Det er ikke så lett å se at den tidligere læreren har slitt med store smerter i hofte og kne på grunn av artrose. 75 år gamle Marit Furuseth er lett til beins og klarer øvelsene i treningsrommet til Aktiv Fysioterapi på Vormsund med glans. Vormsund ligger i Viken, tidligere Akershus fylke.
– Da jeg ble testet før studien startet, brukte jeg 59,27 sekunder på trappetesten og haltet etterpå. Jeg hadde ikke blitt tilbudt trening mot artrose før. Etter tre måneder med trening var jeg nede i 46 sekunder på samme test. På 6 minutter gangtest gikk resultatet opp fra 493 til 570. Jeg hadde mye vondt da jeg startet, men det ble mye bedre, sier Furuseth fornøyd.
Før SAMBA-opplegget hadde gåturene hennes blitt kortere og kortere, men nå er hun i gang igjen.
– Jeg har nesten ikke tatt smertestillende etterpå. Før jeg ble med på dette, var jeg så sliten i hodet av å ha smerter hele tiden.
Samhandler
Nylig ble funnene fra studien Samhandling for bedre artrosebehandling (SAMBA) publisert i Plos Medicine. Tema for studien er hofte- og kneartrose. I alt 37 fysioterapeuter og nesten 400 pasienter deltok i studien, sammen med 40 fastleger og ortoped. Modellen ble testet i seks kommuner på Øvre Romerike i det som tidligere var Akershus fylke.
– Samtidig med at vi skulle sette i gang studien, gikk Aktiv mot Artrose (AktivA) i gang med sitt opplegg. Det var dumt å skulle kjøre to parallelle opplegg, så vi valgte å samarbeide med AktivA om intervensjonen. Pasientene fikk trening i åtte til tolv uker. Det som var spesielt med modellen, var at vi involverte både fysioterapeuter, fastleger og ortoped. Mange hadde ikke snakket sammen før, sier Tuva Moseng ved Nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering (NKRR) ved Diakonhjemmet Sykehus. Hun er fysioterapeut og har skrevet doktorgradsavhandling om SAMBA.
Moseng forteller at pasientene i gjennomsnitt fikk 40 prosent av anbefalt behandling før studien, og at dette hadde økt til 60 prosent ved studiens slutt. Pasientenes smerter ble redusert og funksjonen ble bedre. Leger henviste hyppigere til fysioterapeut, færre pasienter ble henvist til ortoped for vurdering av kirurgi og fysioterapeutene sendte flere epikriser til lege.
Motiverende for pasientene
I lokalene til Aktiv Fysioterapi på Vormsund går praten livlig mellom to av klinikkens fysioterapeuter med driftstilskudd og to fysioterapeuter fra Friskliv- og Mestringssenteret i Nes på Årnes. De var alle involvert i studien med til sammen 77 pasienter fra deres kommune, Nes.
– Vi opplevde at det ble mer og bedre informasjon til pasientene – noen kunne være skeptiske til at de skulle trene når de slet med smerter. Det var også en styrke at vi fikk testet så mye før og etter treningsperioden. Vi utfører tester nå også, men ikke så systematisk som under studien. Når pasientene så at de klarte så og så mye mer enn for tre måneder siden, var det veldig motiverende for dem. Å trene en gitt periode med god oppfølging og tilpasset trening med progresjon holdt motivasjonen oppe. Det var også et stort pluss at vi var samsnakket med fastleger og ortoped, sier avtalefysioterapeutene Nina Nergård og Gro Westerhagen Ilseng.
Fysioterapeut Wenche Nabben Logna ved Friskliv- og Mestringssenteret i Nes sier at de i større grad unngikk at pasientene sto lenge i kø hos ortoped, for så å få høre at de måtte trene tre måneder før han ville vurdere dem.
– Vi har hatt stor pågang av pasienter fra leger i etterkant. Det er merkbart at de vet mer om AktivA nå, sier Logna.
Fastleger ville ha informasjon
SAMBA-modellen innebar at pasienten fikk informasjonssamtale hos fastlege, tre timers gruppeundervisning, testing før og etter, åtte til tolv uker med trening i regi av fysioterapeut, og at ortoped informerte helsepersonellet om henvisningspraksis. Fastlegene og fysioterapeutene kom på felles workshops om anbefalingene for behandling ved hofte- og kneartrose.
– Flere fastleger ga uttrykk for at de ikke visste helt hva pasienten fikk om de henviste til fysioterapeut. De etterlyste epikriser som beskrev dette. Fysioterapeuter lurte på sin side på om fastlegene leste epikriser de sendte, sier Moseng.
Ortopeden fortalte at han brukte mye tid på å vurdere pasienter som ikke skulle vært henvist.
Pasient Furuseth kaller brosjyren hun fikk da hun startet opp for «super», og mener alle burde får den.
– Jeg festet meg ved forklaringene på at det ikke blir bedre av å sitte rolig, at det påvirker blodomløpet. Det var også litt overraskende å høre at det er bedre å ta litt smertestillende for å klare å trene noe enn å droppe treningene helt. Jeg husker også informasjonen om hvor mye trykk du kan redusere på leddene av å gå ned i vekt, sier hun.
Mer aktive pasienter
Pasientene førte en form for treningsdagbok og rapporterte selv inn til forskerne. De ble også fulgt opp seks og tolv måneder etter oppstart av studien.
– SAMBA-deltakerne var to ganger i uka på trening i regi av fysioterapeuten, og skulle gjøre utholdenhetstrening en gang i uka på egenhånd. Pasientene fikk mindre smerter og bedre funksjon, men vi så aller best effekt hos dem som fulgte opplegget og trente tre ganger i uka, sier Moseng.
Ikke alle deltakerne gjennomførte treningsopplegget, og de fikk dårligere resultater. Moseng tror det kan være flere grunner til dette, blant annet dosering. SAMBA-deltakerne fortsatte å være mer fysisk aktive enn kontrollgruppen i etterkant av studien.
Justerte ikke treningen
Et spørsmål som kan stilles, er om fysioterapeutene var flinke nok til å justere treningsopplegget individuelt underveis. Utfra det pasientene rapporterte inn, mente bare én av åtte at fysioterapeuten hadde justert treningsopplegget i løpet av de åtte til tolv ukene.
– Det er ikke sikkert dette tallet stemmer helt, det kan være at pasientene ikke oppfanget at ting ble endret. Men vi vet at jo mer aktiv fysioterapeuten er rundt doseringen, jo mer progresjon og større bedring får pasienten. Pasienter kan være redde for å ta i, og det kan også fysioterapeuter være. Unntak kan være ved komorbiditet, stor overvekt eller feilstilling, sier Moseng.
Avtalefysioterapeut Ilseng sier at de under treningsopplegget så at det var viktig med avlastning og varierte oppgaver, og at pasientene kjente etter hvordan de la opp dagen og treningen, slik at den passet med dagliglivets utfordringer.
– Vi oppfordret dem til å dele opp aktiviteter og trening hvis de de ikke orket så mye om gangen, understreker hun.
Logna er enig i at det er viktig å følge med.
– Vi endret dosering og justerte ofte oppleggene. Artrose går opp og ned, og noen ganger må vi dosere ned også.
Pasient Furuseth synes det ble for mye totalaktivitet en periode, og forteller at hun faktisk måtte hvile litt mer for å få bedring.
– Jeg har lært at jeg må kjenne etter litt selv også.
Ikke nedgang i MR
På to områder i studien nådde de ikke målene. Det ble ingen signifikant reduksjon i unødige MR-bilder, og de fikk ikke pasientene ned i vekt.
– I en tidlig fase, når diagnosen er usikker, kan det være et poeng å ta MR-bilde. Men kirurgene er som regel uinteressert i MR-bilder som er tatt fordi man er usikker på om pasientene bør henvises til operasjon, forteller Tuva Moseng.
Hun understreker også at det å gå ned i vekt er veldig vanskelig:
– Studier viser at der man lykkes med det, har man oftest hatt ganske omfattende intervensjoner. I denne studien skulle vi ha en modell som kunne være realistisk for kommunene, og da kunne vi ikke gjøre opplegget for omfattende.
Ble ikke videreført
– Hvordan har det gått etter studieperioden, kjører dere fortsatt den samme modellen i Nes kommune?
– Det var artig å være med, men det tok en del ressurser, sier avtalefysioterapeut Nergård.
– Nes jobber ikke etter modellen lenger, men følger fortsatt mange av prinsippene. Friskliv- og Mestringssenteret har AktivA-kurs to ganger i året, og samarbeider om pasienter med avtalefysioterapeutene, sier Logna.
Ifølge Nergård får de ikke utført testene like systematisk før og etter behandling. Hun mener det er synd, fordi det ga konkret informasjon i sluttjournal og epikrise til legen. Logna opplyser på sin side at de fortsatt kjører testene - og sender epikrise.
Tuva Moseng har tro på modellen, men ser at opplegget krever en del oppfølging, og at det er en utfordring. Fysioterapeutene må gjøre mer enn gruppetrening.
– Det er vanskelig å trene om du får smerter, og derfor må fysioterapeutene være flinke til å tilrettelegge og følge opp individuelt, sier hun.
Samhandle med fastlegene
Samtidig mener forskeren at modellen viser hvor viktig det er at AktivA, som kjøres i mange kommuner, samhandler med fastlegene.
– Det er viktig at alle er informert og sier det samme til pasienten, og at de følger rekkefølgen med fysioterapeut før kirurg. Om trening har effekt, anbefaler vi å fortsette med det. Har pasienten derimot mer smerter etter tre måneder med trening, er det ofte riktig å henvise til ortoped, sier hun.
Imens har pasient Furuseth et budskap hun gjerne vil dele:
– Jeg så framgangen jeg fikk, så jeg har fortsatt med treningen. Målet mitt er å ikke havne under kniven. Budskapet mitt til andre med artrose er: Tren, vær i bevegelse!
