Bekjemper trusselen mot arbeidshelsa i Forsvaret

Med besøkskortet rundt halsen har vakten gitt klarsignalet til å entre leiren. Jeg har avtalt å møte Joakim Seljevoll, fysioterapeut i Forsvarets bedriftshelsetjeneste, ved vaktbua. Seljevoll møter presis, så klart. Gjør ikke alle i Forsvaret det? Han smiler blidt, og hilser, før vi begynner å bevege oss gjennom leiren, oppover mot sykestua hvor han har sitt kontor.

Med sine smale gater og mange bygninger fremstår leiren nærmest som en liten landsby. Vi passerer et kapell og en rekke av kaserner. De stille og ganske folketomme omgivelsene oppleves nesten litt "mystisk" for en sivil journalist, som bare tidligere har sett leiren fra andre siden av de høye gjerdene. Det hviler en slags sommeridyll over stedet. En oppstilling av unge kledt i grønt - en tropp på 90 rekrutter, blir jeg forklart, gjør seg klare for å dra på tur. Den aller første med tung sekk, legger Seljevoll til. Idet vi passerer, retter de seg litt ekstra opp i rekkene. Sola skinner fra klar blå himmel i "oljebyen" - og rekruttene kunne helt sikkert begitt seg ut på tur under langt røffere forhold. Enhver som tjenestegjør i Madlaleiren må nok tåle å bli søkk våt på jevnlig basis.

Fra Afghanistan til fysioterapistudier

Sykestua er lett å få øye på. Et stort hvitt bygg, merket med rødt kors. Innenfor dørene slår en distinkt tannlegelukt mot oss. Seljevoll gir en kort omvisning og forklarer:

– Vi som jobber i bedriftshelsetjenesten i Stavanger, det vil si bedriftslegen og meg, holder til her. Det samme gjør tannhelsetjenesten og Saniteten i Sjøforsvaret, med flere sykepleiere, leger og psykologer.

– Kaffe?

Etter å ha fylt koppene tar vi plass på Seljevolls kontor. Det ser ut som et hvilket som helst offentlig kontor - ved første øyekast.

– Nitti prosent av tiden sitter jeg her eller beveger meg rundt på arbeidsplassene, og det er sjelden denne brukes. Han peker inn i et mindre siderom hvor en undersøkelsesbenk står plassert.

På hylla står flere fagbøker. I en bok for vernepliktige i Forsvaret har han selv bidratt med et kapittel om treningsrelaterte skader og skadeforebygging. På hylla står også et bilde av en gruppe soldater kledt i beige. Seljevoll har selv vært soldat.

– Det er et gammelt bilde av meg fra Afghanistan, forklarer han.

Og legger til at han stortrivdes i Forsvaret. Etter førstegangstjenesten var valget om å bli værende et lett et. I fem år jobbet Seljevoll som soldat, eller grenader - som graden hans het. Mesteparten av tiden ved Telemarkbataljonen, hvor han også tjenestegjorde i utlandet over fire kontingenter - til sammen nesten to år.

– Jeg var en del av en ildledertropp. Litt enkelt sagt fungerte vi som "flyenes øyne på bakken".

Men noe annet trakk også i ham. Etter fem år i Forsvaret, opplevde Seljevoll å befinne seg ved et veiskille.

– Jeg tenkte vel at om jeg skulle få meg utdannelse, måtte det skje da. Og kjente at jeg også måtte teste ut livet som sivil.

Valget av utdanning falt på fysioterapi. Litt tilfeldig, ifølge han selv.

– Fra Forsvaret hadde jeg sett flere folk rundt meg med belastningsrelaterte plager, og jeg lot meg fasinere av hva de fortalte meg om deres møter med fysioterapeuten.

Flere elementer ved fysioterapifaget resonnerte også med mye Seljevoll selv var opptatt av.

– Jeg hadde en grunnleggende interesse for bevegelse, og en aktiv livstil- med alt som hører med, forteller han.

Ville tilbake i Forsvaret

Forsvaret slapp ikke helt taket i Seljevoll. Eller, kanskje var det han som ikke helt slapp taket i Forsvaret. Under bachelorinnspurten valgte han seg en av Forsvarets avdelinger og brukte oppgaven til å kartlegge skadeforekomst blant soldatene som tjenestegjorde her.

– Jeg sikta meg nok allerede da inn mot en jobb hvor jeg kunne arbeide med disse problemstillingene - med skadeforebygging - men jeg visste at det fantes få fysioterapeutstillinger i Forsvaret.

Etter endte studier jobbet Seljevoll først noen år i privat klinikk og i en bedriftshelsetjeneste. Før muligheten for å gjøre retur til Forsvaret dukker opp- dog i en litt annen rolle enn den han kjente som soldat.

– Jeg søkte, og fikk stillingen som fysioterapeut i andre bataljon i Hæren i Nord-Norge, forteller han.

I dag jobber Seljevoll innenfor Forsvarets bedriftshelsetjeneste på Madlaleiren i Stavanger. Her har han vært de siste to årene. Finnsnesværingen har funnet seg til rette på Sør-Vest landet. Uten uniform, men likevel fullt tilbake i "Forsvarsfamilien".

Åtte fordelt på tjueåtte tusen

Han er en av få med tittelen fysioterapeut i Forsvarets bedriftshelsetjeneste. Det finnes totalt åtte komma fem av dem, forteller Seljevoll. Stillingene er besatt av ni personer som er utplassert i ulike militærleirer, rundt om i landet - fra Nord- Norge, til Oslo i øst og Bergen i vest. I tillegg jobber fire fysioterapeuter i Forsvarets avdelinger hvor de ansatte utsettes for en spesielt høy fysisk belastning.

– Det høres ikke ut som så mange. Fordelt på?

– Fordelt på atten tusen ansatte og de rundt ti tusen som er registrert som vernepliktige i Forsvaret hvert år.

Det sier seg kanskje selv at arbeidshverdagen til Seljevoll inneholder svært få individuelle konsultasjoner.

– Det var noe jeg også var bevisst på når jeg var ansatt som fysioterapeut i Hæren i andre bataljon, med fem- seks hundre soldater. Hovedoppgaven blir å forebygge skader, ved å jobbe på system- eller gruppenivå.

De vernepliktige har tilgang på helsetjenester på sykestua, forteller Seljevoll. De ansatte i Forsvaret skal bruke offentlige helsetjenester.

– Madlaleiren er jo urban, i forhold til mange andre. Det er fysioterapeuter rundt hvert et hjørne, for dem som trenger individuell behandling.

Oppdrag: Arbeidsmiljø

Forsvaret er også en slags bedrift, og Seljevolls jobb som bedriftshelsetjenestefysioterapeut i Forsvaret er kanskje derfor ikke så ulik enhver annen innenfor samme fagområde.

– Vi er styrt av oppdraget gitt i Arbeidsmiljøloven, påpeker han.

– Det primære fokuset er på forebygging, og vi skal ikke drive klinisk virksomhet.

– Og hvordan ser dagen din ut da?

– Veldig variert. Nesten vanskelig å svare på. Den ene uka er jeg på tur med snøscooter for å kartlegge arbeidsforhold for en avdeling litt utenfor allfarvei.

– På snøscooter? I denne delen av landet?

– Ja, du må litt sørover, og opp på fjellet da - men det går faktisk an.

Andre dager sitter Seljevoll på kontoret og skriver risikovurderinger og planlegger passende tiltak.

I det han beskriver som et lite "minisamfunn" finnes en stor variasjon i arbeidsforholdene som skal kartlegges:

– Alt fra kokkearbeid, teknikk- eller ingeniørvirksomhet, sivilt- og militært ansatte, redningstjenesten og pilotene, og til soldatene i grønt. Denne arbeidsplassen består av mange.

Hver enkelt person i arbeidsstokken som del av en større enhet, forklarer han. Og alle jobber de for Forsvarets operative målsetting.

– Alle er en like viktig del av dette maskineriet som utgjør Forsvaret.

Seljevoll er klar på hva hans oppdrag i maskineriet er:

– Å bistå arbeidsgiver i å skape sunne og trygge arbeidsplasser, er noe vi i bedriftshelsetjenesten skal gjøre for alle som er en del av dette.

Bekjemper flere faktorer

Faktorene som truer god arbeidshelse må bekjempes. Faktorene er mange, og trusselen like variert som arbeidsoppgavene blant de ansatte i Forsvaret.

For rekruttenes del, innebærer overgangen fra det et sivilt til et militært liv en større omstilling, som ifølge Seljevoll, kan utgjøre en betydelig belastning for den enkelte.

– Det opplagte er lange dager, å bli mye stående og gående - i nytt fottøy. Den fysiske belastningen kan bli tøff for dem som ikke er vant til å være i aktivitet. Og variasjonen er stor blant hvilke fysiske forutsetninger rekruttene kommer inn med.

– Er det rom for individuell tilpasning av belastningen man utsettes for i Forsvaret?

– Ja, mange tenker kanskje at alt skal være "likt" her. Men jeg har fremdeles til gode å treffe en instruktør eller et befal som ikke har som mål å unngå skader i troppen og som forsøker å tilpasse belastning.

– Men, med begrenset bemanning, tett program og stor variasjon i fysisk kapasitet, finnes det utfordringer med tanke på tilpasning av fysisk belastning.

I tillegg er det mange andre faktorer som bidrar til totalbelastningen, forklarer Seljevoll.

– Rekruttene bor tett på andre mennesker, opplever stress, sover kanskje dårligere om nettene fordi man deler rom med syv andre, må innfinne seg med å spise til faste tider - og med en kost som kanskje er ganske annerledes enn hva man er vant med hjemmefra.

Å bygge opp versus å bryte ned

Flere av de som er ansatt i Forsvaret har yrket soldat. Tung fysisk belastning under samtidig oppbygging av en slags "lagånd" - eller fellesskapsfølelse - det er kanskje lett å trekke paralleller mellom idrettsutøveren og soldaten, for en som ser det utenfra.

– Kan man sammenligne belastningen disse to gruppene utsettes for, eller befinner vi oss på to ulike planeter?

Seljevoll trekker litt på det.

– Belastningene på "kriger-atleten" kan være ganske ekstreme, erkjenner han.

Han mener spørsmålet om belastning til syvende og sist handler om et samspill mellom miljø, oppgave og individ.

– Når oppgaven og miljø er tilpasset den individuelle kapasitet, så vil det skje en adaptasjon og man bygger opp på en god måte. Når balansen blir skjev, oppstår belastningsskadene.

Og i følge Seljevoll, er trening og konkurranse lettere å planlegge for den enkelte idrettsutøver, for å unngå skader, enn det som er mulig for mange soldater.

– For soldaten er det arbeidsukens innhold som bidrar til totalbelastningen, og en arbeidsuke i Forsvaret kan innebære høye fysiske krav. Det kan være øvelser i skog og mark, havariøvelser eller skytetrening med tung oppakning. Det er ikke bestandig utdanning, trening og øving er planlagt med en fornuftig totalbelastning.

– Har Forsvaret som mål å bygge opp soldatene? Å ikke bare å lære opp i å klare seg på minst mulig?

– Du peker på to ting som står litt "i konflikt" med hverandre, og som gjør dette feltet så spennende. Min erfaring som soldat i bunn blir ekstra verdifull her - jeg har også "krise/krig - perspektivet" i ryggmargen. Det er klart, vi må bygge robuste soldater, og en del av dette er å lære å takle usikkerhet og akutt høy belastning hvor man også er kjempesliten fysisk. Men man må være bevisst på hvordan det læres bort: Hvor tidlig i løpet og hvor ofte man trener på denne formen for belastning i en avdeling. Da kan man unngå at det blir nedbrytende.

Å være bevisst, og å få til en gunstig timing av belastning, krever kompetanse, mener Seljevoll.

- Antall fagpersoner med kunnskap om treningslære og "hvordan bygge robusthet" kunne vært flere i Forsvaret.

– Får du ha en stemme i dette, som fysioterapeut? Kan du bidra til at kunnskapsnivået blant befaler og andre som utformer opplegg heves?

– Jeg opplever at jeg får det ja. Folk her lytter, og de har et ønske om å prestere og unngå skader.

Finnes en "Forsvarsmentalitet"?

Jeg lurer på om Seljevoll kan si noe om arbeidsstokken i Forsvaret som gruppe. Er mentaliteten annerledes blant personer som har søkt seg til et system preget av orden, disiplin og tellekanter? Sitter det lenger inne å be om hjelp? Er det vanskelig å vise tegn på sårbarhet? Ikke ifølge han.

– Jeg opplever at terskelen for å søke hjelp er lav.

Men kanskje har det ikke alltid vært slik? Seljevoll tenker tilbake til tiden rundt hans eget møte med Forsvaret.

– Nå er det tjue år siden jeg var i førstegangstjenesten selv. Jeg opplever at det har skjedd en utvikling, med en bedre forståelse for at den kroppen du har, skal du ha gjennom et helt arbeidsliv. Kanskje gjenspeiler utviklingen den i samfunnet generelt? spør han seg.

– Folk er mer bevisst på å bevare egen helse.

Selv om den forebyggende strategien foregår på gruppe- eller systemnivå, er det enkelte tilfeller hvor Seljevoll mener en individuell tilrettelegging må til. Da er han avhengig at den ansatte er bevisst og tar ansvar for egen helse.

– Ved fare for sykemelding, eller ved sykemelding, ber jeg de ansatte ha en lav terskel for å ta direkte kontakt med meg. Og det opplever jeg at de har.

På andre områder mener han at en eventuell "Forsvarsmentalitet" er en klar fordel:

– Ja, jeg vil påstå at de ansatte i Forsvaret er flinkere til å gjøre øvelser enn den generelle befolkningen.

Seljevoll smiler.

Og med den avsluttende refleksjonen, vil kanskje enhver fysioterapeut umiddelbart forstå hvorfor fysioterapeuten i Forsvarets bedriftshelsetjeneste har valgt å spisse seg inn på akkurat denne gruppen.

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.