Retur til arbeid det første året etter hjerneslag: Erfaringer fra fem aktørgrupper

Anda Kupca, spesialfysioterapeut Innsatsteam i Fana og Ytrebygda, Enhet for koordinering og rehabilitering. Anda.Kupca@bergen.kommune.no. 

Tina Taule, ergoterapispesialist, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, PhD. Tidligere Forsknings- og fagutviklingsleder Ergoterapiavdelinga, Haukeland Universitetssjukehus.

Silje Mæland, fysioterapeut og professor, PhD. Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 3. september 2024.  Studien er godkjent av Regional etisk komité i region vest (REK vest, vedtak 2018/1780-7) . Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag 

Hensikt: Å utforske hvilke erfaringer den slagrammede og aktørene rundt den slagrammede har med retur til arbeid-prosessen.

Materiale og metode: Fem fokusgruppeintervjuer med hjerneslagsrammede i yrkesaktiv alder, fagpersoner fra et kommunalt rehabiliteringsteam, arbeidsgivere, NAV-konsulenter og fastleger ble analysert ved bruk av tverrgående systematisk tekstkondensering.

Funn: Deltagelse i arbeidslivet var viktig for personer med hjerneslag, men helseutfordringer førte til usikkerhet rundt hvilken arbeidshverdag det var realistisk for dem å returnere til. Fagpersoner etterlyste dialog og kunnskap om hverandres virksomhet. Både arbeidsgivere og de slagrammede manglet kunnskap om usynlige vansker og hvordan slike vansker påvirket arbeidsevnen etter hjerneslag. Deltagerne beskrev dagens sykelønnsordning som lite tilpasset de spesifikke utfordringene slagrammede og arbeidsgivere stod overfor.

Fortolkning: Funnene viser at ulike aktører involvert i arbeidsrettet oppfølging etter hjerneslag bør koordinere tjenestene bedre seg imellom og bedre tilpasse tilbudet til den enkelte slagrammedes behov. Det er viktig å snakke om retur til arbeid tidlig i rehabiliteringsprosessen og være bevisst på usynlige, kognitive og emosjonelle vansker, som kan følge av hjerneslag. 

Nøkkelord: Fokusgruppe, Hjerneslag, Rehabilitering, Retur til jobb. 

Abstract

Returning to work in the first year after stroke – experiences from five stakeholder groups

Aim: To explore the experiences of stroke survivors and professionals involved in the return to work (RTW) process.

Methods: Five focus group interviews with stroke survivors of working age, their employers, professionals from both the health service and from the labour and welfare sector were analysed using Systematic Text Condensation.

Findings: Health challenges because of a stroke led to uncertainty about what working day it was realistic to return to. The professionals lacked knowledge about each other's assessment and called for better dialogue. Employers and stroke survivors lacked knowledge about invisible difficulties after a stroke. It was perceived that the current sick pay scheme was not adapted to challenges faced by stroke survivors and their employers.

Conclusion: Our findings highlight that work-oriented follow-up after stroke should be better coordinated and individually tailored. It is important to talk about return to work early in the rehabilitation process and to be aware of cognitive and emotional difficulties that can be the result of a stroke.

Keywords: Focus group, Rehabilitation, Return to work, Stroke.

Innledning

I Norge blir hvert år om lag 600 personer i arbeidsfør alder uføretrygdet som følge av hjerneslag (1). Det å være utenfor arbeidslivet er forbundet med helseproblemer, utfordringer i familielivet og økonomisk usikkerhet (2). Kostnadene forbundet med hjerneslag i arbeidsfør alder er blant de høyeste i helsevesenet (3). Til tross for bedre behandlingsmetoder ved akutt hjerneslag, (4) kan usynlige symptomer som trøtthet, depresjon, hukommelses- og konsentrasjonsvansker, samt eksekutive utfordringer føre til redusert livskvalitet og utfordringer med deltagelse i arbeidslivet (5,6). Språk- og kommunikasjonsvansker samt synsforstyrrelser er også utbredt (7, 8).

Retur til arbeid for personer med hjerneslag kan være en sammensatt og krevende prosess der mange aktører innen helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren er involvert (9). Viktige prediktorer for om personer med hjerneslag kommer tilbake til arbeidslivet kan være funksjonsgrad ved utskriving fra sykehus til hjemmet, selvopplevd helse, samt evnen til å tilpasse seg en ny situasjon (2). Motivasjon for å gjenoppta arbeidet kan også ha betydning (2, 10, 11). I tillegg er en støttende og forståelsesfull arbeidsgiver, tilpasset arbeidssituasjon samt et godt samarbeid mellom den sykemeldte og sentrale aktører på arbeidsplassen, i helsetjenesten og NAV av stor betydning for vellykket tilbakeføring til arbeidslivet (10,12). Psykososiale støtteintervensjoner knyttes også til økt deltagelse i arbeidslivet (13). Imidlertid opplever mange hjerneslagsrammede i arbeidsfør alder manglende psykososial støtte og mangel på informasjon og oppfølging av kognitive utfordringer i arbeidslivet (14,15).

Formålet med denne studien var å utforske og beskrive erfaringer med retur til arbeid-prosessen det første året etter hjerneslag med perspektiv fra slagrammede og involverte fagpersonene. 

Materiale og metode

Design

En kvalitativstudie ble gjennomført ved bruk av fokusgruppeintervju. Metoden er egnet til å få frem sammenfatninger av ulike erfaringer og flerdimensjonale fortellinger (16). 

Kontekst

Studien er utført i Bergen hvor flertallet av personer med hjerneslag henvises til et spesialisert kommunalt innsatsteam når de utskrives fra sykehus til hjemmet. Innsatsteamet består av fysioterapeut, ergoterapeut, og sykepleier. Tjenesten drives etter tidlig støttet utskrivningsprinsipper (17) og er forankret i Nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag samt Pakkeforløp for oppfølging og rehabilitering ved hjerneslag (18, 19). Ved behov, er tiltak rettet mot retur til arbeid en del av den 3 måneder lange oppfølgingen. Deretter videreføres arbeidsrettet oppfølging av fastlege, NAV-konsulent og arbeidsgiver.

Deltakere

Personer med hjerneslag, fagpersoner fra innsatsteam, NAV-konsulenter, arbeidsgivere og fastleger som hadde erfaring med arbeidsrettet oppfølging etter hjerneslag i Bergen kommune ble invitert til å delta i studien. Mer utfyllende informasjon om inklusjons- og eksklusjonskriterier er beskrevet i tabell 1.

Hvordan deltakerne ble identifisert, rekruttert, antall forespurte og antall deltakere er beskrevet i tabell 2. Fem arbeidsgivere takket ja til deltakelse. Av disse ble 3 inkludert da det var utfordrende å finne tidspunkt for gruppeintervju som passet alle. Fastleger ble først forsøkt rekruttert gjennom fagpersoner fra innsatsteam. Informasjonsbrev ble levert på kontoret til fastleger som innsatsteam hadde kommunisert elektronisk med under oppfølging av personer med hjerneslag. Grunnet manglende svar, ble et utvalg leger deretter rekruttert via forfatternes nettverk. I det endelige utvalget på 22 personer er deltakere fra offentlig og privat sektor representert.

Datainnsamling 

Fem fokusgruppeintervjuer ble gjennomført i tidsperioden mellom november 2018 og mai 2019. For å fremme at aktørene kunne identifisere seg med hverandres erfaringer ble det gjennomført ett intervju med hver av aktørgruppene. Opplysninger om alder, kjønn, yrke, arbeidserfaring og nåværende stillingsprosent (kun personer med hjerneslag) ble innhentet ved bruk av spørreskjema (se tabell 3). Lokaler for intervjuene ble valgt ut fra det som passet best for de ulike aktørgruppene. 

En semistrukturert intervjuguide ble utviklet (tabell 4). Små tilpasninger ble gjort for hver aktørgruppe. Personer med hjerneslag fikk innledningsvis et åpent spørsmål om hva deltagelse i arbeidslivet betyr for dem, for så å dreie samtalen inn mot deres erfaringer og tanker omkring retur til arbeid-prosessen etter hjerneslag og om oppfølgingen de har mottatt. Fagpersoner ble oppfordret til å fortelle fritt om sine konkrete erfaringer knyttet til retur til arbeid etter hjerneslag, deres rolle i oppfølgingen, samt erfaringer omkring samhandlinger med andre aktører. Moderator oppfordret deltakerne til å ha dialog med hverandre, stille spørsmål og kommentere hverandres konkrete erfaringer. Intervjuer ble hovedsakelig ledet av førsteforfatter. Intervjuet med innsatsteam ble ledet av sisteforfatter. Andre- og sisteforfatter delte på rollen som sekretær.

Intervjuene varte i 60-90 minutter, ble tatt opp på lydbånd og fortløpende transkribert og avidentifisert.

Dataanalyse

Data ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering hvor meningsinnhold analyseres gjennom fire hovedsteg:1) helhetsinntrykk og sammenfatning av meningsinnhold; 2) meningsbærende enheter (fra temaer til koder, kategorier og begrep); 3) kondensering (fra kode til mening) og 4) sammenfatning (fra kondensering til beskrivelser og begreper) (20). I analysens første trinn leste alle forfatterne intervjuene og dannet seg et førsteinntrykk uavhengig av hverandre. Analysetrinn 2-4 ble hovedsakelig gjennomført av førsteforfatter og grundig drøftet med de andre forfatterne. Gjennom å sammenfatte fortellinger fra hver aktørgruppe som en analyseenhet ved hjelp av «klipp og lim» funksjon i Word, kom vi frem til beskrivelser av likheter og forskjeller mellom de ulike aktørgruppenes erfaringer med retur til arbeid-prosessen for personer med hjerneslag. 

Etikk

Studien er godkjent av Regional etisk komité i region vest (REK vest, vedtak 2018/1780-7). Alle deltakerne signerte informert samtykke. 

Funn

Funn fra studien viser at faktorer både på system- og individnivå kan fremme eller hemme vellykket retur til arbeid etter hjerneslag. Likheter og ulikheter i deltakernes erfaringer ble strukturert i tre tema: Livsendring fører til usikkerhet om fremtiden i arbeidslivet; Ulike forventninger og manglende samarbeid skaper frustrasjon; Sykelønnsordningen – Elefanten i rommet. 

Livsendring fører til usikkerhet om fremtiden i arbeidslivet 

Aktørene i studien omtalte deltagelse i arbeidslivet som en viktig del av livet. Ulike kognitive og emosjonelle helseutfordringer det første året etter hjerneslaget kunne imidlertid føre til usikkerhet rundt hvilken arbeidshverdag det var realistisk for den slagrammede å fungere i. Arbeidsgivere kjente sine medarbeidere godt fra før de fikk hjerneslag og kunne beskrive endringer detaljert. En arbeidsgiver sa blant annet: «Jeg opplever min ansatt som veldig endret på den psykoemosjonelle biten og at det å ta ansvaret er det verste med å komme tilbake». Aktørene hadde erfart at det tok tid å erkjenne begrensninger som følge av usynlige vansker. Både arbeidsgivere og personer med hjerneslag savnet mer kunnskap om mestring av usynlige vansker knyttet til retur til arbeidslivet. En kvinne i førtiårene uttrykte seg slik: «Jeg skal tilbake igjen i 100 % sjefsstilling. Om jeg klarer det, det vet jeg ikke. Jeg kan bli veldig sliten av å gå på jobb. Jeg blir veldig trøtt, og det kommer plutselig. Men jeg vet liksom ikke hva som trigger det».

Mens noen hjerneslagsrammede ønsket å utsette retur til arbeid til de ble friske nok, ønsket andre å redusere stillingsprosenten for å ha mer overskudd til familie eller fritidsaktiviteter. Fagpersoner fra innsatsteamet og fastlegene mente at de fleste med hjerneslag ville få bedre psykisk helse av å være i arbeid, men støttet uansett den slagrammedes avgjørelse. Om den slagrammede kom tilbake til arbeid eller ikke kunne også avhenge av arbeidsgivers forståelse for situasjonen og vilje til å tilrettelegge arbeidsoppgaver. 

Ulike forventninger og manglende samarbeid skaper frustrasjon 

Fastlegene ble av seg selv og andre aktører beskrevet som svært sentral med et overordnet ansvar for den medisinske vurderingen av den slagrammedes arbeidsevne og sykemeldingsforløp. Aktørene forventet imidlertid at fastlegene tok hensyn til innspill fra andre involverte aktører. Fagpersoner uttrykte frustrasjon når de innså at enten de selv eller andre ikke klarte å følge opp de slagrammede i tilstrekkelig grad.

Rutinemessig dialogmøte der NAV kalte inn fastleger, arbeidsgivere og den slagrammede, ble beskrevet som en nyttig og viktig arena for drøfting av retur til arbeid på tvers av arbeids- og helsesektorene. Det oppstod derfor frustrasjon når fastlegene av ulike grunner var fraværende på disse møtene. Arbeidsgivere opplevde fravær av fastlege som uheldig og formidlet et stort behov for informasjon om sin medarbeiders helsesituasjon slik at de bedre kunne tilrettelegge arbeidsoppgaver.

Fagpersoner fra innsatsteamet hadde ikke arbeidsrettet oppfølging eksplisitt i sitt mandat og deltok derfor sjelden på dialogmøter. Samtidig ønsket de å bidra mer i retur til arbeid prosessen, og fremhevet at de var den eneste aktøren som møtte personer med hjerneslag på deres hjemmearena. En sykepleier i innsatsteamet sa følgende:

«Hvordan fungerer det egentlig på hjemmebanen er jo vi som ser og kan bidra med i tilretteleggingen». 

Personer med hjerneslag og fagpersoner fra innsatsteamet erfarte det fordelaktig når retur til arbeid foregikk parallelt med innsatsteamets oppfølging. Da kunne både praktisk og emosjonell bistand baseres på den slagrammedes konkrete utfordringer i arbeidslivet. Deltakerne i innsatsteamet opplevde imidlertid at de ofte ikke kom i gang med retur til arbeid-prosessen i løpet av den tre måneders lange rehabiliterings-perioden.

Et gruppetilbud arrangert av innsatsteamet for personer med hjerneslag, fremstod som en viktig møteplass når det gjaldt utveksling av tanker og erfaringer angående retur til arbeid. Tilbudet bidro også til å forebygge sosial tilbaketrekning hos slagrammede som ikke var kommet tilbake i jobb. En kvinne med hjerneslag i 60-årene sa følgende: «Det var en veldig viktig og god forberedelse til arbeidslivet med gruppe, at du ikke kommer rett fra å være isolert [og inn i arbeidslivet]. Det kunne vært greit å være en del av nettverket når du begynner i arbeid, at det fantes en mulighet til å kunne fortsette i en tilsvarende gruppe og dele erfaringer».

NAV-konsulenter fremsto som frustrerte over at de i enkelte tilfeller ikke kunne sette mer føringer for arbeidsgivere om å tilpasse arbeidsoppgavene i samsvar med arbeidstakerens helseutfordringer. Fastleger og andre aktører påpekte at utskiftning av NAV-konsulenter underveis i oppfølgingen kunne medføre at prosessen med retur til arbeid ble unødig oppstykket og langvarig. Det ble av fastleger og fagpersoner i innsatsteamet uttrykt behov for en koordinator som kunne bidra til å sikre bedre kontinuitet i retur til arbeid-prosessen.

En åpen og god dialog mellom aktørene ble av flere fremhevet som avgjørende for en vellykket retur til arbeid, spesielt for personer med usynlige vansker etter hjerneslag. En NAV-konsulent beskrev sin erfaring slik: «I dette tilfellet fikk jeg et veldig godt inntrykk av alle parter. Da trygger jo det min avgjørelse og min tro på at vi er på rett spor». 

Sykelønnsordningen – Elefanten i rommet 

Både fastleger, arbeidsgivere og NAV-konsulenter påpekte at økonomiske forutsetninger hadde stor betydning for retur til arbeid-prosessen etter hjerneslag. Flere fagpersoner erfarte at sykelønnsordningen er lite tilpasset de spesifikke utfordringene slagrammede og arbeidsgivere står overfor. For lite og kortvarig økonomisk støtte til arbeidsgivere gjorde det utfordrende å tilrettelegge for medarbeidere med redusert og varierende arbeidskapasitet. I mange tilfeller ble arbeidstrening hos arbeids- og inkluderingsbedrifter sett på som en løsning. En NAV-konsulent sa: «Det [sykelønnsordningen] fratar oss tidvis veldig gode muligheter til å få folk tilbake til arbeid igjen og til å vise det de faktisk kan».

Selv om arbeidsgivere uttrykte stor sympati for sine medarbeidere og var villig til å strekke seg langt for å ivareta deres individuelle behov, var de også bekymret for hvordan de skulle klare seg økonomisk med langvarig deltids-, eller heltidssykemelding. Både arbeidsgivere og fastleger diskuterte at utilstrekkelige og tidsbegrensede støtteordninger var spesielt vanskelig å takle for mindre bedrifter. Disse drev med små økonomiske marginer og var i større grad enn store aktører nødt til å tenke på bedriftens lønnsomhet og ivaretagelse av andre medarbeidere.

Arbeidsgiver fra en privat bedrift hadde erfart at hennes medarbeider som var tilbake i 20 % stilling etter hjerneslag hadde vedvarende plager med trøtthet og varierende dagsform. For bedre å kunne tilpasse arbeidshverdagen for sin medarbeider, uttrykte arbeidsgiveren et ønske om en sykelønnsordning der man kunne velge mer fleksibel arbeidstid enn det som er lagt opp til per i dag. Arbeidsgiveren sa: «Da kunne man vært på jobb i den tiden den ansatte er minst sliten og uten at det går ut over alle andre og bedriften». 

Diskusjon

Formålet med denne studien var å utforske og beskrive erfaringer med retur til arbeid-prosessen det første året etter hjerneslag med perspektiv fra slagrammede og involverte fagpersonene. 

Funn i vår studie illustrerer at deltagelse i arbeidslivet er viktig for personer med hjerneslag, men ulike kognitive og emosjonelle vansker det første året etter hjerneslaget kan skape usikkerhet for flere aktører om hvilken arbeidshverdag det er realistisk å returnere til.

Våre funn er i tråd med funn i to andre norske studier som viser til at personer som raskt gjenvinner selvstendighet i daglige gjøremål etter hjerneslaget, likevel kan få endret selvopplevelse og usikkerhet knyttet til arbeidslivet (21,22). Samtidig finner flere studier at deltagelse i arbeidslivet kan gi økt livskvalitet og positiv helseeffekt hos personer med kroniske plager (2,10). Våre funn belyser at det å jobbe i redusert stilling på grunn av nedsatt arbeidskapasitet etter hjerneslag, for noen kan gi mer overskudd til familie og fritidsaktiviteter. Videre viser våre funn at for slagrammede og deres arbeidsgivere kan det være vanskelig å erkjenne hvordan usynlige vansker kan påvirke deltagelse i arbeidslivet. Retur til arbeid-prosessen er, ifølge tidligere funn (10) og aktører i vår studie, i stor grad avhengig av støtte og forståelse hos arbeidsgivere. Derfor er det viktig at helsepersonell, etter samtykke fra den slagrammede, formidler nødvendig kunnskap til arbeidsgivere, slik at de kan ha forutsetning for å tilrettelegge arbeidshverdagen for sin slagrammede medarbeider. Personer med hjerneslag etterlyser lengre rehabiliteringstilbud med mulighet om å delta i likemannsgruppe. I tråd med funn i to oversiktsartikler (13,14), formidler personer med hjerneslag behov for psykososial støtte, økt forståelse for egne ressurser og muligheter samt informasjon om mestring av usynlige vansker i arbeidslivet.

Både arbeidsgivere og slagrammede i vår studie ønsker mer kunnskap om hvordan de usynlige vansker etter hjerneslag påvirker arbeidsdeltagelse og behov for å utvide rehabiliteringstilbudet fremheves. Fagpersoner savner også bedre dialog og kjennskap til hverandres tjenester.

Dette illustrerer at hver for seg er fagpersoner opptatt av å hjelpe den slagrammede på best mulig måte, mens de opplever den helhetlige oppfølgingen og samarbeid med andre aktører som ustrukturert og mangelfullt. Fastleger har ikke alltid kapasitet til å nå ut med nødvendig informasjon og oppfølging slik det forventes av dem. Samtidig gir fagpersoner fra innsatsteamet uttrykk for at de både kan og vil bidra mer i retur til arbeid-prosessen, men at det i dag ikke foreligger en formell samarbeidsavtale med andre aktører. Til tross for at innsatsteamets oppfølgingsmodell anbefales i nasjonale rehabiliteringsretningslinjer for personer med hjerneslag (18,19) er det fremdeles få slike rehabiliteringstilbud i norske kommuner. Økt nasjonal satsing på etablering av flere kommunale rehabiliteringsteam med spesialisering i nevrologi og styrking av deres engasjement i retur til arbeid-prosessen for personer med hjerneslag, ville trolig bidratt til å tette hull i oppfølgingsbehovet rettet mot slagrammede. For å kunne drive en vellykket retur til arbeid-prosess påpeker fagpersoner i vår studie at god dialog på tvers av tjenester er en viktig suksessfaktor. Denne oppfatningen styrkes av funn i en annen norsk studie der avgjørende faktorer for fremtidig deltagelse i arbeidslivet hos langtidssykemeldte ble undersøkt (12). I en svensk studie rettes det oppmerksomhet mot at interaksjon på tvers av tjenester ofte kan fremstå som komplisert, og at det derfor kan være vanskelig å finne en vellykket samarbeidsmodell (6). I likhet med andre studier (6,9), skisserer fagpersoner i vår studie en iboende spenning mellom ansvarsområder om hvilke mandat de ulike aktørene har i retur til arbeid-prosessen. Det uttrykkes behov for en koordinator som kan følge personen med hjerneslag gjennom hele retur til arbeid-prosessen, sikre bedre flyt i samarbeidet og bedre ansvarsfordeling med felles fokus blant aktørene. I den forbindelse kan modellen med individuell jobbstøtte (Individual Placement and Support (IPS)) (23,24) trekkes frem som et godt eksempel, der målet er å få til økt integrering mellom de arbeidsrettede tjenestene, helsetjenestene og et samarbeid med NAV (23,24). IPS har gjennom flere internasjonale studier vist seg å gi bedre resultater enn tradisjonell arbeidsrehabilitering for mennesker med psykiske lidelser (23,24). Det kan være interessant å undersøke om IPS er overførbar til personer med langvarige kognitive eller emosjonelle vansker etter hjerneslag.

I våre funn beskrives dagens sykelønnsordning som lite tilpasset de spesifikke utfordringene slagrammede og arbeidsgivere står overfor. Flere fagpersoner argumenterer for en mer fleksibel og varig økonomisk støtteordning til arbeidsgiver. Økt fleksibilitet kan øke mulighetene for å tilpasse arbeidshverdagen til den enkelte arbeidstaker sine behov, og dermed bidra til at flere personer med hjerneslag gradvis kan vende tilbake til sin egen arbeidsplass uavhengig av om de jobber i privat eller offentlig sektor. I lys av våre funn, er det relevant igjen å nevne IPS modellen, som forutsetter funksjonsrettet rehabilitering parallelt med retur til arbeid-prosessen, samt satsing på arbeidstrening i ordinær jobb (23,24). 

Metodiske betraktninger

Etter det vi kjenner til, er vår studie den første i Norge som har undersøkt erfaringer med retur til arbeid-prosessen etter hjerneslag fra perspektivet til fem ulike aktørgrupper med blant andre spesialisert kommunalt innsatsteam.

En av studiens svakheter er at vi kun gav rom for en fokusgruppe per aktørgruppe og at vi hadde utfordringer med rekruttering av fastleger. Erfaringene fra denne aktørgruppen har derfor liten informasjonsstyrke. Personer med hjerneslag uttalte seg i mindre grad om arbeidsrettet oppfølging som sådan, mens fagpersoner reflekterte mer over hvordan samhandling på tvers av tjenester påvirker retur til arbeid-prosessen. Selv om hver enkelt aktørgruppe i studien bidro med unike erfaringer fra sitt perspektiv, avdekket inngående og systematisk analyse også vesentlige og karakteristiske fellestrekk ved retur til arbeid-prosessen. Analyser av intervjuene ble fremstilt som en sammenfatning av alle aktørgruppenes erfaringer. En slik abstrahert fremstilling av de endelige funnene kan bidra til å styrke overførbarheten, (25) fordi alle gruppenes erfaringer representerer en bit av helheten.

Gjennom sin faglige bakgrunn og kompetanse hadde forskere nærhet til forskningsfeltet. Vi ser på kjennskap til fagfeltet som en tillitsøkende faktor som har bidratt til å styrke studiens troverdighet. Samtidig har vi også vært klar over at nærhet til tematikken og egen forforståelse kan vanskeliggjøre kritisk refleksjon og nødvendig avstandsforhold til datamaterialet i analyseprosessen (20). For å være bevisst vår forforståelse, skrev forfatterne ned hva vi trodde vi kom til å finne (25). Dette ga oss mulighet til å gå tilbake til vår forforståelse gjennom analyseprosessen og sikre at vi ikke hentet ut data som bekreftet vår forforståelse. Videre stilte vi oss åpen for de inntrykk som materialet kunne formidle og utfordret hverandre med spørsmål som: «Hva lærte du»? «Hva ble du nysgjerrig på»? I hele analyseprosessen beveget vi oss frem og tilbake i materialet for å kunne oppdage nye mønstre og oppnå dypere innsikt (25).

Konklusjon

Våre funn bygger på erfaringer fra ulike aktørgrupper involvert i retur til arbeid etter hjerneslag. Studien viser hvordan ulike helseutfordringer, men spesielt usynlige vansker etter hjerneslag skaper usikkerhet rundt retur til arbeidslivet hos alle aktørene.

Det ble uttrykt behov for bedre koordinerte tjenester mellom fagpersoner og mer fleksible økonomiske støtteordninger for de slagrammede i arbeid. I tillegg ble et lengre rehabiliteringsforløp med økt fokus på usynlige vansker og et tydelig koordineringsansvar etterlyst. Denne studien gir unik innsikt i hvordan samarbeid, samhandling, samt rolle- og ansvarsfordeling fungerer i en kontekst hvor en anbefalt tjeneste er implementert i en «pilot»-kommune. Denne innsikten kan videreføres ved etablering av spesialiserte tverrfaglige team andre steder i landet for å gi personer med hjerneslag som ønsker å returnere til jobb en mer helhetlig oppfølging. En slik oppfølgingsmodell kan bidra til at fysioterapeuter i primærhelsetjenesten får styrket sin kompetanse på arbeidsrettet rehabilitering med blikk rettet mot usynlige vansker etter hjerneslag.

Referanser

1.NAV. AAP, nedsatt arbeidsevne og uføretrygd - statistikk. [Internett]. [Siste oppdatering: 22.05.2024.]. Tilgjengelig fra: https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/aap-nedsatt-arbeidsevne-og-uforetrygd-statistikk

2. Hackett ML, Glozier N, Jan S, and Lindley R. Returning to paid employment after stroke: The psychosocial outcomes in strokE (POISE) Cohort study. PLoS One. 2012; 7(7): e41795. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0041795

3. Ma VY, Chan L, and Carruthers KJ. Incidence, prevalence, costs, and impact on disability of common conditions requiring rehabilitation in the United States: Stroke, spinal cord injury, traumatic brain injury, multiple sclerosis, osteoarthritis, rheumatoid arthritis, limb loss, and back pain. Arch Phys Med Rehabil. 2014May;95(5):986-995 e1. https://doi.org/10.1016/j.apmr.2013.10.032

4. Norsk hjerneslagsregister. https://stolav.no/fag-og-forskning/medisinske-kvalitetsregistre/norsk-hjerneslagregister. 

5. Waje-Andreassen U, Thomassen L, Jusufovic M, Power KN, Eide GE, Vedeler CA, & Naess H. Ischaemic stroke at a young age is a serious event-final results of a population-based long-term follow-up in Western Norway. Eur J Neurol. 2013;20(5), 818-823. https://doi.org/10.1111/ene.12073

6. Hellman T, Bergstrom A, Eriksson G, Falkdal AH, Johansson U. Return to work after stroke: Important aspects shared and contrasted by five stakeholder groups. Work 55.2016;901-911. https://doi.org/10.3233/wor-162455 

7. Engelter ST, Gostynski M, Papa S, et al. Epidemiology of aphasia attributable to first ischemic stroke: Incidence, severity, fluency, etiology, and thrombolysis. Stroke 2006; 37: 1379–1384. https://doi.org/10.1161/01.STR.0000221815.64093.8c

8. Pollock A, Hazelton C, Henderson CA, Angilley J, Dhillon B, Langhorne P, et al. Interventions for visual field defects in patients with stroke. Stroke 2012; 43.  https://doi.org/10.1161/strokeaha.111.639815

9. Martinsen R, Kirkevold M, and Sveen U. Young and midlife stroke survivors’ experiences with the health services and long-term follow-up needs. Journal of Neuroscience Nursing, 2015, 47(1): p27-35. https://doi.org/10.1097/JNN.0000000000000107

10. Brannigan C, Galvin R, Walsh ME, Loughnane C, Morrissey EJ, Macey C, et al. Barriers and facilitators associated with return to work after stroke: a qualitative meta-synthesis. Disabil and Rehabil. 2016 Apr:211-222.  https://doi.org/10.3109/09638288.2016.1141242

11. Schwarz B, Carlos-Salinas D, and Streibelt M. Meta-Syntesis of qualitative research on facilitators and barriers of return to work after stroke. J Occup Rehabil. 2017 May. https://doi.org/10.1007/s10926-017-9713-2

12.Braathen TN, Brage S, Tellnes G, Øyeflaten I, Jensen C, and Eftedal M. A Prospective study of the association between the readiness for return to work scale and future work participation in Norway. J Occup Rehabil 2014; 24(4):650-657. https://doi.org/10.1007/s10926-013-9497-y

13. Edwards JD, Kapoor A, Linkewich E, and Swartz RH. Return to work after young stroke: A systematic review. Int J Stroke 2018 Apr; 13(3): 243-243.  https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/1747493017743059

14Elloker T, Rhoda AJ. The relationship between social support and participation in stroke: A systematic review. Afr J Disabil. 2018 Oct 10; 7:357. https://doi.org/10.4102/ajod.v7i0.357

15. Lin B, Ding C, Mei Y, Wang P, Ma F, Zhang ZX. Unmet needs of community-dwelling stroke survivors. BMJ Open, 20 Apr 2021, 11(4).  https://doi.org/10.1136/bmjopen-2019-029160

16. Malterud K. Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget AS; 2012. 164 s. 

17. Hofstad H, Gjelsvik BE, Næss H, Eide GE, and Skouen JS. Early supported discharge after stroke in Bergen (ESD Stroke Bergen): three and six months results of a randomised controlled trial comparing two early supported discharge schemes with treatment as usual. BMC Neurol. 2014 Dec 21; 14:239. https://doi.org/10.1186/s12883-014-0239-3

18. Hjerneslag - Helsedirektoratet. [Internett]. [Siste faglige endring: 02.05.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/hjerneslag 

19. Hjerneslag – Helsedirektoratet. [Internett]. [Siste faglige endring: 02.05.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/nasjonale-forlop/hjerneslag

20. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning – en innføring.4. utgave. Oslo: Universitetsforlaget AS; 2017. 254 s. 

21. Taule T, Råheim M. Life changed existentially: A qualitative study of experiences at 6-8 months after mild stroke. Disabil Rehabil 2014; 36(25):210719. https://doi.org/10.3109/09638288.2014.904448

22. Taule T, Strand LI, Skouen JS, Råheim M. Striving for a life worth living: Stroke survivors' experiences of home rehabilitation. Scand J Caring Sci 2015 Feb 4. https://doi.org/10.1111/scs.12193

23. Drake RE, Bond GR, Becker DR. Individual placement support: An evidence- based approach to supported emloyment. 2012. New York: Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199734016.001.0001

24. Drake RE, Bond GR, Goldman HH, Hogan MF, and Karakus M. Individual placement and support services boost employment for people with serious mental illnesses, but funding is lacking. Health Affairs 2016; 35:1098-105. https://doi.org/10.1377/hlthaff.2016.0001

25. Malterud K, Siersma VD, and Guassora AD. Sample size in qualitative interview studies: Guided by information power. Qual Health Res. Epub Nov 27, 2015. https://doi.org/10.1177/1049732315617444

© Author(s) (or their employer(s)) 2024. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.