så fragmentert og spesifikt knyttet til hver sin kroppsdel, at mange pasienter lengter etter å bli sett som hele mennesker. Det er ikke en rygg eller en skulder som kommer til konsultasjon, det er et menneske med en livshistorie. KFI sørger for at kulturbegrepet vi snakker om får en plass, og at alliansen mellom terapeut og behandler kommer raskere på plass, sier Teige.

De 16 spørsmålene i KFI:

1 Hva gjør at du kommer hit i dag?

2 Hvordan ville du ha beskrevet problemet ditt overfor familie og venner, eller andre i miljøet ditt?

3 Hva plager deg mest når det gjelder problemet ditt?

4 Hvorfor tror du dette skjer med deg? Hva tror du er årsaken til problemet?

5 Hva tror andre i familien din, venner eller andre i miljøet ditt er årsaken til problemet?

6 Finnes det noen former for støtte som gjør problemet mindre tyngende?

7 Finnes det belastninger som forverrer problemet?

8 Hvilke sider av din bakgrunn eller identitet er viktigst for deg?

9 Er det forhold ved din bakgrunn eller identitet som har betydning for problemet ditt?

10 Er det sider av din bakgrunn eller identitet som skaper andre bekymringer eller problemer for deg?

11 Hva har du gjort selv for å prøve å håndtere problemet ditt?

12 Hva slags behandling og hjelp har du oppsøkt for problemet ditt tidligere?

13 Har noen hindret deg i å få den hjelpen du trenger?

14 Hva slags hjelp tror du ville være mest nyttig akkurat nå når det gjelder problemet?

15 Er det andre former for hjelp som familien din, venner eller andre mener ville være nyttig for deg?

16 Har du vært bekymret for at legen din ikke skal forstå deg, og er det noe vi kan gjøre for å gi deg den behandlingen du trenger?