Tidsskriftet Fysioterapeuten er kjent med at flere østfoldbaserte fysioterapeuter dagpendler over riksgrensen for å jobbe. Jens Fredrik Aas er regionleder i Norsk Fysioterapeutforbund, og sier at mangel på arbeidsplasser i grensekommunene fører til at enkelte velger å jobbe i Sverige (se egen sak – Vi lekker fysioterapeuter til Sverige).
Kristin Ravin Jacobsen og Anna Moen er to av flere som tok dette valget for en stund siden. De trives begge med å jobbe i Sverige - men ønsker å jobbe i hjemlandet.
– Hvorfor Sverige og Strömstad?
– Hvis
vi snakker pendleravstand, er det hipp som happ om jeg kjører 30 minutter over
grensen til Strömstad eller 30 minutter i Norge til eksempelvis Sarpsborg. For
min del ble det Strömstad fordi jeg etter endt utdannelse stod uten norsk
autorisasjon, så da måtte jeg se andre veier. Jeg er heldig som bor så nærme
grensen, og da ble det naturlig å se til Strömstad. Der var jeg heldig og fikk
et vikariat som nå har blitt en fast stilling, sier Ravin Jacobsen til Fysioterapeuten.
Autorisasjonsproblemet
Anna Moen beskriver en tilsvarende problemstilling. Hun søkte seg også til Sverige på grunn av autorisasjonsproblematikken hjemme i Norge. I Sverige fikk hun denne direkte etter endt studium.
For Ravin Jacobsen og Moens del var det ikke nødvendigvis mangel på relevante jobber i Norge som var problemet da de skulle ut i arbeid. Samtidig ser begge nå at det ikke er mange relevante jobber å søke på rundt hjemstedet Halden.
– Jeg tok min grunnutdanning i Danmark.
Underveis i studieløpet kom det en regelendring når det gjaldt norske
fysioterapistudenter i utlandet og turnustjeneste. Dette førte til at vi som
studerte i Danmark kunne autoriseres som fysioterapeuter i eksempelvis Sverige
og Danmark – men ikke i Norge, før vi hadde gjennomført en turnustjeneste, sier Ravin Jacobsen til Fysioterapeuten.
Og utdyper:
– Turnustjenesten i seg selv er jo bare
positiv. Mer læring, større erfaringsgrunnlag og nettverksbygging takker man jo
ikke nei til. Men når vi får vite at vi ikke er prioritert til turnustjeneste
og kan risikere og vente i 1-2 år, i tillegg til ikke å ha krav på lønn, da ble
den situasjonen plutselig litt problematisk. Man følte seg jo ikke akkurat ønsket
eller velkommen hjem til arbeidslivet. Hva skulle vi gjøre nå? Da jeg var ferdig utdannet fikk jeg
en svensk autorisasjon. Derfor søkte jeg meg til Strömstads kommun i
eldreomsorgen.
Anna Moen er enig:
– Jeg så ikke engang på arbeidsmarkedet i Norge etter endt utdanning - av den enkle grunn at jeg ikke hadde norsk autorisasjon.
Hun jobber nå i den svenske primärvården - i Strømstad.
Lavere lønn, lengre arbeidsdager
– Hvordan er det å jobbe på
den andre siden av riksgrensen?
– Nå er jeg faktisk i foreldrepermisjon, og
merker kanskje forskjellene mellom Norge og Sverige ekstra godt. Jeg får jo
foreldrepengene mine fra et annet land enn der jeg bor, noe som er litt
«kålete». Utbetalingene stemmer stort sett aldri helt. Sverige har en digital infrastruktur som
henger et godt stykke etter, så alt går per post og dermed veldig
langsomt. Men ellers er
Strömstad en fin kommune å jobbe i og jeg trives godt. Pendleravstanden er jo heller ikke spesielt lang, sier Ravin Jacobsen.
– Hva med lønna – er den
omtrent som i Norge?
-Lønna er lavere i Sverige
enn hjemme. I kommune-Sverige er det heldigvis noe høyere enn i primärvården –
der er den veldig lav. Men generelt sett er lønnsnivået i Sverige for
fysioterapeuter betydelig lavere enn i Norge. I tillegg er det dårligere
sykelønns- og permisjonsordninger.
– Jeg er nok den eneste nordmannen som
jubler når den svenske krona nærmer seg den norske, smiler Ravin Jacobsen.
Anna Moen jobber i den nevnte primärvården. Hun sier til Fysioterapeuten at arbeidsdagene er lengre og lønna betydelig lavere enn i Norge.
Aller helst Norge
– Ville dere helst jobbet i
hjemlandet – hvis dere fikk muligheten? Og hva skal eventuelt til for at dere bytter jobb?
– Ja absolutt, sier Kristin Ravin Jacobsen.
– Den første
autorisasjonsendringen gjorde livet vanskelig for mange fysioterapeutstudenter
– meg inkludert. For meg
ble det ble jo 1,5 år hvor jeg ikke kunne søke meg inn i det norske
arbeidsmarkedet, så man kommer jo ikke unna å kjenne på at man har gått glipp
av noen sjanser. Nå har
dette blitt omgjort – og vi er autoriserte fysioterapeuter også hjemme i Norge.
For at jeg skal bytte arbeidsplass hjem til Norge, vil jeg selvsagt helst ha en
fast jobb i Norge. Men faste jobber er det ikke mange av. Vikariater er noe jeg
vil vurdere – dersom dette dukker opp, fortsetter hun.
Anna Moen sier at det er vanskelig for nyutdannede å få seg jobb i Norge - og kanskje spesielt i Østfold-regionen.
– Jeg har søkt på flere jobber, men blir møtt med at jeg har for lite relevant erfaring. Jeg kunne selvsagt ha startet for meg selv uten driftsavtale, men dette er et marked der det er vanskelig å tjene penger - spesielt i en oppstartfase. Kanskje er det spesielt vanskelig nå i disse dager, da mange "teller på krona" om de skal til helprivat fysioterapeut eller ikke.
– Hva må man tenke på av
skatteregler m.m. når man bor i Norge og jobber i Sverige?
- Dette må man ha i bakhodet, absolutt. Til Norge betales forskuddsskatt. Man må jo ha tunga rett i munnen og stålkontroll på
skattekortet. Til Sverige må du sende inn søknader årlig for å unngå
skattetrekk. Pensjonsordningene,
permisjonsreglene og sykelønnsordningene er ulike. Mange regler kan for en
norsk oppleves som litt «rare» - i alle fall annerledes - i Sverige
sammenlignet med hva vi er vant til hjemme i Norge, sier Ravin Jacobsen.
Og legger til:
– I Sverige er det lengre arbeidsuker og færre "røde dager". Dette kan man jo også ha med seg når man vurderer å jobbe på andre siden av grensen.
Anna Moen kommer med et egenerfart eksempel:
– Jeg skadet korsbåndet i juni i fjor. Her har det vært «kaos», med
svenske Försäkringskassan. Det tolk et halvt år før jeg fikk noe utbetalt. Man
får aldri full sykelønn – maks 80%. Det er regler som sier noe om at du skal
være sykmeldt 25%, 50% eller 75 %. Jeg ble selv sykmeldt 20%, noe som førte til at jeg ble definert ut av sykelønnsordningen, sier hun.
Anbefaler andre å gjøre det samme
– Anbefaler dere andre fysioterapeuter
å gjøre det samme som dere?
– Står man uten jobb så ja – fordi det å
komme seg i jobb er førsteprioritet. Jeg er veldig glad for at jeg har fått meg fast jobb såpass
tidlig etter utdannelsen, men
man skal være klar over at det ikke er det samme som å jobbe i Norge, avslutter
Kristin Ravin Jacobsen.
Anna Moen bifaller:
– Jeg er heldig som fikk jobb. Samtidig er det utfordrende å være midt mellom to land.
Les også:
Vi setter pris på å høre fra deg!
Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.