Fikk bedre kontakt med kroppen etter psykomotorisk fysioterapi
Pasientene erfarte at psykomotorisk fysioterapi bidro til at de fikk bedre kroppskontakt, økt forståelse for plagene de hadde og hva som påvirket dem, både på jobb og i hverdagen ellers.
Psykomotorisk fysioterapi hjalp deltakerne i denne studien til å tilpasse egne behov og sette grenser. Strategier som korte pauser, redusert arbeidstempo og oppmerksomhet på én oppgave av gangen førte til en bedre balanse mellom krav og egne ressurser på arbeid, slik at de håndterte hverdagsliv og arbeidsoppgaver bedre.
Pasientens opplevelse
Skjold jobber ved Åstveit Helsesenter i Bergen, et rehabiliteringssenter
som tar imot pasienter fra Helse Vest. Artikkelen er basert på en masteroppgave
som hun leverte i mai i fjor.
- Arbeidsrettet rehabilitering er et spennende og viktig fagfelt.
Mange med muskel- og skjelettplager og/eller psykiske lidelser faller ofte utenfor
arbeidslivet. Da jeg skrev oppgaven, ønsket jeg blant annet å finne ut om
behandlingen bidro til bedre arbeidsfunksjon og arbeidsdeltagelse, sier Skjold.
Mange av pasientene som følges opp i psykomotorisk
fysioterapi er sykmeldte med langvarige plager, og har et arbeid som de skal
tilbake til. Studien er basert på pasientenes egne erfaringer med endring
av funksjon i løpet av behandlingen, og hvilken betydning endringen har hatt
for hverdag og arbeid. Ingen studier har tidligere belyst dette
perspektivet. Datainnsamlingen ble gjennomført ved hjelp av semistrukturerte
dybdeintervjuer.
Tre funnkategorier
- Jeg spurte deltakerne om hvilke utfordringer de har og har
hatt, og i hvilken grad psykomotorisk fysioterapi har hjulpet dem tilbake til der
de var før de ble sykmeldt. Det sentrale er deres egen opplevelse av
behandlingen og hva de synes de har oppnådd, sier Skjold.
De syv deltakerne i studien (seks kvinner og én mann i alderen
39-58 år) var, eller hadde vært, delvis eller fullt sykemeldt i minst 17 dager
og maks 52 uker, grunnet muskel- og skjelettplager og/eller psykiske lidelser.
Inkludert var også personer som hadde hatt arbeidsavklaringspenger (AAP) i
inntil ett år. Tiden deltakerne hadde gått til behandling varierte fra to
måneder til to og ett halvt år. Deltakerne i studien hadde hatt aktive liv både på arbeid og i fritiden før de startet behandlingen.
Analysen av intervjuene førte fram til tre funnkategorier:
«Når kroppen blir et hinder for deltakelse i hverdag og arbeid»,
«Behandlingsrommet åpner opp for innsikt, kontakt, bevisstgjøring - et
utgangspunkt for endring» og «Kroppslige signaler gir rom for valg,
selvivaretakelse og håndtering».
- I den første kategorien, fant vi at plagene begrenset de
fleste av dem fra å delta på det de tidligere hadde vært med på. De ble mer
slitne, og tålte ikke den totale belastningen av å stå i jobb og fungere i hverdagen.
Noen trakk også frem redsel og engstelse for smerter de kjente i kroppen. Dette
førte til at de ikke turte å være så aktive som tidligere, sier Skjold.
Lyttet til kroppen
- Hvordan opplevde de det som skjedde i behandlingsrommet?
- Alle pasientene jeg snakket med trakk frem at fysioterapeuten
hadde god tid. Pasientene opplevde at de fikk mulighet til å fortelle sin
historie, og at de ble lyttet til. Etter hvert forsto de seg selv litt bedre
med hensyn til hvordan smertene og/eller de psykiske plagene oppsto og hvordan
de påvirket dem. Noen oppdaget at de sa ja til alt, og begynte å jobbe med å
sette grenser for seg selv.
- Bevisstgjøringen i behandlingsrommet ble et utgangspunkt
for endring?
- Flere beskrev at de var blitt flinkere til å lytte til sin
egen kropp og gjøre endringer i aktivitetsnivået ut ifra det de kjente. Tidligere
hadde de ofte ignorert signaler fra kroppen om smerte og slitenhet, og bare
fortsatt som før. Nå tok de mer hensyn til det de kjente i kroppen.
Behandlingen ga dem innsikt som gjorde det mulig for dem å ta bedre valg for
seg selv. Det førte til en bedre balanse mellom krav og egne ressurser på
arbeid, slik at de håndterte hverdagsliv og arbeidsoppgaver bedre, sier Skjold.
