«Pent brukt fysioterapeut»: en utgiftspost eller en gave?

Skrevet av Odd Magne Lundby, pensjonert fysioterapeut. 

Jeg er nettopp kommet tilbake fra Fysioterapikongressen 2025 på Gardermoen, der i overkant av 700 aktive fysioterapeuter hadde satt hverandre stevne, bakket opp av en velstrukturert administrasjon og en gjeng frivillige. Disse sistnevnte besto av et forfriskende par studenter, og en håndfull pensjonister som var rekruttert fra NFFs Seniorforum.

Silver Tsunami - en ressurs

Jeg er usikker på om NFF er oppmerksom på hvor positiv signaleffekten av deres tiltak var, da de synliggjorde at de verdsatte sine pensjonister som en resurs, i en tid der pensjonister ansees som en gedigen utgiftspost. Vi omtales i dagspressen i destruktive ordelag, som «Eldrebølgen», «Silver Tsunami», «En tikkende bombe», «Eldre-eksplosjonen» og andre naturkatastrofer, og det stilles spørsmål om samfunnet faktisk har råd til all elendigheten som følger det økende antall pensjonister.

Noe av det siste jeg gjorde som privatpraktiserende fysioterapeut i en enepraksis var å ta en master i gerontologi, læren om aldring. Der geriatrien vektlegger alt som kan, og vil, gå galt med deg som en eldre person, tegner gerontologien et mer balansert bilde av tilværelsen. Her betraktes alderdommens positive aspekter i minst like stor grad som det destruktive, noe som understøttes av statistikk for dem som er avhengig av evidensbasert kunnskap for å vite om de har det bra, eller ikke.

Hvem er vi - egentlig?

Geriatrien illustrerer pensjonisten som en inntørket, kroket, revmatisk person som klamrer seg til et gåstativ, non-produktiv og avhengig av et synkende antall arbeidsføre for at de skal klare seg. Det er synd at disse skal presenteres som representative for den eldre garde generelt, når mitt pensum under studiet vitterlig kunne demonstrere at kun 10% av de over 80 år var pleietrengende! Det betyr at 90% av denne gruppen er selvdrevne, relativt uavhengige personer som underholder handelsstanden, og betaler skatt og avgifter på linje med resten av befolkningen. I tillegg har de ofte rollen som NOP (nærmeste omsorgsperson) for en mer eller mindre handicappet ektefelle, noe som sparer hjemmetjenesten for en masse ressurser, økonomisk som tidsmessig.

Vi fysioterapeuter kombinerer liv og lære

Aldri før har pensjonister hatt bedre helse, økonomi og utdannelse enn nå, og som en naturlig følge av dette blir vi ikke bare eldre, men vi nyter også en bedre livskvalitet i en høyere alder. Som fysioterapeuter har vi hatt et yrke som fremhever seg ved at vi blir eldre enn folk i andre profesjoner i landet. Siden vi vet hvor viktig fysisk aktivitet er, og de fleste kombinerer liv og lære, så bør vi kunne regnes som potensielle ressurser langt opp i moden alder. Forholdene ligger til rette for at vi skal kunne beholde følelsen av å kunne være til nytte for samfunnet, og ikke bare belaste det. NFF har et Seniorforum vi eldre eks-terapeuter kan knytte oss til, kommunene har flere og flere frivilligsentraler som higer etter kompetanse, og kommuneøkonomien sliter med sine prioriteringer. Flere og flere hellige kuer slaktes, og selv om begreper som aldersdiskriminering florerer, vil det i nær framtid komme situasjoner der man må velge om man skal bruke penger på en eldre pasient som sannsynligvis vil stryke med i løpet av de neste to-tre årene likevel, eller på en yngre pasient, der effekten av behandlingen vil vare lenger. Teoretisk burde ikke dette by på problemer, men når følelser kommer inn i bildet, blir saken en annen.

Frivillighetens muligheter

På min tid var det ingen takst for forebyggende arbeid i privat praksis, men tenk hvor givende det ville være om folk med vår kompetanse kunne virke rådgivende mot en målgruppe som per i dag må vente på å bli dårlige nok til å motta tilbud om hjelp? Den økonomiske betydningen av frivillighet i vårt samfunn i dag blir verdsatt til mange milliarder kroner i året, og ca 25% av dette beløpet tilskrives pensjonister. I tillegg viser undersøkelser at de som bedriver frivillig aktivitet lever lenger, med bedre livskvalitet, så dette blir i høyeste grad en vinn-vinn-situasjon.

Som en konklusjon ønsker jeg å formidle at vi bør se på alderdommen gjennom gerontologi-briller, med muligheter og vedlikeholdt selvfølelse, heller enn geriatri-brillene der man står med det ene benet i grava, og det andre på et bananskall!

Helt til slutt vil jeg gjerne bidra med en aldri så liten ode, til leserne av Fysioterapeuten: 

Alderdommen, en gave eller et ran?

Jeg er blitt gammel pr definisjon

med en hukommelse dekket med teflon,

der alt sklir av gårde, og ingenting sitter.

En skjellig grunn til å føle seg bitter

Hva skal man med en hjerne, når man ei benytter seg av’n

En slik berøvelse kan lett kalles ran.

Men ranet har også en lysere side:

Du glemmer så fort at du slipper å lide

Av tabber du har gjort, men ei lenger husker

Man skal ta med seg det når hukommelsen fusker

Det sies så mye stygt om alderdommen.

Det males et bilde av en mager, forkommen

lidende olding med innsunkne kinn,

men slik ser ikke jeg på alderen min!

Jeg spiller tennis seks timer i uka,

har penger på konto, som jeg kan bruke a’

Og utdannelsen min har det vært skikkelig vekst i

Jeg tok en master da jeg var godt over seksti.

Helsa mi, slik jeg oppfatter den

skulle tilsi jeg har masser av år igjen!

Statistikken har jeg slått, da året jeg jeg ble født i

var min forventede levealder ansett som søtti.

Vel er jeg stiv og støl alle steder

men ikke nok til å spolere de gleder

jeg opplever daglig sammen med slekta

og jeg innrømmer at jeg er hekta

på Norway-cup med Høybråten-gutta

og håndball-jente som etter tap ei er betutta

men stråler av stolthet over målet hun skåret

som gjorde at hun av Granddad ble kåret

som banens beste barnebarn

med arveanlegg fra bestefaren

Jeg påstår at bestemødre og bestefedre

gjør de yngres liv betydelig bedre

med leksehjelp, og gåtur med hunden

med sertifikat-treningskjøring frivillig, jeg er ikke bunden

men trår til der jeg ser det trengs

og kan etter dette gå til sengs

fornøyd med min innsats som jeg har tolket

som min personlige gave til folket

Jeg blir derfor så sint når jeg hører, og det ofte

hvor mye det koster for en brukket hofte.

En halv million skal det komme på

og enkelte spør seg om vi har råd

til et stadig økende antall eldre

som syter og maser, og er kjent for å gneldre

Til dem vil jeg si at det som preger

de som trenger terapeuter og leger

er at de utgjør 10% av de over 80,

så 90%, og det syns jeg er flott, de,

koster samfunnet veldig lite

og bruker sin tid ofte til å slite

med å stelle for sin syke kone eller mann

slik at hjemmehelsetjenesten kan

bruke sine ressurser på de gjenstående 10 prosenter

til en standard som vi forventer.

Så se på oss som en gedigen gave

 med møkkete hender fra egen have

Og ran oss i hvert fall ikke for æren

For vårt bidrag som ressurs i samfunnsatmosfæren!