Kristin Ravin Jacobsen og Anna Moen (f.v., begge innfelt). Bakgrunn: Gamle Svinesundsbroen.

Fysioterapeuter dagpendler til Strömstad: – Trives, men litt "kålete"

Kristin Ravin Jacobsen og Anna Moen (begge 25) er to av flere fysioterapeuter som har valgt å dagpendle over grensa. De jobber begge i Strömstad - ca. tre mil fra Halden der de bor.

Publisert

Tidsskriftet Fysioterapeuten er kjent med at flere østfoldbaserte fysioterapeuter dagpendler over riksgrensen for å jobbe. Jens Fredrik Aas er regionleder i Norsk Fysioterapeutforbund, og sier at mangel på arbeidsplasser i grensekommunene fører til at enkelte velger å jobbe i Sverige (se egen sak – Vi lekker fysioterapeuter til Sverige).

Kristin Ravin Jacobsen og Anna Moen er to av flere som tok dette valget for en stund siden. De trives begge med å jobbe i Sverige - men ønsker å jobbe i hjemlandet.

– Hvorfor Sverige og Strömstad?

– Hvis vi snakker pendleravstand, er det hipp som happ om jeg kjører 30 minutter over grensen til Strömstad eller 30 minutter i Norge til eksempelvis Sarpsborg. For min del ble det Strömstad fordi jeg etter endt utdannelse stod uten norsk autorisasjon, så da måtte jeg se andre veier. Jeg er heldig som bor så nærme grensen, og da ble det naturlig å se til Strömstad. Der var jeg heldig og fikk et vikariat som nå har blitt en fast stilling, sier Ravin Jacobsen til Fysioterapeuten.

Autorisasjonsproblemet

Anna Moen beskriver en tilsvarende problemstilling. Hun søkte seg også til Sverige på grunn av autorisasjonsproblematikken hjemme i Norge. I Sverige fikk hun denne direkte etter endt studium.

For Ravin Jacobsen og Moens del var det ikke nødvendigvis mangel på relevante jobber i Norge som var problemet da de skulle ut i arbeid. Samtidig ser begge nå at det ikke er mange relevante jobber å søke på rundt hjemstedet Halden.

– Jeg tok min grunnutdanning i Danmark. Underveis i studieløpet kom det en regelendring når det gjaldt norske fysioterapistudenter i utlandet og turnustjeneste. Dette førte til at vi som studerte i Danmark kunne autoriseres som fysioterapeuter i eksempelvis Sverige og Danmark – men ikke i Norge, før vi hadde gjennomført en turnustjeneste, sier Ravin Jacobsen til Fysioterapeuten.

Og utdyper:

– Turnustjenesten i seg selv er jo bare positiv. Mer læring, større erfaringsgrunnlag og nettverksbygging takker man jo ikke nei til. Men når vi får vite at vi ikke er prioritert til turnustjeneste og kan risikere og vente i 1-2 år, i tillegg til ikke å ha krav på lønn, da ble den situasjonen plutselig litt problematisk. Man følte seg jo ikke akkurat ønsket eller velkommen hjem til arbeidslivet. Hva skulle vi gjøre nå? Da jeg var ferdig utdannet fikk jeg en svensk autorisasjon. Derfor søkte jeg meg til Strömstads kommun i eldreomsorgen.

Anna Moen er enig:

– Jeg så ikke engang på arbeidsmarkedet i Norge etter endt utdanning - av den enkle grunn at jeg ikke hadde norsk autorisasjon.

Hun jobber nå i den svenske primärvården - i Strømstad.

Lavere lønn, lengre arbeidsdager

– Hvordan er det å jobbe på den andre siden av riksgrensen?

– Nå er jeg faktisk i foreldrepermisjon, og merker kanskje forskjellene mellom Norge og Sverige ekstra godt. Jeg får jo foreldrepengene mine fra et annet land enn der jeg bor, noe som er litt «kålete». Utbetalingene stemmer stort sett aldri helt. Sverige har en digital infrastruktur som henger et godt stykke etter, så alt går per post og dermed veldig langsomt. Men ellers er Strömstad en fin kommune å jobbe i og jeg trives godt. Pendleravstanden er jo heller ikke spesielt lang, sier Ravin Jacobsen.

– Hva med lønna – er den omtrent som i Norge?

-Lønna er lavere i Sverige enn hjemme. I kommune-Sverige er det heldigvis noe høyere enn i primärvården – der er den veldig lav. Men generelt sett er lønnsnivået i Sverige for fysioterapeuter betydelig lavere enn i Norge. I tillegg er det dårligere sykelønns- og permisjonsordninger.

– Jeg er nok den eneste nordmannen som jubler når den svenske krona nærmer seg den norske, smiler Ravin Jacobsen.

Anna Moen jobber i den nevnte primärvården. Hun sier til Fysioterapeuten at arbeidsdagene er lengre og lønna betydelig lavere enn i Norge.

Aller helst Norge

– Ville dere helst jobbet i hjemlandet – hvis dere fikk muligheten? Og hva skal eventuelt til for at dere bytter jobb?

– Ja absolutt, sier Kristin Ravin Jacobsen.

– Den første autorisasjonsendringen gjorde livet vanskelig for mange fysioterapeutstudenter – meg inkludert. For meg ble det ble jo 1,5 år hvor jeg ikke kunne søke meg inn i det norske arbeidsmarkedet, så man kommer jo ikke unna å kjenne på at man har gått glipp av noen sjanser. Nå har dette blitt omgjort – og vi er autoriserte fysioterapeuter også hjemme i Norge. For at jeg skal bytte arbeidsplass hjem til Norge, vil jeg selvsagt helst ha en fast jobb i Norge. Men faste jobber er det ikke mange av. Vikariater er noe jeg vil vurdere – dersom dette dukker opp, fortsetter hun.

Anna Moen sier at det er vanskelig for nyutdannede å få seg jobb i Norge - og kanskje spesielt i Østfold-regionen.

– Jeg har søkt på flere jobber, men blir møtt med at jeg har for lite relevant erfaring. Jeg kunne selvsagt ha startet for meg selv uten driftsavtale, men dette er et marked der det er vanskelig å tjene penger - spesielt i en oppstartfase. Kanskje er det spesielt vanskelig nå i disse dager, da mange "teller på krona" om de skal til helprivat fysioterapeut eller ikke.

– Hva må man tenke på av skatteregler m.m. når man bor i Norge og jobber i Sverige?

- Dette må man ha i bakhodet, absolutt. Til Norge betales forskuddsskatt. Man må jo ha tunga rett i munnen og stålkontroll på skattekortet. Til Sverige må du sende inn søknader årlig for å unngå skattetrekk. Pensjonsordningene, permisjonsreglene og sykelønnsordningene er ulike. Mange regler kan for en norsk oppleves som litt «rare» - i alle fall annerledes - i Sverige sammenlignet med hva vi er vant til hjemme i Norge, sier Ravin Jacobsen.

Og legger til:

– I Sverige er det lengre arbeidsuker og færre "røde dager". Dette kan man jo også ha med seg når man vurderer å jobbe på andre siden av grensen.

Anna Moen kommer med et egenerfart eksempel:

– Jeg skadet korsbåndet i juni i fjor. Her har det vært «kaos», med svenske Försäkringskassan. Det tolk et halvt år før jeg fikk noe utbetalt. Man får aldri full sykelønn – maks 80%. Det er regler som sier noe om at du skal være sykmeldt 25%, 50% eller 75 %. Jeg ble selv sykmeldt 20%, noe som førte til at jeg ble definert ut av sykelønnsordningen, sier hun.

Anbefaler andre å gjøre det samme

– Anbefaler dere andre fysioterapeuter å gjøre det samme som dere?

– Står man uten jobb så ja – fordi det å komme seg i jobb er førsteprioritet. Jeg er veldig glad for at jeg har fått meg fast jobb såpass tidlig etter utdannelsen, men man skal være klar over at det ikke er det samme som å jobbe i Norge, avslutter Kristin Ravin Jacobsen.

Anna Moen bifaller:

– Jeg er heldig som fikk jobb. Samtidig er det utfordrende å være midt mellom to land.

Les også:

Vi setter pris på å høre fra deg!

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.

Powered by Labrador CMS