Hvor bør frisklivssentralene sette inn støtet?

-Jeg kaller fysioterapeutene «kone 1, 2 og 3». Bortsett fra når hun her går bak meg og messer «du klarer litt til» - da er hun bare «gestapo», sier Morten Bryhn Ainer og peker på fysioterapeut Anne Berit K. Sylte mens de to ler høyt.

Fornøyde brukere ved frisklivssentralen på Lillestrøm til tross; forskere mener sentralene bør øke fokuset på de mest sårbare brukerne, utvikle tilbudene på dokumenterte, effektive metoder og styrke ansattes kompetanse.

62 år gamle Ainer har kommet seg ut av sofaen. Etter en prolaps i ryggen for to år siden ble han sykemeldt.

-Fastlegen mente jeg måtte hvile meg frisk. Jeg ble dritlat og feit, for å si det rett ut. Ikke ble jeg bedre heller. Etter et år byttet jeg lege, og den nye ba meg komme meg opp av sofaen. Likevel ble jeg sittende der i ett år til, til en kamerat sa at han skulle begynne med trening her på frisklivssentralen i Lillestrøm. Da tenkte jeg at «nå skal jeg også opp av sofaen, jeg vil finne mitt gamle jeg». Allerede neste dag hadde jeg helsesamtale med kartlegging og veiledning, og dagen etter var jeg med på første treningstime.

Replikkene sitter løst når Morten Bryhn Ainer og ni andre deltakere trener i et skogholt ved et idrettsanlegg to kilometer fra frisklivssentralen. Denne septemberdagen er det god stemning selv om tre fysioterapeuter pusher på når de går stavgang i lett kupert terreng, før de går i gang med styrketrening med strikk. Ainer henger godt med.

-Jeg har gått ned 14 kilo. Formen og overskuddet er på et helt annet nivå, og søvnen er bedre. I tillegg har jeg fått gode venner gjennom treningstimene, forteller han.

Bør tenke livsmestring

Solskinnshistorien til tross; førsteamanuensis Gro Beate Samdal ved VID vitenskapelige høgskole i Bergen mener frisklivssentralene bør tenke litt nytt og annerledes. Hun har tatt doktorgrad på effekten av frisklivsentralenes tilbud på individuelle helsevaner.

Blant innspillene til Samdal er å rette tiltakene mer mot de mest sårbare gruppene; brukere som i utgangspunktet er inaktive med kronisk sykdom og ikke evner å endre helsevanene sine selv.

-Helsedirektoratet bør gi retningslinjer for veiledningen på endring av helsevaner og hvilke metoder som har vist seg effektive for dette, Det gjelder ikke bare på kort, men også på lang sikt, slik at brukerne kan utvikle nye vaner for fysisk aktivitet. Frisklivssentralene bør i større grad legges til områder med større helseutfordringer, mener hun.

Samdal skryter samtidig av engasjerte ansatte på sentralene, og mener de gjør en god innsats. Også professor i folkehelsevitenskap Camilla Martha Ihlebæk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet mener frisklivssentralene er viktige og gjør en god jobb innenfor de rammene de har, men mener rammene er for snevre.

-Frisklivssentralene får lett en typisk helsetjeneste-tankegang – at brukerne får et tilbud i 12 uker og så skal man ha fikset det meste. Brukerne har som regel sammensatte problemer, og livene deres blir ikke endret av noen ukers intervensjon. Det er komplisert å endre levevaner. Brukerne er ikke overvektige fordi de ikke har fått trent, og trening er kanskje ikke løsningen på det de sliter med, sier hun.

Ihlebæk ser at flere sentraler kjører livsmestringskurs, men savner mer helhetstankegang. Hun har sansen for et tilbud de har testet ut i Asker - livsstyrketrening.

-Her jobber de med hvordan deltakerne skal mestre det å leve med langvarige problemer og plager, og akseptere og leve med utfordringer de ikke kan fikse.

Hun viser til masteroppgaven til Mariann Børsum Haugen, hvor Haugen fant at deltakerne på flere måter har fått det bedre, at de opplever aksept og optimisme, får satt ting i sammenheng, og mestrer å sette egne grenser. Ihlebæk tenker at andre yrkesgrupper enn fysioterapeuter bør sterkere inn på frisklivssentralene for å få mer fokus på livsmestring.

Ikke basert på den siste forskningen

Da Gro Beate Samdal disputerte i fjor, hadde hun gjort en kunnskapsoppsummering av 48 studier av aktivitets- og kostholdsintervensjoner på deltakere som lignet på frisklivssentralenes brukere. Studiene fant en middels effekt på kort sikt, med en avtagende effekt på lang sikt. Her understreker Samdal at de også fant effektive veiledningsteknikker for å få endring på lang sikt.

Hun gjorde også en studie på hvordan det gikk med en gruppe som fikk tilbud på frisklivssentral, sammenlignet med en gruppe som ikke fikk tilbud. Førsteamanuensisen så at de som henvendte seg til sentralene, oftest var folk som ønsket hjelp med overvekt, økt fysisk aktivitet og sunnere kost. Men utfra studien, mener hun at flere brukere på frisklivssentralene allerede vet hvordan de skal være aktive og er veldig motiverte for endring allerede før start. Dermed blir forbedringen ikke overbevisende. Noen av disse kunne kanskje klart seg med en kortere intervensjon, for eksempel en kort veiledning i starten før egen aktivitet og støtte fra en mobilapp og skritteller, tenker Samdal.

-Frisklivssentralene har kommet for å bli. Myndighetene hevder at de er et ubetinget gode, men flere studier viser liten eller ingen effekt på fysisk aktivitet, i hvert fall på lengre sikt. Heller ikke i studier fra Storbritannia fant de effekt av et tilsvarende opplegg. Frisklivssentralene vil gjerne hjelpe folk. Intensjonene er de beste, men myndighetene har ikke fulgt opp med veiledning basert på den siste forskningen, sier hun.

Se faktaboks om hvilke suksessfaktorer hun fremhever.

Samdal mener det har vært utydelige sentrale retningslinjer på hvilke tilbud frisklivssentralene bør ha, hvilken kompetanse de skal ha, hvilke teknikker de skal bruke i veiledning, og på nivåer av innsats. Er for eksempel behovet en kort, middels eller lang intervensjon?

-Det har også vært for lite fokus på hvordan sentralene skal utjevne sosiale forskjeller i helse, mener hun, og legger til at lager man ensartede tilbud som skal passe alle, faller de mest sårbare gruppene ut. Det kan for eksempel være de med muskel-skjelettproblemer.

Måler seks minutter gangtest

Fysioterapeut Evie Høyberg på frisklivssentralen i Lillestrøm er enig i at noen av deltakerne er både motiverte og har ressurser på en slik måte at de kun trenger en samtale og en liten intervensjon for å komme i gang. Andre har en mer sammensatt problematikk, og trenger hyppigere og lengre intervensjon, understreker hun. Kollega Sylte viser også til at de har målbare resultater på de 270 til 300 deltakerne de har inne i året. Fysioterapeutene utfører blant annet seks minutter gangtest i starten og etter tolv uker.

-De fleste ligger på 30 prosent forbedring, og ingen er under 20 prosent. Jo dårligere de gjør det ved oppstart, jo høyere er ofte forbedringen. Ofte merker de relativt raskt at kondisjonen blir bedre, mens det tar litt lenger tid å få bedre styrke, sier Sylte.

Fysioterapeuten sier at de også sender en del brukere til fastlegen for å ta blodprøver, og kan se på resultater av disse - eller redusert medisinbruk - at det har skjedd en bedring.

Her anmerker Samdal at skal endringen i kondisjon ha en helseeffekt, må aktiviteten vare over tid. Det finnes få studier som viser at brukerne klarer dette, understreker hun.

For enkel forståelse av å endre levevaner

Gro Beate Samdal viser til erfaringer fra Sverige og Storbritannia, hvor de deler inn tilbudene i tre nivåer (se faktaboks) etter hvor mye oppfølging de trenger.

-Jeg ville tilpasset tilbudet til den enkelte og spurt; «her har vi tre typer tilbud, hva tror du passer for deg?» sier hun.

Den tredje fysioterapeuten på sentralen, Mari Kjellin Gundersen, sier at det ikke alltid er så lett å operere med tre nivåer - noen som kan virke motiverte i helsesamtalen, kan vise seg å ikke være det likevel og trenge mer oppfølging. I tillegg sliter en del av deltakerne med medisinske problemer som hun som fysioterapeut må følge med på og tilpasse treningen etter.

-Livsstilsendringer er vanskelige. Vi klarer ikke å outsource alt dette til treningssentre. Det er også en suksessfaktor at vi har god tid til å følge opp brukerne, sier fysioterapeuten.

Samdal tenker at tilbudene i større grad må tilrettelegges for den enkeltes behov.

- Hvis man er veldig inaktiv, har det stor effekt å bli litt mer fysisk aktiv i hverdagen. For mange er det ikke et alternativ å begynne å trene flere ganger i uken. Men man kan øke hverdagsaktiviteten og gjøre små endringer i hverdagen, for eksempel å ta trappene heller enn heisen eller gå av bussen et stopp tidligere, sier hun.

Bør over på andre tilbud

Sylte forteller at de har litt flere kvinner enn menn, og at gjennomsnittsalderen ligger mellom 50 til 55 år. Mange får fornyet frisklivsresepten en periode til etter de 12 ukene de starter med. Sylte forteller at 20 prosent går der i ett år.

-Da dreier det seg som regel om at de har flere ting å ta tak i, som både å gå ned i vekt og å slutte å røyke – vi anbefaler ikke at de gaper over flere ting samtidig.

Samdal er mest kritisk til at deltakerne etablerer nye vaner i et sosialt miljø som de så må forlate etter en kort tid. Hun hevder at sosial støtte i en gruppe av likesinnede er et viktig hjelpemiddel for å klare å opprettholde nye vaner på sikt.

-Det kan være vanskelig for deltakerne å finne andre egnede tilbud etter frisklivssentralen. Jeg stiller spørsmålet om ikke det hadde vært bedre å bruke aktivitetstilbud i deltakernes nærmiljø, heller enn at sentralene skal ha egne tilbud? sier hun.

Morten Bryhn Ainer mener at han hadde sluppet seg mer ned om han ikke hadde hatt «gestapo» til å pushe seg og følge med. Tidligere bruker Nina Myrvold sier at å bruke skritteller på egenhånd ikke hadde fungert for henne – hun var på den tiden avhengig av noen som forventet at hun kom og som sjekket henne.

-I tillegg er det en bøyg å skulle dra på treningssenter når du er overvektig, du føler lett at folk vil se på deg.

Også Ihlebæk sier at hun er usikker på om det finnes noe egnet privat tilbud der ute.

-Her er det nok en del som ikke er interessert i å fortsette på treningssentre eller idrettslag. Men jeg vet at noen frisklivssentraler har dannet turgrupper som brukerne kan fortsette i når de er ferdige med frisklivsresepten, sier hun.

Sosialt miljø er viktig

Ainer er opptatt av det gode sosiale miljøet de har fått i treningsgruppa, og sier at han ikke hadde klart å komme så godt i gang med treningen uten det. Samdal medgir at dette er et sterkt virkemiddel for å klare å gjøre en endring.

- I en britisk studie sa deltakerne at den sosiale biten var viktigere enn veiledningen fra ansatte. Men helsetjenesten kan ikke ha ansvaret for dette over tid – individuell veiledning må bygges på kunnskap om hva som fremmer glede ved aktivitet i det daglige livet og ikke bygges på tilbud som forsvinner etter en tid.

Sylte på frisklivssentralen forteller at de blant annet har partnerskapsavtaler med treningssentre, frivillighetssentralen og foreninger.

- Brukerne får trene gratis på private treningssentre mens de har frisklivsresepten, da faktureres kommunen 50 kroner per gang. Meningen er at de kan teste det ut parallelt og finne ut hva som fungerer.

Morten Bryhn Ainer har testet det ut, men syntes ikke det fungerte for ham.

-Jeg vil heller trene utendørs, det ble mye styr å tørke av apparater.

Bruker personlig trener

Nina Myrvold har klart å holde seg i gang, ni måneder etter at hun var ferdig på frisklivssentralen. Hun brukte en del krefter underveis på å finne ut hvordan hun skulle håndtere hverdagen etterpå. Hennes løsning ble personlig trener og å få spise alt hun fyser på én dag i uka.

-Da jeg startet på frisklivsresepten, var blodprøvene utrolig dårlige og jeg ble redd. Jeg var på randen av diabetes type 2. Det var motiverende da prøvene etter en stund ble normale. Legen sa før jeg kom til frisklivssentralen at jeg kanskje ikke kom meg tilbake i jobben som frisør. Det ble raskt et mål. Nå er jeg straks på jobb fire dager i uka. 38 kilo er borte, forteller 49-åringen.