Professor emerita Eline Thornquist etterlyser mer fokus på hverdagsaktivitet.
Professor emerita Eline Thornquist etterlyser mer fokus på hverdagsaktivitet.

- Skrekken er fysioterapeuter som bare instruerer med hendene i lomma

Hun advarer mot fysioterapeuter som ikke tar på pasienten eller som glemmer at hvile er restitusjon, og ledere som nedvurderer det fagspesifikke ved fysioterapeuter. Møt Eline Thornquist.

Publisert

Tett på: Eline Thornquist (72)

Fysioterapeut og professor emerita fra Høgskulen på Vestlandet

Har skrevet flere bøker, blant annet om lungefysioterapi og kommunikasjon

Aktiv i å utvikle psykomotorisk fysioterapi og allmenn fysioterapi

Æresmedlem i NFF fra 2016

Hun beskrives av andre som fysioterapeut med stor F og akademiker med stor A, og de sier hun er bredt skolert. Og viktig for utviklingen av allmenn og psykomotorisk fysioterapi.

Eline Thornquist har mye på lager når hun blir bedt om å si litt om hvordan hun tenker fysioterapien ligger an i dag. Budskapet om at sykelighet må settes inn i en samfunnsramme, kommer raskt fram. Thornquist tenker at fysioterapeuter lett kan bli moraliserende overfor inaktive pasienter uten å trekke inn samfunnsutviklingen.

– Det er ikke så mye naturlig bevegelse i hverdagen lenger, derfor ender vi i stedet med en tanke om at «alle skal ha trening». Pasientene føler nærmest at de må unnskylde seg hvis de ikke trener med utstyr eller i treningsstudio. Fysioterapeuter bør utvide feltet og ha flere aktiviteter å tilby – vi har mye flott natur å bruke i Norge. Og hva med hverdagsaktiviteter eller aktiviteter preget av lek? sier hun, der hun svinger på en huske utenfor huset i fjellsiden opp mot Fløien i Bergen.

Thornquist forteller entusiastisk om en gruppetrening hvor hun ba pasienter i 70-årene om å gjøre ting de ikke hadde gjort siden de var barn, og hvor befriende det virket inn på stemningen og på deltakerne.

Må ta på pasientene

På kort tid er vi over på debatten om hands-on/hands-off.

– Noen fysioterapeuter tror at det å ta på pasientene er passiviserende, at det bare er øvelser og trening som er aktiviserende. Der er jeg helt uenig. Det dreier seg ikke om massasje, men hendenes betydning som en integrert del av behandlingen – for å gi støtte, berolige, tøye vev, lede og stimulere bevegelse og påvirke respirasjon. Dette er helt sentralt i mye fagutøvelse, sier hun.

– Skrekken er fysioterapeuter som står med hendene i lomma, og bare instruerer pasientene.

Når vi snakker om hva som kan være aktiviserende, mener professoren at det også kan være hvile.

– Nå skal alt være trening, men evnen til å finne ro er vel så viktig. Hvile – og variasjon mellom arbeid og avkobling – er underkjent i dag, sier hun.

Hvile er Thornquist ikke akkurat kjent for selv. Selv om hun har fått inn en «emerita» (pensjonert) etter professortittelen, skriver hun fortsatt bøker og foreleser, går gjerne turer i fjellet, er på hytta eller leser skjønnlitteratur. I de siste utgavene av Fysioterapeuten har du kunnet lese hennes artikler om fysioterapiens historie og utvikling i Norge.

Takler ikke korrigeringer

Psykomotorikeren i Thornquist kommer også raskt på banen. Hun er bekymret for dagens unge, over hvor lite robuste de er, og den prestasjonskulturen de lever i.

– Det er blitt for mye fokus på psykologiske termer, og en inflasjon i diagnoser. Mange er ikke syke, de er i en fase hvor de ikke har funnet seg selv. Behandlere har lett for å forholde seg til hver enkelt ungdom som om de ikke tåler noe. Slik jeg ser det, gjelder det å ikke bygge opp under en offerholdning. Vi bør legge vekt på å gi hver og en konkret erfaring med hva de selv kan gjøre, og slik hjelpe dem ut av uheldige vaner i hverdag og arbeid, mener hun.

Ifølge professoren er mange studenter vant til å få ros, og takler dårlig å få korrigeringer eller negative tilbakemeldinger på det de gjør.

– Ros er noe fæle greier som bygger opp under tankespinnet om «er jeg god nok?». Isteden burde vi anerkjenne innsats og engasjement, tenker hun.

Hun føyer til at det er en litt annen type mennesker som søker seg inn på fysioterapistudiet nå enn da hun var ung. Nå er det flere som har problemer selv, mener Thornquist.

Har aldri angret yrkesvalget

Thornquist vurderte egentlig å bli arkitekt, men har aldri angret på at hun ble fysioterapeut. Hun startet yrkeskarrieren på et ortopedisk sykehus. Så fikk hun tips om at de drev med bevegelsesgrupper i privat praksis og trengte folk. Dermed bar det til et institutt som ble bygget opp av blant andre Mette Sveram, fysioterapeuten som senere ble rektor ved Fysioterapihøyskolen i Oslo og leder i NFF.

– Det var for øvrig det eneste instituttet hvor fysioterapeutene fikk fast lønn. Jeg ble blant annet satt til å lede en gruppe astmatikere, men visste ikke helt hva jeg skulle legge vekt på – jeg kom til kort. Kompendiet vi hadde på skolen om lungefysioterapi var magert og til liten hjelp, så da bestemte jeg meg for å skrive en bok.

Denne boka har senere vært til stor hjelp for flere tusen fysioterapeuter. Professoren har flere bøker på samvittigheten, og forteller at de gjerne er kommet til ved at hun støtte på egne behov i klinikken eller kunnskapshull, og bare brettet opp ermene.

Stormer i psykomotoriske miljøer

Eline Thornquist har stått i flere små og store stormer. De sterkeste stormene har vært knyttet til arbeidet med å utvikle videreutdanninger og masterstudier i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi.

– På 1990-tallet var det snakk om å gjøre all videreutdanning i psykisk helse til et tverrfaglig anliggende, og da sto kampen om å sikre videreføring av den norske psykomotoriske tradisjon. Vi klarte å sikre egne studieopplegg for fysioterapeuter, sier Thornquist.

Hun forteller at det psykomotoriske miljøet lenge har vært preget av sterke personligheter, som hadde sine disipler.

– Denne personorienteringen er vi i ferd med å legge bak oss, noe som henger sammen med at studietilbudene er blitt en del av det offentlige utdanningssystemet og ikke drives som kursrekker i regi av NFF, sier professoren.

Forskningsproblematikk

– Du har jo jobbet mye med utvikling av faget. Men kan alt snakket om å jobbe evidensbasert føre til en distansering fra pasientene?

– I slike studier opererer man med standardiserte intervensjoner, der utvelgelsen av pasienter er basert på medisinske diagnoser. En tar gjerne for seg én og én metode av gangen. Problemet er at pasienter med samme diagnose kan ha ganske forskjellige funksjonsproblemer, og individualisering er et kjennetegn ved god klinisk virksomhet. Dermed blir det et gap mellom praksis og forskning, sier hun.

Professoren vil slå et slag for flere observasjonsstudier der det legges vekt på å dokumentere den konkrete fagutøvelsen – hva ligger til grunn for valg av behandling og ulike intervensjoner? Og hva innebærer individualiseringen, hva slags reaksjoner fra pasienten er det som styrer terapeuters handlinger? skisserer hun.

– I Norge har vi en lang tradisjon for å undersøke pasienter, og på dette grunnlag – og ikke på basis av medisinske diagnoser – velger vi om behandling skal igangsette eller ei, og i så tilfelle, bestemmer vi selv hva slags tiltak og virkemidler vi vil benytte. Denne tradisjonen henger sammen med at fysioterapeuter i Norge har hatt en mer selvstendig stilling enn i de fleste andre land, og denne tradisjonen må vi vite å forvalte.

Nedvurderer det fagspesifikke

– Hvordan skal fysioterapeutene holde på den gode statusen de har i helsevesenet framover?

– Det er iallfall viktig å sikre solide fagfolk i utdanningene på alle nivå. Ellers har jeg i flere tiår vært på vakt overfor myndighetenes forsøk på å nedtone helsefaglig spesifisitet, og gjøre alle til allmenne helsearbeidere. Det er å skusle bort ressurser, og vil gi befolkningen dårligere helsetjenester.

For å bøte på dette, skulle hun ønske at flere fysioterapeuter gikk inn i lederstillinger – på alle nivåer.

Eline Thornquist tenker seg om.

– At så få fysioterapeuter vil bli ledere, har vel sammenheng med at de først og fremst er faglig engasjerte. Det ser jeg på som et gode, men det har sine omkostninger.