Dette er meningsytringer. Innholdet gir uttrykk for forfatterens mening.
Verdens fysioterapidag står for hjørnet og det er dags for å sette en students bekjennelser på agendaen. For hva bringer egentlig fremtiden for en student?
Om ett snaut år uteksamineres mine medstudenter og jeg fra OsloMet. Vi burde kanskje vært i ekstase over dette. Men sannheten er at nå starter snart en høyst usikker fremtid. Det skorter ikke på historier av tidligere studenter som fortsatt går uten relevant jobb etter endt turnustjeneste.
Marthe Jørstad
Allerede vår første uke ble vi møtt med påstander som «dere må være forberedt på å gå i vikariat i 3 mnd av gangen», «det er ikke sikkert dere får akkurat den jobben dere vil ha til å begynne med» eller «ikke bekymre dere, fast ansettelse kommer».
En av mine kollegaer i hjemmesykepleien er en fysioterapeut som ikke har fått fast jobb, hun er ekstravakt og jobber stort sett i helgene. Hun er også utdannet gruppeinstruktør. Jeg anser henne som en svært kompetent dame. Det er sånne som henne som skremmer meg. Ikke fordi at jeg ikke kan jobbe som pleieassistent, men fordi jeg valgte en profesjon. Jeg valgte profesjonen som jeg langt inne i mitt anatomiske hjerte brenner for. Jeg vil være den fysioterapeuten som får pasienten tilbake til det den pasienten brenner for. Jeg vil være en positiv bidragsyter i en pasients liv. Da kan jeg ikke gå inn i en fremtid uten jobbmuligheter.
Teknologien er kommet for å bli. Trolig vil fremtiden se helt annerledes ut for min generasjon enn det den gjør i dag. Teknologien kan ha reddet de fysioterapeutene som plutselig under COVID-19 fikk kontorene sine nedstengt. Men det er viktig at teknologien brukes der den er nyttig. Ikke ved at den spiser av arbeidsplasser. God pasientkontakt skapes ikke alene gjennom video.
Jeg forventer ikke at den dagen jeg fullfører min turnustjeneste vil stå dekket bord med sølvbestikk og tilbud fra 10 arbeidsplasser. Jeg forventer at jeg må jobbe for det jeg vil ha. Men det må være plass til meg og mine medstudenter. Vi er viktige. Så hjelp oss med å stå på krava. Fordi vi trenger alle stemmene vi kan få, vi trenger at alle står på krava. Vi vil være med på å forme fremtiden, men skal vi få til det må det være plass til oss.
