Fikk bedre kontakt med kroppen etter psykomotorisk fysioterapi 

Langvarige muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser er årsak til over femti prosent av det legemeldte sykefraværet.  

I den vitenskapelige artikkelen «Fra sykemelding tilbake til hverdagsliv og arbeid: Pasienterfaringer fra norsk psykomotorisk fysioterapi», undersøker psykomotorisk fysioterapeut Inger-Johanne Skjold i hvilken grad Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) kan påvirke pasientenes funksjon i hverdag og på arbeid.  

Psykomotorisk fysioterapi hjalp deltakerne i denne studien til å tilpasse egne behov og sette grenser. Strategier som korte pauser, redusert arbeidstempo og oppmerksomhet på én oppgave av gangen førte til en bedre balanse mellom krav og egne ressurser på arbeid, slik at de håndterte hverdagsliv og arbeidsoppgaver bedre.

Pasientens opplevelse

Skjold jobber ved Åstveit Helsesenter i Bergen, et rehabiliteringssenter som tar imot pasienter fra Helse Vest. Artikkelen er basert på en masteroppgave som hun leverte i mai i fjor.

- Arbeidsrettet rehabilitering er et spennende og viktig fagfelt. Mange med muskel- og skjelettplager og/eller psykiske lidelser faller ofte utenfor arbeidslivet. Da jeg skrev oppgaven, ønsket jeg blant annet å finne ut om behandlingen bidro til bedre arbeidsfunksjon og arbeidsdeltagelse, sier Skjold.

Mange av pasientene som følges opp i psykomotorisk fysioterapi er sykmeldte med langvarige plager, og har et arbeid som de skal tilbake til. Studien er basert på pasientenes egne erfaringer med endring av funksjon i løpet av behandlingen, og hvilken betydning endringen har hatt for hverdag og arbeid. Ingen studier har tidligere belyst dette perspektivet. Datainnsamlingen ble gjennomført ved hjelp av semistrukturerte dybdeintervjuer. 

Tre funnkategorier

- Jeg spurte deltakerne om hvilke utfordringer de har og har hatt, og i hvilken grad psykomotorisk fysioterapi har hjulpet dem tilbake til der de var før de ble sykmeldt. Det sentrale er deres egen opplevelse av behandlingen og hva de synes de har oppnådd, sier Skjold.

De syv deltakerne i studien (seks kvinner og én mann i alderen 39-58 år) var, eller hadde vært, delvis eller fullt sykemeldt i minst 17 dager og maks 52 uker, grunnet muskel- og skjelettplager og/eller psykiske lidelser. Inkludert var også personer som hadde hatt arbeidsavklaringspenger (AAP) i inntil ett år. Tiden deltakerne hadde gått til behandling varierte fra to måneder til to og ett halvt år.  Deltakerne i studien hadde hatt aktive liv både på arbeid og i fritiden før de startet behandlingen.

Analysen av intervjuene førte fram til tre funnkategorier: «Når kroppen blir et hinder for deltakelse i hverdag og arbeid», «Behandlingsrommet åpner opp for innsikt, kontakt, bevisstgjøring - et utgangspunkt for endring» og «Kroppslige signaler gir rom for valg, selvivaretakelse og håndtering».

- I den første kategorien, fant vi at plagene begrenset de fleste av dem fra å delta på det de tidligere hadde vært med på. De ble mer slitne, og tålte ikke den totale belastningen av å stå i jobb og fungere i hverdagen. Noen trakk også frem redsel og engstelse for smerter de kjente i kroppen. Dette førte til at de ikke turte å være så aktive som tidligere, sier Skjold.

Lyttet til kroppen

- Hvordan opplevde de det som skjedde i behandlingsrommet?

- Alle pasientene jeg snakket med trakk frem at fysioterapeuten hadde god tid. Pasientene opplevde at de fikk mulighet til å fortelle sin historie, og at de ble lyttet til. Etter hvert forsto de seg selv litt bedre med hensyn til hvordan smertene og/eller de psykiske plagene oppsto og hvordan de påvirket dem. Noen oppdaget at de sa ja til alt, og begynte å jobbe med å sette grenser for seg selv.

- Bevisstgjøringen i behandlingsrommet ble et utgangspunkt for endring?

- Flere beskrev at de var blitt flinkere til å lytte til sin egen kropp og gjøre endringer i aktivitetsnivået ut ifra det de kjente. Tidligere hadde de ofte ignorert signaler fra kroppen om smerte og slitenhet, og bare fortsatt som før. Nå tok de mer hensyn til det de kjente i kroppen. Behandlingen ga dem innsikt som gjorde det mulig for dem å ta bedre valg for seg selv. Det førte til en bedre balanse mellom krav og egne ressurser på arbeid, slik at de håndterte hverdagsliv og arbeidsoppgaver bedre, sier Skjold.