Disputerte over bekkenbunnsplager ved hard fysisk aktivitet

Skaug er postdoktor ved Institutt for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole (NIH), og disputerte i januar i år med avhandlingen «Idrett, fysisk aktivitet og bekkenbunn».

Formålet med doktorgradprosjektet var å undersøke bekkenbunnsplager og effekten av bekkenbunnstrening hos idrettsutøvere fra idretter med stor belastning i form av hopp, løp eller tunge løft, der urininkontinens har vist seg å være svært vanlig blant kvinnelig idrettsutøvere.

Kvinnene som trente Functional Fitness var ivrige mosjonister som opplevde lekkasjeproblemer mens de trente. De 47 kvinnene inkludert i studien ble delt i to grupper. Den ene gruppen gjorde bekkenbunnstrening i 16 uker.

- Vi fant at gruppa som trente bekkenbunnen ble signifikant bedre enn kontrollgruppa. 64 prosent rapporterte færre symptomer, mot åtte prosent i kontrollgruppa, forteller Skaug.

Les avhandlingen "Excercise and the Pelvic Floor" her.

Høy forekomst av inkontinens

Den første av de fire studiene undersøkte forekomst og påvirkning av urininkontinens og analinkontinens blant kvinnelige turnere og cheerleadere på høyt nasjonalt nivå.

Studien inkluderte 319 turnere/cheerleadere i alderen 16-17 år fra idrettsklubber i hele landet. Studien var en tverrsnittstudie basert på spørreundersøkelser. Svarprosenten var 39 prosent blant turnerne, 20 prosent blant troppgymnastene og 13 prosent blant cheerleaderne.

76 prosent av de som svarte, opplevde lekkasjeplager. 99 prosent av disse opplevede det også i forbindelse med trening, noe som samsvarer med liknede studier foretatt på turnere.

- Resultatene viser en veldig høy forekomst av urininkontinens. Vi skal likevel være litt forsiktige med å tolke forekomsten, siden svarprosenten er lav sammenlignet med antallet turnere i Norge til sammen. Tallene kan også være underestimerte fordi dette for noen er flaut å snakke om, eller overestimerte, fordi det er de utøverne som har plager som sier ja til å bli med i studien, sier Skaug.

80 prosent av deltakerne rapporterte plager med hensyn til analinkontinens.

Spør ikke om hjelp

- Det høres ut som et voldsomt funn, men handler nok en del om hvordan vi definerte det. For de fleste dreide det seg om ufrivillig lekkasje av luft engang iblant, også på trening, noe som kanskje ikke er så uvanlig, sier Skaug, som synes de deskriptive funnene er de mest interessante.

- Hvordan påvirket urinlekkasjene prestasjonene til disse idrettsutøverne?

- Det vanligste var at de syntes det var flaut, og de var redde for synlig lekkasje eller lukt. Dette er i tillegg utøvere som er veldig eksponert med hensyn til hva de har på seg, sier Skaug.

- Hvordan håndterte de det?

- I overkant av 20 prosent oppga at de noen ganger unngikk bestemte aktiviteter eller trening på grunn av lekkasje. Det er nesten en fjerdedel, og da har vi ikke med dem som mulig har sluttet på trening på grunn av disse plagene, sier Skaug.

Kun seks prosent oppga at de hadde snakket med fysioterapeut, lege eller treneren om plagene, mens 57 prosent hadde snakket med lagvenninner eller foreldre.

- Det kan tolkes dit hen at de mangler tiltak for å få riktig hjelp for de plagene de har, sier Skaug.

Ulikt for kvinner og menn

Studie 2 undersøkte forekomst og påvirkning av urin- og analinkontinens og underlivsprolaps blant kvinnelige og mannlige vektløftere på høyt nasjonalt nivå.

180 kvinnelige og 204 mannlige vektløftere i alderen 18 til 84 år var inkludert. Studien ble utført som en spørreundersøkelse. Svarprosenten var 54 prosent blant kvinnene og 38 prosent blant mennene.

Forekomsten av urin- og analinkontinens og underlivsprolaps blant kvinnene var henholdsvis 50 prosent, 80 prosent og 23 prosent. Blant menn var forekomsten ni prosent for urinkontinens og 62 prosent for analinkontinens.

- Vi hadde med både unge og godt voksne vektløftere. Blant de mannlige utøverne kan høy alder og prostataproblematikk ha spilt en rolle, fordi ikke-treningsrelaterte former for urininkontinens blir vanligere ved stigende alder, sier Skaug.

Antall fødsler ga null utslag

Nesten 90 prosent av de kvinnelige vektløfterne med urininkontinens opplevde lekkasje under trening eller konkurranse, mens kun 1 prosent av mennene opplevde det samme. Rundt 30 prosent av kvinnene hadde født barn.

Det ble gjennomført en regresjonsanalyse for å se om risikoen for plager økte med antall fødte barn. Den ga ingen utslag.

- Kanskje fordi vi hadde en like stor andel av kvinner med plager, men som ikke hadde født. Andre studier har funnet sammenhenger mellom dette. I tillegg kan det gjelde også her at de med store plager etter graviditet har sluttet å trene og konkurrere, sier Skaug.

Av dem som opplevde urininkontinens, svarte 88 prosent at det kunne påvirke konsentrasjon, deltakelse og prestasjon blant annet i frykt for synlig lekkasje.

 Tung styrketrening

- Formålet med den tredje studien, var å undersøke hvilken effekt tung styrketrening har på bekkenbunns-musklene, sier Skaug.

Studien ble utført som en eksperimentell studie med crossover-design. 47 kvinner i alderen 19-34 år var inkludert i studien.

Økta med tung styrketrening besto av knebøy og markløft i fire repetisjoner x fire minutter på ca. åtti prosent av maksimal belastning (én repetisjon maksimum). Dette ble sammenlignet med 60 minutters sittende hvile. Bekkenbunnen ble målt på styrke og hviletrykk før og etter treningsøkta, og før og etter hvile. Helkroppsøvelsene involverer mye muskulatur og gir i likhet med vektløfting stort buktrykk.

- Vi fant få endringer i bekkenmusklenes hvileaktivitet, hviletrykk og styrke. Det tror vi er bra, for vi vil at folk skal trene. Ingenting i vår studie tyder å at muskulaturen blir spesielt uttrettet, eller at det skjer store endringer i hviletonus, sier Skaug.

Trening ga signifikant bedring

Den fjerde studien var en randomisert kontrollert studie som undersøkte effekten av bekkenbunnstrening mot urininkontinens blant kvinner med en gjennomsnittsalder på 34 år som trente Functional Fitness jevnlig. 

Deltakerne var ivrige mosjonister som opplevde lekkasjeproblemer mens de trente.

De 47 kvinnene inkludert i studien ble delt i to grupper. Den ene gruppen gjorde bekkenbunnstrening som hjemme-trening i 16 uker, mens kontrollgruppen ikke gjorde spesifikk trening for bekkenbunnen. Begge gruppene trente ellers som vanlig.

- Etter 16 uker svarte deltakerne i begge grupper på et spørreskjema for å angi symptomer på urininkontinens. I tillegg ble bekkenbunnstyrken målt. Ingen av deltakerne ble helt bra. Men gruppa som trente, ble signifikant bedre enn kontrollgruppa. 64 prosent rapporterte forbedring av UI-symptomer mot åtte prosent i kontrollgruppa, sier Skaug.

Henvis videre

Sammenliknet med andre studier, er likevel ikke endringen kjempestor i gjennomsnitt.

- Det tror vi handler om at dette er en gruppe som er mer enn vanlig eksponert for hopp og hard trening. Kanskje må det mer trening til for å bli helt symptomfri, eller så er doseringen i studien kanskje tilstrekkelig for kvinner som ikke trener så hardt eller på den måten, sier Skaug, som legger til at det antakelig vil være enda mer potensiale å hente ut hvis treningsgruppa hadde fått veiledet bekkenbunnstrening.

- Vi begynner å bli en god gjeng med kvinnehelse-fysioterapeuter som kan hjelpe med hensyn til denne problematikken. Er du fysioterapeut for et idrettslag og en av utøverne stadig vekk løper på toalettet, vær oppmerksom. Dette er ofte «tause» plager, og de forekommer i alle idretter. På NFFs hjemmesider finnes det lister over fysioterapeuter som har kompetanse på inkontinensproblematikk, sier Skaug.