Ta livet tilbake til døden: Livets tre

Ta døden tilbake til livet

Fagkronikk i Fysioterapeuten 7/2019. 

Fagartikkel

Torunn Stavnes Søyseth, fysioterapeut, MSc. torunnsoyseth@gmail.com

Denne fagkronikken ble akseptert 2. september 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Aktiv dødshjelp drøftes tidvis i media. Noen hevder et sikkert «ja», mens andre kan være like sikre på «nei». Temaet er krevende å diskutere. En utfordring kan være at man har ulik erfaring og kunnskap om alvorlig sykdom og død. I en kronikk om «Tillat dødshjelp» (1) så jeg to påstander som jeg vil belyse og kommentere i denne kronikken; «noen ganger er livet så ille at døden er å foretrekke», samt «det er ikke de mest sårbare av oss som ønsker aktiv dødshjelp, men ressurssterke personer med stort behov for å ha kontroll over eget liv».

Vi vet alle at vi skal dø, men heldigvis vet de fleste av oss ikke når, hvordan og hvor, hvis man da ikke har planlagt sin egen død gjennom muligheten til aktiv dødshjelp eller selvmord. I vårt moderne samfunn har døden blitt institusjonalisert gjennom de siste 60-70 årene. Før det, var det vanlig å dø hjemme med de nærmeste rundt seg. På den måten var døden en naturlig del av livet, i motsetning til dagens samfunn hvor de færreste, utenom de som arbeider i helsesektoren, har erfaring med døende mennesker. Kanskje ikke rart at de fleste som fronter aktiv dødshjelp ikke arbeider i helsevesenet, men er akademikere med en kognitiv tilnærming til begrepet «døden». Dette bærer kronikken (1) preg av; manglende forståelse for alvorlig sykdom og død i sitt resonnement. 

Mange dimensjoner

For det første består livet av mange dimensjoner foruten liv-død. Vi har følelser, kunnskap og relasjoner til familie/venner og eventuelt helsepersonell, som også er viktig når mennesker står oppe i alvorlige situasjoner som det å være alvorlig syk. Det er ikke alltid graden av subjektiv opplevd sykdom stemmer overens med legens objektive vurdering av ens tilstand. Derfor er det naturlig for meg å spørre hvem skal bestemme når «livet er så ille at døden er å foretrekke». Når «livet er så ille» tolkes av meg som en sterk emosjonell/depressiv opplevelse som mange kan ha kjent på.  Jeg som helseperson kan gi empatisk støtte til en slik følelse, samtidig som jeg kan argumentere mot og vise til andre muligheter for håp og gleder enn det vedkommende ser for seg akkurat der og da. Dette er ikke uvanlige problemstillinger vi som arbeider i helsevesenet opplever. Kanskje det er en av grunnene til at få leger, sykepleiere og andre terapeuter argumenterer for aktiv dødshjelp. Vi vet av erfaring at det er svært vanskelig å definere når «noen ganger er livet så ille at døden er å foretrekke». Vi opplever også mange ganger gleden i sammen med pasienter når situasjonen som opplevdes ufattelig ille snur og livet igjen blir å foretrekke. 

Trygghet og tillit

I samfunn som har et naturlig forhold til døden, vet døende og ofte de nærmeste når livet er i ferd med å ebbe ut. Dyr kjenner det også på seg og trekker seg unna flokken for å søke ro når de kjenner at tiden er inne for å dø. Når en er døende, svekkes organismen og sansene gradvis. Det er derfor viktig med trygghet og tillit til de som er rundt en, at en føler seg ivaretatt. Et samfunn som ikke evner å ta vare på sine medmennesker når de er på sitt mest sårbare, er i mine øyne et fattig samfunn. I tillegg fratas vi viktig livskunnskap ved å fjerne døden fra livene våre. Ved å følge et kjært familiemedlem som skal dø, kan en erkjenne tanker og oppleve følelser og relasjoner som gir en viktige livserfaringer i videre sorgarbeid. Slik døden ofte fremstilles på film kan den virke veldig skremmende der den døende har sterke kramper og «sloss imot». Slike fremstillinger, samt filmer som «Et helt halvår» fremstilles døden både skremmende, men også ensidig enkelt å velge. For mennesker som ikke har sett alvorlig syke mennesker, eller har møtt sterkt funksjonshemmede, kan de enkelt villedes til å tro at aktiv dødshjelp er en løsning som høres rimelig ut «når livet er så ille at døden er å foretrekke». 

Hvem?

Påstanden «det er ikke de mest sårbare av oss som ønsker aktiv dødshjelp, men ressurssterke personer med stort behov for å ha kontroll over eget liv» undrer jeg meg over. Hvem er de «mest sårbare»? Er det de uten akademisk utdanning? Minstepensjonister? Psykisk utviklingshemmede? Mennesker med rus og/eller psykiske problemer? Er det de over 80 år? Er det fysisk funksjonshemmede? Likeledes lurer jeg på hvem som defineres som «ressurssterke personer med stort behov for å ha kontroll over eget liv». Hva slags ressurser mener de? Økonomiske? Akademiske eksamener? Humaniora eller naturvitenskap? For meg kan det synes som forfatterne med dette uttrykker at de sårbare er mindre verdt enn de ressurssterke. Er det slik at de ressurssterke har mer behov for kontroll over eget liv og dermed aktiv dødshjelp enn de mest sårbare? En todeling av menneskeverdet, som forfatterne og filosofene Sterri og Moen uttrykker, kan minne om tanker som «übermenschen» som representerer et menneskesyn jeg håper vårt sosialdemokratiske samfunn fortsatt tar åpent og sterk avstand fra. Når det er sagt, er ikke jeg bekymret for «de ressurssterke personer med stort behov for å ha kontroll over eget liv». Jeg tror de har midler til å klare å få gjennomført sitt ønske om aktiv dødshjelp, så er det riktig å endre loven for dem? 

Livet – en usikker prosess

Selve livet er en usikker prosess. Det eneste sikre er at vi alle skal dø. Likevel lever mange tilsynelatende sine liv uten å reflektere mye over dette. Det kan være mange grunner til det. Noen har kanskje et pragmatisk forhold til livet, og er mest opptatt av å leve det gode liv her og nå, mens andre arbeider hardt og nøysomt med tanke på å «fylle opp sine låder» og skape formuer. Uansett, de aller fleste arbeider og betaler sin skatt og bruker helsevesenet når det er behov. I Norge er vi stolte av å ha et av verdens beste helsevesen. Vi vet at dersom vi har behov for livsnødvendig behandling så får vi det nesten uansett hva det koster. At helsevesenet muligens, slik vi har kjenner det, trolig har blitt for kostbart å drifte, er en annen debatt som jeg lar ligge her. Imidlertid kan det nevnes at ved å åpne loven opp for mulighet til aktiv dødshjelp, vil det også kunne ha en samfunnsøkonomisk gunstig effekt. Jeg håper likevel at samfunnet og vi som er del av det evner og vil ta vare på våre syke og gamle slik at de kan få en verdig og trygg avslutning på livet. 

Referanse

1. Dagbladet, 28.juni 2019: «Tillat dødshjelp». Aksel Braanen Sterri og Ole Martin Moen.

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten