Fysioterapi i felten

En tredjedel av all gass fra norsk kontinentalsokkel leveres til Kårstø prosessanlegg. Her splittes gassen til produkter som etan, propan, butan, nafta og kondensat. Gassen eksporteres videre ut i Europa. Anlegget, som anses som Europas største i sitt slag, ligger værhardt til i Tysvær kommune ved Boknafjorden nord i Rogaland. Kranset inn av grønne sletter og det åpne havgapet.

Markene under Kårstø ble tidligere brukt til landbruksproduksjon. I dag har området fått et tydelig industrielt uttrykk. På fjorden regjerer sterke bølgekrefter og sørger for et landskap som aldri hviler. På land er det olje- og gassgiganten Equinor som står for arbeidsaktiviteten – som i likhet med havet, preges av konstant bevegelse.

Hva har prosessanlegget på Kårstø med fysioterapi å gjøre, tenker du kanskje? Ganske mye, skal det vise seg.

Arbeidstittel: ergonom

Behovet for en kontinuerlig drift på Kårstøanlegget sysselsetter rundt 700 menn og kvinner. Arbeidsstokken inkluderer drifts- og vedlikeholdspersonell, som mekanikere, automatikere og elektrikere. Prosjektarbeidere, utviklere, ingeniører, økonomer, HMS-personell og en bedriftsledelse.

I tillegg finner vi en egen helse- og arbeidsmiljøavdeling på anlegget. I motsetning til flere andre store selskap, som leier inn eksterne bedriftshelsetjenester, har Equinor ansatt sine egne til å drifte denne avdelingen. I bedriftens «helseteam» jobber fysioterapeut Kjellrun Johanna Eik. Hennes arbeidstittel: ergonom.

Som ergonom jobber Eik med ergonomi, helse og arbeidsmiljø, med «H-en» i HMS. Teamet hennes har mange ulike arbeidsoppgaver på anlegget.

– Den viktigste er å ivareta alle de ulike yrkesgruppenes arbeidsaktiviteter, forklarer Eik.

For teamet handler dette aller mest om helsefremming – og om å forebygge arbeidsrelatert skade og sykdom.

– Bedriftens mål er at alle som jobber her skal være like friske når de forlater arbeidsplassen, som da de kom.

Møt teamet

Eik har tatt imot oss ved hovedinngangen til anlegget og låst oss inn forbi resepsjonen i hovedbygget, som ligner et hvilket som helst annet næringsbygg. Vi har fått utdelt hvert vårt gjestekort sammen med en streng beskjed om å holde oss i nærheten av verten vår til enhver tid.

– Det er jeg som har ansvaret for dere så lenge dere er på anlegget, sier Eik og leder oss videre innover i korridoren.

Hun taster koden sin igjen, og låser oss inn i en ny avdeling, i nok en avgrensa sone.

– Velkommen, det er her vi i helseteamet holder til!

Teamet hun referer til består, utover henne selv, av en yrkeshygieniker, en lege og to sykepleiere. Kontorene deres ligger på rekke nedover gangen, og i enden finnes et lite møterom. Det er ingen behandlingsbenker å se. Utover det obligatoriske skjelettet, som står litt bortgjemt i et hjørne på Eik sitt kontor, er det lite som avslører at det er her helseteamet hører til.

– Vi har et eget undersøkelsesrom til bruk for arbeidsrelaterte skader eller lovpålagte risikobaserte helseundersøkelser, oppklarer Eik.

En klinisk fysioterapeutisk undersøkelse utfører hun bare en sjelden gang om det skulle være behov for det, for eksempel i forbindelse med arbeidsrelatert skade. Men, arbeidshverdagen består generelt av andre oppgaver enn konsultasjoner. Med rundt 700 ansatte og et helseteam på fem stykker, er det ikke rom individuell behandling.

– Det hender jo en gang imellom at noen hiver fatt i meg: «Kan du ikke komme bortom en tur på kontoret? Jeg er usikker på om jeg sitter riktig på stolen.».

– Da er det viktig å se på hele kontorergonomien: stol, bord, skjerm, lys, mus og tastatur, forklarer Eik.

Enkelte ganger kan Eik ha litt vanskelig for å si nei til forespørsler av denne typen. Hun gir individuelle konsultasjoner i «enkeltdrypp», som hun kaller det.

– Men, vi kan ikke fotfølge alle som jobber her, understreker hun.

Og det virker logisk nok. Skal hele den store arbeidsstokken kunne nyttiggjøre seg kompetansen som ligger i helseteamet, sier det seg selv at ressursene må fordeles.

Spiller hverandre gode

Eik har samlet teamet på møterommet. Praten går. Snart befinner kollegaene seg dypt engasjert i samtale. De utveksler faglige betraktninger, og iblant all «fagpraten» deler de raust av godord om hverandre. Arbeidsfeltet ergonomi og arbeidshelse er felles, men den faglige bakgrunnen og fagkompetansen innad i teamet er ulik.

– Vi kjenner hverandres svakheter som jeg pleier å si, ler bedriftslege Bjørn Steinar Hauge.

– Det jeg mener er at det er lav terskel for å innrømme at man enkelte ganger kommer til kort med sin fagkunnskap.

Og kanskje er humoren og den gode tonen blant nøkkelfaktorene for at kollegene i temaet trives og har jobbet så godt sammen over flere år. Siden 2008 har de vært den samme gjengen. Det er omtrent 15 år med godt arbeidsfellesskap. Kanskje lengre enn hva de fleste avdelinger kan skilte med? 15 år hvor kollegaene har kunnet lære hverandres fagfelt og -kompetanse å kjenne.

– Vi kjenner hverandre. Av og til føler vi at vi vet hva Kjellrun vil svare selv om hun ikke er til stede på møtet, forteller bedriftssykepleier Anne Gunn Nicolaysen. Som med ett går i gang med å fortelle hva Eik pleier å legge vekt på, og anser som viktige ergonomiske tiltak.

Det nære tverrfaglige samarbeidet mener de alle at er helt avgjørende for å fremme god helse blant de ansatte på anlegget.

– Vi rådfører oss på tvers av fagene. Og spiller hverandre gode.

Forebygging som strategi

Skulle en akutt skade oppstå på anlegget, og det blir behov for førstehjelp, står helseteamet klart til å bistå. Men, ifølge dem, er det få som skader seg her, på tross av at mange av de ansatte utfører arbeid under det mange ville kalle litt «røffe» omgivelser. Nei, teamet er langt mer opptatt av å forebygge. Skal de klare den store oppgaven de er satt til, nemlig å ivareta god helse i den varierte yrkesaktiviteten på anlegget, kan de ikke bruke tiden på brannslukking. God arbeidshelse handler i bunn og grunn om god forebygging mener de, og legger lempelig innsatsen her.

Det kan noen ganger by på pedagogiske utfordringer. Å få arbeidsstokken til å se verdien av en forebyggende strategi er ingen enkel oppgave. Helse- og arbeidsmiljøteamet mener mange lett kan bli litt for fokusert på oppgaven de har fremfor seg. Og er i møtet med en kronglete tilkomst villige til å bli «slange og apekatt» for å få jobben gjort.

– Det er vanskelig å komme inn i hodene på folk som har jobbet på samme måte i flere år, forklarer Hauge.

Teamet fokuserer på å identifisere risikofaktorer og redusere sannsynligheten for at uønskede arbeidsrelaterte skader og belastninger skal oppstå. Slik kan negative helsekonsekvenser reduseres for de ansatte. Muligheten til å legge innsatsen sin i en slik forebyggende tilnærming, i et selskap som legger til rette for dette, anser ingen av dem som noen selvfølge.

– Alle her i teamet har tidligere måttet kjempe for å bli hørt, forklarer Hauge.

Ifølge han var holdningen til arbeidshelse-risiko lenge at «slik er det bare». Ergonomi var det siste som ble «oppdaget». Det var liten forståelse for at arbeidsrelatert risiko kunne styres.

Men noe har skjedd de siste 10 årene, skal vi tro helseteamets beskrivelser. Teamet forteller om en ledelse som har tatt bevisste valg for å prioritere forebygging, og de opplever nå at arbeidsfeltet deres blir tatt på høyeste alvor. Forebyggende arbeid har blitt en strategi fra øverste hold.

– Det handler om en modenhet i organisasjonen. Bevisstheten rundt ergonomi og arbeidshelse har blitt mye større, forklarer Hauge.

En variert arbeidshverdag

Hva driver helse- og arbeidsmiljø teamet med? Og hvilke arbeidsoppgaver venter en fysioterapeut på et gassanlegg? De forebyggende tiltakene som iverksettes her er mange, og det er en variert arbeidshverdag som beskrives: Møtevirksomhet, risikovurderinger, internundervisning om forebyggende og ergonomiske tiltak, bidrag under helseundersøkelser av arbeidsstokken og rådgivning i enkeltsaker. Alle arbeidsaktiviteter skal vurderes og helserisiko skal kartlegges. Et arbeid som ofte innebærer tett samarbeid med bedriftens vernetjeneste.

Som ved de fleste andre arbeidsplasser, er heller ikke arbeidet på anlegget risikofritt. Belastningen og risikoen som de ansatte kan utsettes for viser seg å være like variert som arbeidsoppgavene i den store og sammensatte arbeidsstokken. Eik forteller at arbeidet på kontor, hvor den ansatte utsettes for statisk kontorarbeid, kan være én risiko for muskel- og skjelettplager. Også ansatte som befinner seg ute i felt, som utfører oppgaver som krever en viss fysisk styrke, kan over tid utsettes for kroppslig slitasje.

På med vernetøy og ut i felt!

Eik er ofte kledd i vernetøy når hun er på jobb. Også vi får instruks om å kle oss om når vi skal bli med på ut på en inspeksjon ute på anlegget. Feltarbeidet er en viktig del av jobben. For Eik er den fysiske nærheten til arbeidet som foregår her, og helserisikoen som kan følge med, en god kilde til informasjon. Tilstedeværelsen på anlegget er helt avgjørende for å kunne gjøre en god jobb som ergonom, forteller hun.

– Praten med de ansatte på anlegget er utrolig viktig. Jeg må samarbeide med de som forstår arbeidet langt bedre enn meg, og som kjenner det på kroppen. Og det er viktig å samarbeide og hjelpe ledelsen med å håndtere, og eventuelt redusere, risikoen. Det er de som «eier» risikoen, forteller hun.

Eik har tatt «padden» med ut på anlegget. Ofte dokumenterer hun forhold ved ulike arbeidsaktiviteter på denne. Informasjonen hun lagrer her brukes inn i sikkerhetsvurderingen – og for å dokumentere utbedringsprosesser. Verneombud og prosessoperatør Anne Ådland møter oss på sykkel. Sammen viser de oss et mindre område av anlegget som de har jobbet med i lengre tid. En stor ventil med dårlig tilkomst for operatørene skapte risiko for en høy arbeidsbelastning. Løsningen? En trapp. En tilkomsttrapp.

Deler av Kårstøanlegget er gammelt, uendret fra tiden da det først ble reist. Ikke alle løsninger er «up to date». Og på runden får vi inntrykk av at det ofte handler om å sikre en bedre tilgang til ulike ventiler og utstyr på anlegget for dem som skal overvåke prosessene. Bedre fysiske arbeidsforhold. I tilfeller kan det være snakk om å reise et stillas. Eller få på plass et oppheng til en slange på drøyt tjue kilo som noen skal slippe å løfte unna. Det virker kanskje opplagt at de som jobber som operatører på anlegget ikke skal måtte klatre, stå på tå eller strekke seg for å gjøre jobben sin, men Eik forteller at slike utbedringsprosesser kan ta tid, eller nedprioriteres helt. Da må Eik og kollegaene presse på.

– Vi finner oss ikke i å høre unnskyldninger som at området nesten ikke er i bruk.

Å vurdere en belastning

Noen av arbeidsforholdene vi observerer ute på runden vår er ganske opplagte, også for den som ikke til daglig jobber med å vurdere arbeidsforhold og helserisiko. Det støyer høyt fra kompressorer og vifter på anlegget, i noen områder mer enn andre. Alle ansatte – og besøkende – er utstyrt med lyddempende hørselsvern, og visse steder får man bare oppholde seg i en begrenset tid.

Vi følger Eik og operatør Ådland opp en trapp og ut på toppen av en modul. Her stopper vi ved en av de mange ventilene, og får vite at den belastningen kroppen utsettes for når en av mange ventiler skal skrus på, også potensielt kan utgjøre en helserisiko. En av ergonomens oppgaver er derfor å måle den styrken som kreves for å ratte ventiler. Ved hjelp av et dynamometer måles kraften som må til for å åpne eller stenge ventilen. Også antall omdreininger blir telt.

– Det skal være maks 200 newton for å åpne eller lukke ventilen, men dette kan variere ut fra type og størrelse på ventil og størrelse på ventilratt, forklarer Eik.

Plutselig blir begrepet arbeidsbelastning veldig målbart. Og løsningen på problemet? En moped eller «karmøyvinsj» kan benyttes for å lette arbeidet med å sku på ventilen.

– Eller teknisk løsning med en aktuator, som åpner eller stenger ventilen, forklarer Eik, som har en helt egen fagterminologi. Et utvidet vokabular - litt ulikt fra andre fysioterapeuters.

Vi går videre på runden. Måler. Vurderer. Inne i en stor hall ligger det et par menn under en stor turbin og skrur. Arbeidsstillingen ser kronglete ut. Eik prater med mennene. Litt om arbeidsforhold, men aller mest om vær og vind. Hun noterer. Og tar bilder med padden. Før vi går videre igjen.

Vi beveger oss rundt på anlegget med de ulike måleverktøyene Eik har med seg i en liten koffert. Samtidig finnes det arbeidsbelastninger og risikofaktorer vi mest sannsynlig ikke kommer til å observere på runden. Belastninger som kan være vanskelig å få øye på. Og kanskje også vanskelige å måle?

– Det er mange som jobber på anlegget. Det er klart at vi også har psykososiale risikofaktorer, og de må håndteres på lik linje med de andre risikoene vi har her på anlegget, understreker hun.

Himmelen over Kårstø er urolig. Skiftende. Bølgene tar ingen pauser. Det er uventet fredelig på anlegget, til tross for vær, støy fra store maskiner– og høy arbeidsaktivitet. Et par anleggsarbeidere sykler forbi oss. De fargekodete hjelmene skal fortelle hvilken arbeidsgruppe de hører til. Eik kikker på oss fra under sin hvite helse- og arbeidsmiljøhjelm.P

– Nå tror jeg det er på tide med lunsj.

En anleggstaxi skysser oss tilbake til hovedbygget, og vi avrunder en innholdsrik formiddag sammen med resten av helse- og arbeidsmiljøteamet inne i kantina.

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.