Behandlerens rolle og arbeidslivets spilleregler

li Rongved, spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF) og HMS-rådgiver, universitetslektor ved Nord Universitet. eli@rongved.com.  

Dette fagessayet ble akseptert 11. april 2018. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Artikkelen er skrevet med økonomisk støtte fra NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi. 

«Jeg klarer bare ikke å gå på jobben mer. Tanken på at jeg skal gå opp trappa der, møte kollegene, får det til å knyte seg i mellomgulvet. Jeg får ikke puste, jeg blir kvalm. Ja, bare det å se for meg at jeg skal sette meg i bilen og kjøre til jobben, setter meg helt ut. Jeg har det ikke noe bra der.»

Anne ser på meg med hevede øyenbryn, har knyttet hendene i fanget og krøllet tærne i gulvet under stolen hun sitter på.

«Har du snakket med lederen din om hvordan du har det?» spør jeg.

Anne siger tilbake i stolen. «Nei, det har ikke han noe med. Han skal ikke vite hvordan jeg har det. Jeg vil beskytte meg, det har jeg krav på. Dessuten har ikke sjefen noe med hva som feiler meg.»

Blikket hennes vandrer til vinduet. «Jeg trenger rett og slett å hvile meg nå. Jeg trenger å tenke på helsa, på å få komme meg helt. Dette skal få lov til å ta den tiden det trenger. Det må de bare forstå. Jobben og det som er der forverrer tilstanden min, det er det siste jeg har bruk for akkurat nå. Det har jeg sagt til legen også og hun er enig med meg. Og den forrige fysioterapeuten min anbefalte også at jeg får roet meg helt ned og unngår det stedet i en periode. Jeg skal for en gangs skyld bare tenke på meg selv.»

I løpet av den siste timen har Anne gitt meg et bilde av sin situasjon. Jeg nikker og hmm-er mens hun snakker. Jeg følger henne langt på vei. Men ikke hele veien. For mens Anne har fortalt sin historie, har jeg dannet meg mitt eget bilde av hennes oppfatning av spillereglene i arbeidslivet. Jeg har en anelse om at den ikke er helt overens med virkeligheten.

Les hele artikkelen i Fysioterapeuten eblad.