Vil myter om artrose til livs

Det regnes med at rundt 300 000 personer her til lands har artrose. Siden midten av det 20. århundre har forekomsten doblet seg – og det er en reell økning og skyldes ikke bare at man har blitt flinkere til å fange opp og diagnostisere de som har sykdommen, ifølge May Arna Risberg. Hun er prosjektleder for Aktiv med Artrose (AktivA). Nylig hadde professoren innlegg på NFFs temadag «Fysioterapi erstatter kirurgi - når er det et klokt valg?», og tok for seg fire myter om artrose:

Myte 1: Artrose er bare noe gamle får

-Vi ser i hele verden at forekomsten øker også blant yngre mennesker, øyensynlig på grunn av at flere er overvektige og/eller inaktive enn før. Andelen med artrose er riktignok høyere blant eldre, og alder er en risikofaktor. Men det er ingen alderdomssykdom som alle får. Det er 13 prosent som får artrose, sier hun.

Tall fra AktivA viser at 58 prosent av deltakerne er i arbeidsfør alder, det vil si under 67 år.

Myte 2: Trening medfører smerte

-Mange som oppsøker AktivA sier at det gjør vondt å bevege seg, og at de derfor har tenkt at det var logisk å slutte med aktivitet. Mange er derfor redde for smertene, og tror de gjør noe feil. Det er viktig å forklare at brusken er avhengig av at det produseres leddvæske for å få næring, og det skjer ikke om du ikke beveger deg. Brusken skaper ikke smertene – da kunne man bare byttet ut brusken og fikset problemet. Smertene kommer fra annet sted, som underliggende benvev, hevelse og leddvæske, sier hun, og legger til at man må huske på at artrose er en leddsykdom og ikke bare en brusksykdom.

Risberg oppfordrer fysioterapeuter til å anbefale pasientene at de prøver seg fram med treningen, monitorerer belastningen versus symptomene, og å vise til at smertene ofte blir lavere når man får gått seg litt varm. Det gjelder rett og slett å skape tillit til at det er ok å bevege seg og at pasienten får mindre smerter av det over tid.

-Mange får mer smerter i starten fordi de ikke er vant til å være så aktive. Flere tror også at stølhet er artrosesmerter. Noen kan trenge noe smertestillende i den første fasen, da må i så fall fastlegen kontaktes. Her er samarbeid viktig. Du må også forstå hvor pasienten er, og hva vedkommende har av kunnskap, for å dosere kunnskap riktig.

Les også intervjuet med prosjektleder for AktivA Inger Holm, som forteller at to av tre som deltok i AktivA, fikk mindre smerter.

Myte 3: Det er ikke mye man kan gjøre for å behandle artrose

-En gjennomgang av åtte studier på hofteartrose og 73 studier på kneartrose viste at trening reduserte smerte og bedret funksjon (Goh S-L et al 2019). Noen får høre av legen at de har slitasjegikt, og at det er kronisk og ikke noe å gjøre noe med. Pasienten kan tro at de må hvile – og det er helt feil. Vi bruker ellers konsekvent ikke ordet «slitasjegikt», men artrose, og forklarer at det er en leddsykdom. Med ordet «slitasjegikt» kan vi skape pasienter - noen får da et bilde av at brusken slites ned ved trening og at man derfor ikke skal være fysisk aktiv, sier Risberg.

Hun forteller at noen fastleger bare henviser til MR- og røntgenbilder, uten klinisk undersøkelse og anamnese.

-Det er lite sammenheng mellom strukturforandringer på MR eller røntgen og symptomer, så slike bilder bør bare være supplerende. Jeg pleier å si: «Skal vi behandle røntgenbildet eller pasienten?», sier professoren.

Myte 4: Artrose har lite samfunnsøkonomiske konsekvenser

-Det er anslått at muskel- og skjelettplager koster samfunnet 200 milliarder kroner hvert år. Nest etter ryggplager, er artrose den største gruppa. Det er som sagt også stadig flere yngre som får denne sykdommen, og flere som lever med den i alderdommen etter som levealderen er blitt høyere. Det er viktig at vi kaller dette en sykdom og understreker at det er noe man kan gjøre noe med, ellers får vi heller ikke myndighetenes fokus på dette.