Samarbeidsutfordringer i kommunehelsetjenesten

Siri Moe, fysioterapeut, dr.philos, førsteamanu-ensis, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet. Siri.moe@uit.no.

Torunn Hamran, sosiolog, professor, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 11.4.2014.

Studien er godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD). Ingen interessekonflikter oppgitt.

Sammendrag

Bakgrunn: Kommunehelsetjenesten har fått nye og omfattende oppgaver, med krav om å samarbeide tverrfaglig, å vektlegge aktiv omsorg og å styrke selvhjulpenhet.  Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan fysioterapeuter og hjemmetjenestepersonell forstår sitt ansvar og sine oppgaver rettet mot fysisk funksjon til brukere av hjemmetjenester.      

Metode: Tjueto fagpersoner deltok i til sammen syv fokusgruppeintervju om fagutøvelse, samarbeid og organisering av tjenestene.

Resultater: Både faglige tradisjoner og kommunenes organisering av helsetjenestene hemmet samarbeid mellom ulike faggrupper. Brukere av hjemmetjenester sine behov for opptrening ble ikke kartlagt. Møtepunkter for faglige diskusjoner og kunnskapsoverføring var tilfeldig og avhengig av enkeltpersoner. Hjemmetjenestepersonell manglet kompetanse til å vektlegge aktiviserende hjelp til brukere.

Konklusjon: Det kommunale tjenestetilbudet til brukere av hjemmetjenester var ikke i tråd med lover og forskrifter. Tilbudet var oppdelt og koordinering av tjenestene manglet. Det er nødvendig å kartlegge brukernes funksjonspotensial og utvikle systematisk tverrfaglig samarbeid mellom fysioterapeuter og hjemmetjenestepersonell for å gi optimale tjenester.

Nøkkelord: Fysioterapi, fagutøvelse, samarbeid, organisering, hjemmetjeneste.

English abstract

Innledning

Helse- og sosialtjenestene i kommunen har fått ansvar for flere og mer omfattende oppgaver. Når oppgaver og arbeidsfordeling endres, stilles nye krav til tjenesteutøvernes arbeidsmåter og kvalifikasjoner (1). Denne artikkelen handler om hvordan ansatte i rehabiliteringstjenesten og hjemmetjenesten forstår sitt ansvar og sine oppgaver rettet mot personer med sammensatte hjelpebehov. Et mål med tjenestene er at brukerne skal bedre eller opprettholde sin funksjonsevne slik at den enkelte kan leve og bo selvstendig lengst mulig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse (2). Mange yrkesgrupper skal bidra til disse brukerne, deriblant fysioterapeuter.

Kommuner har knapphet på faglige ressurser og det er viktig at de eksisterende ressursene utnyttes og at alle samarbeider. Samarbeid vil si å arbeide mot en felles målsetning, og dette forutsetter at det foregår en form for dialog mellom de involverte fagpersonene og at de kjenner til hverandres fagfelt. Fysioterapitjenesten og hjemmetjenesten er vanligvis organisert i ulike enheter. Vi er ikke kjent med nyere norske studier som spesifikt har undersøkt hvordan fysioterapeuter samarbeider med andre helsetjenesteutøvere i kommunehelsetjenesten.

Artikkelens problemstilling er hvordan fysioterapeuter og hjemmetjenestepersonell forstår sine oppgaver, ansvarsfordeling og samarbeid knyttet til den fysiske funksjonen til brukere av hjemmetjenester. 

Teoretisk perspektiv

Studien fokuserer på fysioterapeuter og hjemmetjenestepersonell og deres faglige kompetanse i en bestemt organisatorisk kontekst. Fagutøvere skal løse problem eller utføre oppgaver som krever profesjonell kompetanse, og de må involvere seg i samhandling med ulike aktører og i interpersonlige relasjoner (3). Deres profesjonelle bakgrunn er styrende for persepsjon eller strukturering av erfaringer (3). Forutsetning for samarbeid er at det etableres en felles faglig og organisatorisk forståelse. Dette innebærer endringer i den profesjonelle ekspertise til også å bestå av samarbeid (1). Forståelse for hva slags handlinger som forutsettes for å oppnå hensiktsmessig samarbeid og samordning av tjenester kaller Orvik organisatorisk kompetanse (4). I analysen av fagutøvernes synspunkter på egne arbeidsoppgaver og prioriteringer vektlegges derfor også hvordan de samarbeider om faglige oppgaver.

Metode

Det ble gjennomført fokusgruppeintervju med profesjonsutøvere for å få tilgang på deres praksiser og perspektiver på egne og andres valg og prioriteringer. Kunnskap om slike forhold er vesentlig for å iverksette tiltak slik at brukerne får nødvendige tjenester og at fysioterapi – så vel som de øvrige helsetjenestene i kommunene – utnyttes best mulig.

Fokusgrupper er ledede diskusjoner i små grupper og vil kunne bidra til å forstå og avdekke erfaringer, holdninger, meninger og synspunkter i miljø der mange samhandler (5,6). 

Informantene ble rekruttert fra tre kommuner, to mellomstore og en stor, i tre fylker. I to kommuner deltok informanter fra både rehabiliteringsenheten og pleie- og omsorgsenheten, mens i den tredje kommunen ble informanter rekruttert fra sistnevnte enhet.

Enhetslederne sendte forespørsel med informasjonsskriv og samtykkeskjema til aktuelle ansatte i rehabiliteringsenheten og hjemmetjenesten. Inklusjonskriterier var ansatte med ulik yrkesutdannelse på høyskolenivå og minst et halvt års praksis og som ga tjenester til brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Utvalget besto av 22 informanter; ergoterapeuter og fysioterapeuter fra rehabiliteringstjenesten og sykepleiere, vernepleiere og ergoterapeuter fra hjemmetjenesten. Yrkespraksis i kommunal virksomhet varierte fra seks måneder til 21 år. Fire av informantene var fysioterapeuter.

Det ble gjennomført syv fokusgruppeintervju. Hvert intervju varte omtrent en og en halv time. Av praktiske grunner besto den enkelte fokusgruppe av informanter fra samme enhet, og størrelsen varierte fra to til fem informanter. Begge forskerne var til stede i gruppene og fordelte ansvaret for å føre ordet, stille spørsmål og følge opp diskusjonene. Det var utarbeidet en intervjuguide med tema knyttet til fagutøvelse, samarbeid med andre profesjonsutøvere, brukeres behov for tjenester og organisatoriske forhold. I intervjusituasjonene ble det lagt vekt på eksemplifiseringer.

Ett av kravene til fokusgruppe er at interaksjonen foregår mellom informantene, og ikke kun mellom forsker og informant (5). Denne dynamikken gjorde at det kom frem mange momenter, også i de minste gruppene. Intervjuguiden ble justert med nye og mer avgrensede spørsmål underveis i datainnsamlingsperioden etter hvert som vi fikk ny innsikt tilknyttet tjenesteutøvelsen (7).  Iblant stilte vi kontrollspørsmål for å avklare om vår forståelse av oppgaver og organisering var i tråd med informantenes. Med informanter fra både rehabiliteringstjenesten og hjemmetjenesten ble faggruppenes prioriteringer og uklarheter i mål og ansvarsforhold tydeliggjort og ga oss innsikt i den kompleksiteten som preget tjenestetilbudet i kommunene.

Intervjuene ble transkriberte, og for å identifisere aktuelle tema ble lydfilene gjennomgått flere ganger av begge forskerne. De utskrevne intervjuene ble anvendt i identifisering av begreper gjennom systematiseringen fra tema til kategorier. Analysen er således både empirisk og teoretisk generert. Det teoretiske rammeverket løftet frem spesifikke trekk og mønstre i syn på praksis. Forskerne arbeidet hver for seg med analysen og diskuterte regelmessig for å komme frem til en omforent forståelse. To forskere med ulik fagbakgrunn, henholdsvis fysioterapi og samfunnsvitenskap, utførte studien.

Resultater

Hvem gjør hva, hvordan og hvorfor

I det følgende redegjøres for organisatoriske rammer for informantenes arbeidsoppgaver og deres beskrivelser av hvordan de forholder seg til brukernes fysiske funksjon. Av sitatene og beskrivelsene fremgår det om de er basert på et enkelt eksempel eller er mønstre og trekk som går igjen. 

Ifølge Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-4 (2) plikter kommunen å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester der det er nødvendig. Helsepersonellovens § 4 (8) sier at helsepersonell har ansvar for å samarbeide med andre instanser når pasientens behov tilsier dette, uavhengig av hvordan tjenestene er organisert.

Uklar arbeidsdeling og arbeid på oppdrag

I alle kommunene var pågangen til fysioterapi stor i forhold til tilgjengelige ressurser. Søknadene om fysioterapi ble behandlet av en inntaksgruppe i rehabiliteringsenheten og prioritert ut fra kommunalt vedtatte kriterier1. Søkere som ikke fikk fysioterapi umiddelbart ble satt på venteliste. Hjemmetjenesten2 hadde ikke anledning til å prioritere oppgaver, men pliktet å gi tildelte tjenester til dem som hadde krav på deres hjelp. Søknad om hjemmetjenester ble behandlet i kommunens koordinerende enhet eller ved tildelingskontor. Søkerens pleie- og omsorgsbehov og funksjonsnivå ble registrert, men bakgrunn for funksjonsproblemet og mulighet for å gjenvinne funksjon ble ikke kartlagt.  Bestiller-utfører-modellen lå til grunn for hjemmetjenestens oppgaver, og modellen ble praktisert med «myk» operasjonalisering. Det vil si at vedtakene var «åpne», noe som forutsetter at hjemmetjenestepersonalet må gjøre skjønnsmessige vurderinger av hva bruker trenger i det enkelte konkrete møtet (9).

Alle informantene var enige om at fysioterapeuter var riktig adressat når brukerne hadde behov for spesifikk trening, men det var uklarheter om hvilke oppgaver som tilhørte de ulike faggruppene. En fysioterapeut presiserte hva slags oppgaver som lå innenfor deres arbeid:

«I hovedsak ønsker vi jo å bidra til funksjonsforbedring. Og hvis det er en konkret problemstilling som vi kan hjelpe med. Men hvis det er miljøfaktorer, hvis det er vedlikehold og ... ja, igangsetting og ting som skal skje hver eneste dag, flere ganger om dagen, så er ikke vi de som skal dekke det behovet.»

Fysioterapeutene mottok flere henvisninger enn de til enhver tid kunne betjene, og mente derfor at de ansatte i hjemmetjenesten, de som daglig yter praktiske tjenester til brukere med begynnende funksjonsfall og kronisk sykdom, måtte gjennomføre generell mobilisering. Dette var hjemmetjenestepersonalet i hovedsak enige i, men hva som var generell eller mer spesifikk mobilisering var ikke tydelig. Intervjuene viser at sykepleiere i mange tilfeller ikke var trygge på at de hadde tilstrekkelige basiskunnskaper til å utføre hensiktsmessig mobilisering på selvstendig grunnlag. En sykepleier uttalte:

«... så er det å vite akkurat hvordan du skal bevege på et lem for at du ikke skal gjøre noe galt, for du kan jo tross alt gjøre skade på folk. …() det har noe med kompetanse å gjøre, at vi skal ikke gå inn og gjøre sånne oppgaver…»

Kontrakturprofylakse, gangtrening og generell mobilisering dreide seg om en grunnleggende kompetanse som sykepleiere tilla egen faggruppe. Under forutsetning av opplæring mente sykepleierne at de også kunne utføre mer kompliserte mobiliseringstiltak. Flere informanter fra hjemmetjenesten ønsket å legge ytterligere vekt på mobilisering, og de mente at med ergo- og fysioterapeuter i kollegiet ville det bli mer fokus på slike forhold.

Informanter fra begge enhetene var enige om at rehabiliteringstjenesten ble trukket for sent inn til brukere. Fysioterapeuter sa: «…vi () får dem ikke før det har oppstått et funksjonsfall. Ofte kommer vi inn først når det er oppstått et problem…» Dette skjer fordi…hjemmetjenesten (har ikke) på en måte sett behovet for å dra oss inn.

Noen sykepleiere fortalte at de var opptatt av å oppmuntre brukerne til å gjøre mest mulig selv, og la vekt på at brukere var delaktige i gjennomføring av oppgaver. De hadde lagt merke til at brukere hadde funksjonsfall når de kom fra avlastning eller sykehusopphold. Da arbeidet de systematisk for at brukerne skulle bli mer selvhjulpne. De som kom med slike eksempler var informanter fra avdelinger hvor det foregikk jevnlige faglige diskusjoner og de som hadde kontor nært fysioterapeuter og ergoterapeuter.

Flere sykepleiere kom inn på at de tidligere hadde mer fokus på aktivisering, men at de nå på grunn av stor arbeidsmengde ikke prioriterte slike oppgaver. Det var uenighet blant informantene fra hjemmetjenesten om det var omfang av arbeid som hindret vektlegging av mobiliseringstiltak. Én oppfatning var at det kunne være hektiske dager, men vanligvis...handler(det)litt om å organisere, lage tiltak, planer målfokusert på bruker...En annen sykepleier sa:

«Jeg skulle gjerne ha trent både det ene og andre, men jeg synes ikke det er tid. Og det er en masse som sagt man kan gjøre mens man er i stellesituasjonen, men jeg prøver heller å motivere pasienten til å ta rullatoren og gå, og sånne ting. Og det blir det enkle, lettvinte, det er ikke sånn at jeg går i lag med dem i gangene for å trene 15 runder. Det blir de kortere rundene, eller motivere dem opp av godstolen og ut av senga og sånne ting.»

Et problem var også at noen brukere som hadde fått tildelt hjemmetjenester så på hjelpen som en rettighet og ville ikke gjøre noe selv.

Kartleggingen3 som lå til grunn for tildeling av hjemmetjenester registrerte grad av funksjonshemming, men omfang av funksjonshemming trengte ikke sammenfalle med den tid som medgikk til tjenesten. De som skårer høyest er ikke i stand til å gjøre noe selv, og en sykepleier påpekte at det er hos de som skårer lavere det tar tid…for de klarer å gjøre det sjøl hvis du bare venter.  

Mens fysioterapeuter overlot arbeidsoppgaver til hjemmetjenesten når de hadde for mye å gjøre, ble hjemmetjenesten tillagt oppgaver andre grupper ikke gjorde lenger, som når posten og renovasjonen innførte restriksjoner med hensyn til hvor langt fra boligen deres tjenester ble utført. Hjemmetjenesten måtte forholde seg til mange ulike oppgaver og organisere arbeidet slik at de viktigste oppgavene ble gjennomført. Dessuten var staben sammensatt med mange deltidsansatte og ufaglærte.

Koordinering og kunnskapsoverføring  

Individuell plan skal sikre koordinerte og målrettede tjenester, men få av hjemmetjenestens brukere hadde slik plan og det var ikke vanlig med regelmessige formaliserte møter om felles brukere.

En forutsetning for å arbeide mot felles mål er kommunikasjon. I de tre kommunene brukte hjemmetjenesten og rehabiliteringstjenesten samme elektroniske dokumentasjonssystem, men programmet inneholdt ikke et felles rom der tjenesteyterne enkelt kunne holde seg oppdaterte om tiltak fra den andre enheten. Informanter fortalte om andre formidlingsmåter, som at fysioterapeutene la skriftlig beskjed hjemme hos bruker med instruks til hjemmetjenesten om hva som skulle gjøres av fysisk aktivisering.

En fysioterapeut hadde erfart at det var nødvendig å gå mer systematisk til verks for å informere hjemmetjenesten om hvordan de oppgavene hun «påla» dem skulle gjennomføres. Hun hadde utviklet en måte å formidle på som fungerte til å delegere oppgaver:

«... jeg anbefaler nettopp et sånt kontrakturprofylakseopplegg. Lager et opplegg, tar bilder, beskriver hvordan det kan gjøres. Leder av sektoren i hjemmetjenesten kaller inn sine ansatte til et møte der vi går gjennom det, hvordan det skal gjøres. Og de møter opp, for de har fått pålagt det fra sin overordnede. Alle kommer, jeg demonstrerer, og det fungerer veldig bra. De skriver ned på en sjekkliste, omtrent som en vaskeliste, at det er gjort klokka da og da, og dato da og da. Og det har vi jo fått til å fungere. Men ikke sant, det er ganske personavhengig, både i fra ansatt til ansatt, og i fra avdelingsleder til avdelingsleder.»

En annen fysioterapeut redegjorde for hvordan hun passet på å kommunisere med hjemmetjenesten ved å bruke aktuelle anledninger til å rette fokus på aktivitet:

«...jeg blir jo godt kjent med personalet, fordi jeg er der to ganger i uken, og følger kanskje opp personen i seks uker, seks uker av og seks uker på, i forhold til hvordan de gjør det med enkelte som trenger en type kontinuerlig tilbud. Og da er jeg inne hele tiden, og på en måte treffer de andre som jobber der, det blir kontinuitet over det. Og da opplever jo jeg at det fungerer. Men da blir det hele tiden min rolle å være en pådriver, i forhold til det faglige jeg kan bidra med. At jeg føler at jeg hele tiden må mase, og tenke at det er en av mine oppgaver å huke tak i folk, og spørre hvordan går det med det, og gjør dere sånn, og fungerer det. Og da opplever jeg at man får det til.»

Vi fikk beskrivelser av at tjenesteutøvere som var samlokaliserte gikk innom hverandre og snakket om felles brukere når de hadde noe viktig å formidle. Intervjuene inneholdt også eksempler på at tjenestene ikke hadde omforente mål: hjemmetjenesten bestilte komfortstol til brukeren mens fysioterapeuten arbeidet for at brukeren skulle være mest mulig i aktivitet. Hjemmetjenesten laget og serverte frokost til brukeren etter at rehabiliteringstjenesten i en lengre periode hadde arbeidet målrettet for at brukeren skulle bli selvhjulpen i matsituasjonen.

Fysioterapeuter i materialet uttrykte oppgitthet over at hjemmetjenestepersonell trengte konkret instruksjon i gjennomføring av mobiliseringstiltak for hver enkelt bruker. De mente at pleierne burde kunne overføre kunnskaper om mobilisering fra én bruker til en annen.

Diskusjon

Våre funn viser at både faglige tradisjoner og organisatoriske forhold hemmet samarbeid. Faggruppene prioriterte i hovedsak ut fra egen fagtradisjon, pleierne pleie hvor fokus i liten grad var på aktivisering.  Fysioterapeutene utførte funksjonstrening som i begrenset grad ble fulgt opp av hjemmetjenesten. Organiseringen av tjenestene, tilretteleggingen og innholdet i fagutøvelsen var ikke optimale med hensyn til brukernes fysiske funksjon, og kommunikasjonen mellom enhetene fungerte ikke hensiktsmessig.

Det tyder på at hjemmetjenestepersonalet generelt sett ikke hadde den nødvendige kompetansen til å utøve skjønn relatert til brukernes funksjonsnivå, og ikke minst – å initiere tiltak i rett tid. Hjemmetjenestepersonalet uttrykte at de tillegges oppgaver som ikke faller inn under deres kompetanse; de hadde ikke tilstrekkelige kunnskaper om bevegelsessystemet til å utføre de praktiske resonnementer som forutsettes for å utføre individualiserte tiltak. Altså var deres generelle kunnskaper for begrenset til å se det generelle i det spesifikke. Dette samsvarer med sentrale funn i en tilsynsrapport om kvalitet og samarbeid i pleie- og omsorgstjenestene til eldre (10). Den slår fast at det var lavt kunnskapsgrunnlag og lite fokus på aktivisering, at pleieplaner ikke inneholdt mål og tiltak for fysisk aktivisering og at det er nødvendig kontinuerlig å rette oppmerksomheten mot aktivisering i den daglige pleien. Det er nødvendig å etablere som rutine at alle som tildeles hjemmetjenester får kartlagt sitt funksjonspotensial av fysioterapeut og om brukeren trenger spesifikk trening med fysioterapeut eller et opplegg som hjemmetjenesten kan veiledes i å gjennomføre.

Etablering av møtepunkter for å overføre kunnskap slik at hjemmetjenestepersonell fulgte opp funksjonstrening var avhengig av enkeltpersoner; det skjedde tilfeldig og var ikke en del av et planmessig samarbeid mellom enhetenes ansatte. Dette er i tråd med funn i en tilsynsrapport fra 2011 som kartla pasientforløp for slagpasienter, hvor det ble avdekket at individuell plan og koordinator var lite i bruk (11). Våre eksempler viser at fysioterapeuter tok ulike organisatoriske grep for å styrke hjemmetjenestepersonalets fokus på fysisk funksjon. En fysioterapeut arbeidet systematisk og samlet aktuelle pleiere og gjennomgikk praktiske tiltak, mens en annen møtte enkelte pleiere mer tilfeldig i behandlingssituasjoner.  Begge eksemplene tydeliggjør at fysioterapeutene hadde overblikk over egen plassering og så at hjemmetjenesten trengte faglig oppfølging. En studie gjennomført i et sykehjem viste at dialog og direkte samarbeid mellom faggrupper er nødvendig for å fremme mer aktivitetsrettede tjenester, og systematisk veiledning av pleierne var her vesentlig (12). Kun skriftlig eller verbal informasjon til pleiepersonell om spesifikke mobiliseringstiltak er ofte ikke tilstrekkelig. I praktiske handlinger lar ikke alt seg beskrive og det er krevende å arbeide på oppdrag fra andre. Det forutsetter tett dialog, veiledning og oppfølging.

Fysioterapeuter har best kompetanse om bevegelsessystemet og hvordan aktiviserende hjelp praktisk kan gjennomføres. For at denne kunnskapen skal gjennomsyre tjenestene, trenger fysioterapeuter organisatorisk kompetanse, slik at samarbeid og samordning for å reorganisere klinisk kompetanse blir ivaretatt (4).

Sentrale forhold for å oppnå effektive, tverrfaglige tjenester i primærhelsetjenesten er faggruppenes organisatoriske tilknytning, arbeidsstedenes lokalisering, utarbeidelse av målsettinger og kunnskap om hverandres roller, arbeids- og ansvarsområder (13,14). For å utvide pleiepersonells fagforståelse til å inkludere oppmerksomhet mot funksjon og mobiliseringsaspektet i brukernes pleie-planer, er aktivt samarbeid mellom hjemmetjenesten og rehabiliteringstjenesten en forutsetning. Å legge merke til gradvis funksjonsfall og å vurdere brukers funksjonspotensial krever spesifikke kunnskaper, og særlig når det gjelder eldre brukere. I mange tilfeller er det vanskelig å skille funksjonsreduksjon som skyldes økende alder fra sykdom (15), og det er en generell tendens til at alderen i seg selv brukes som forklaring på problem eller behov hos eldre (16, s.13-14,17). Informantene i vår studie har alle en profesjonsutdannelse, men i hjemmetjenestene er ufaglærte og fagarbeidere i flertall, noe som forsterker kunnskapsmangelen som her er påvist.

Tradisjonelt har fysioterapeuter i primærhelsetjenesten arbeidet faglig selvstendig og mye alene. Praksisstrukturen med faglige tradisjoner med klar oppgavedeling er i brytning og flere oppgaver i helsevesenet forutsettes nå løst av flere personer i en form for samarbeid, delegering og arbeidsdeling (1, s.115). I dagens helsevesen er det derfor nødvendig at også fysioterapeuter utfordrer egen fagkultur og bruker tid til å samarbeide tverrfaglig slik at faggruppene får innsikt i hverandres ståsted, lærer av hverandre og utvikler nye forståelser og perspektiver på problemstillinger.

Våre informantgrupper er strategisk utvalgt. Selv om det er få informanter, vil vi argumentere for at mønstrene i utvalget representerer kategorier som er i samsvar med den konteksten utvalget utgjør eksempel på. Derfor kan det foretas analytisk generalisering (18, s. 266-269), noe som betyr at de faglige trekk og prosesser som fremkommer i vår studie har relevans ut over det aktuelle datamaterialet.

Det at vi var to forskere med ulik fagbakgrunn, mener vi styrket studiens validitet.

Avslutning

Det kommunale helsetjenestetilbudet til brukere av hjemmetjenester er oppdelt. Våre funn viser manglende kompetanse og ressurser rettet mot opprettholdelse og bedring av funksjon, samt manglende koordinering og samkjøring av tjenestene. Denne praksisen står i motsetning til offentlige dokumenter hvor det legges opp til tverrfaglig samarbeid for å utnytte ressursene best mulig. Det kan også stilles spørsmål om kommunene har tilstrekkelig med faglige ressurser til å dekke behovet for rehabilitering. Med utgangspunkt i eksisterende kunnskap om hva som fører til tverrfaglig samarbeid har kommunene og fagutøverne viktige organisatoriske oppgaver å løse. Det er nødvendig med organisatoriske rammer som gir rom for faglige møteplasser for kommunikasjon og drøfting av aktuelle problemstillinger, kompetanseoverføring og utvikling for å sikre at alle brukere av hjemmetjenester får vurdert sine muligheter for å opprettholde eller bedre sin funksjon. Faglig kompetanse må ikke forstås snevert, men også inneholde kunnskaper om andre aktører og ferdigheter i samarbeid. Dette er forutsetninger for å oppnå helse- og omsorgstjenestelovens intensjon om å bruke ressursene slik at brukerne blir mest mulig selvhjulpne og kan leve og bo selvstendig lengst mulig.

Referanseliste

1. Dreier O. Ændring af professional praksis på sundhedsområdet gennem praksisforskning. I: Juul Jensen U, Quesel J og Fuhr Andersen, P, red. Forskelle og forandring. Bidrag til humanistisk sundhedsforskning. Århus: Philosophia, 1996:113-140.

2. LOV 2011-06-24 nr. 30: Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). Helse- og omsorgsdepartementet.

3. Måseide P. Profesjonar i interaksjonsteoretisk perspektiv. I: Molander A og Terum LI, red. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget, 2008: 367-385.

4. Orvik A. Organisatorisk kompetanse – i sykepleie og helsefaglig samarbeid. Oslo. J.W. Cappelens Forlag, 2004.

5. Flick U. Doing Fous Groups. London: Sage Publications Ltd., 2008.

6. Curry LA, Nembhard IM, Bradley EH.Qualitative and mixed methods provide unique contributions to outcomes research. Circulation 2009; 119:1442-1452.

7. Tjora A. Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Oslo. Gyldendal Akademisk, 2012.

8. Ot.prp. nr. 13 (1998-99). Om lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven).

9. Vabø, M (2003) Forbrukermakt i omsorgstjenesten – til hjelp for de svakeste? I: Isaksen LW, red. Omsorgens pris. Kjønn, makt og marked i velferdsstaten. Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003.

10. Riksrevisjonen. Riksrevisjonens undersøkelse av kvalitet og samarbeid i pleie- og omsorgstjenestene til eldre. Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1, 2009.

11. Helsetilsynet: www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Tilsynsrapporter/?fylke=%c3%98stfold).

12. Jacobsen K, Granbo R. Større faglig bredde bidrar til mer aktiv omsorg for sykehjemsbeboere. Sykepleien Forskning, 2011; 6: 152-58.

13. Griffiths J, Austin L, Luker K. Interdisiplinary teamwork in the community rehabilitation of older adults: an example of flexible working in primary care. Primary Health Care Research and Development 2004; 5: 228-39.

14. Oandasan IF, Conn LG, Lingard L et al. The impact of space and time on interprofessional teamwork in Canadian primary health care settings: Implications for health care reforms. Primary Health Care Research & Development 2009; 10: 151-162.

15. Heikkinen E. What are the main risk factors for disability in old age and how can disability be prevented? Copenhagen, WHO Regional Office for Europe (Health Evidence Network report; http://www.euro.who.int/document/E82970.pdf, accessed 29.09.2003).

16. Blaakilde AL, Kirk H, Swane CR. Mennesket i gerontologien I: Blaakilde AL, Swane CE, red. Aldring og ældrebilleder – mennesker i gerontologien. København: Munksgaard, 1998.

17. Hamran T, Moe S. Yngre og eldre brukere i hjemmetjenesten – ulike behov eller forskjellsbehandling. Flerfaglig praksis i et interaksjonsteoretisk perspektiv. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Senter for omsorgsforskning – rapportserie nr. 3, 2012.

18. Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2012.

19. Sosial- og helsedirektoratet. Prioritering i kommunehelsetjenesten: utvalgte tema. Oslo, 2007.

20. IS-112 Veileder. IPLOS veileder for personell i kommunale helse- og sosialtjenester. Helsedirektoratet .