Psykomotorisk fysioterapi

Kvalitativ intervjustudie: Profesjonell utvikling etter spesialisering i psykomotorisk fysioterapi

Vitenskapelig artikkel i Fysioterapeuten 7/2015. 

Fagartikkel

Hildegunn Nyre, spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF), MSc. helsefag, Institutt for psykomotorisk fysioterapi Stjørdal, hnyre@online.no.

Kari Steinsvik, Førsteamanuensis, PhD., Profesjonshøgskolen, Universitetet i Nordland.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 16.06.2015. Det er innhentet informert samtykke fra studiedeltakerne. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Hensikt: Å fremskaffe kunnskap om hvilken profesjonell utvikling psykomotorikere gjennomgår etter spesialutdanningen. Hvilke faktorer bidrar til profesjonell utvikling? Hvilke betingelser gir privat praksis for denne utviklingen?

Design, materiale og metode: Studien er forankret i en fenomenologisk hermeneutisk vitenskapstradisjon. Kvalitative halvstrukturerte intervju er brukt som metode. Et strategisk utvalg på tre erfarne psykomotorikere har blitt intervjuet. Det er tatt lydopptak av intervjuene, og de er transkribert og innholdsanalysert. 

Funn: Utviklingen er en gradvis prosess hvor overlevert kunnskap over tid blir integrert med erfaringer fra praksis i en gradvis tryggere kompetanse. Pasientpraksis og kollegakontakt er de mest betydningsfulle kildene til utviklingen. Veiledning, egenterapi og egenbehandling har også hatt betydning. Tilegnelse av teori gjennom egenstudier har hatt en mer underordnet rolle. Privat praksis gir utilstrekkelige betingelser for profesjonell utvikling. Mangelfulle veiledningsordninger og begrenset tilgang til tverrfaglig samarbeid bidrar til det.

Konklusjon: Profesjonell utvikling bør vies oppmerksomhet både hos utøvere og i organiseringen av primærhelsetjenesten. Videre forskning på feltet anbefales.

Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi. Profesjonell utvikling. Kvalitativ intervju-studie.

English abstract

Innledning

Utvikling av profesjonell kompetanse og identitet i en bestemt yrkesrolle er en prosess som går over tid, og den er vanligvis ikke er sluttført når en etter endt utdanning har fått en yrkestittel eller en spesialitet (1, 2). Kompetansen er en kombinasjon av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. For å utvikle denne kompetansen krever det integrasjon av flere kunnskapsnivåer og former, eksempelvis både teoretiske og praktiske kunnskaper, ferdighets- og fortrolighetskunnskaper (3, 4). Til profesjonell ekspertise hører en forventning om utøvere som kan vurdere, tilpasse og utvikle kunnskapene og ferdighetene sine, snarere enn kun å forvalte et gitt kunnskapsinnhold (5). Profesjonell kompetanse er ikke ervervet en gang for alle, den må stadig konstrueres på nytt (1).

Rønnestad hevder at forandringsarbeidet i «menneskebehandlende profesjoner» har fire fellestrekk: det skjer i en relasjon, det kan forstås som en kommunikativ og emosjonell praksis, samt at det krever etisk bevissthet hos den profesjonelle. Disse fellestrekkene kan gjøre det spesielt krevende å tilegne seg, opprettholde og utvikle et høyt nivå av profesjonell kompetanse i disse profesjonene (6). Profesjonell utvikling forstås som en tilegnelse av og endring i profesjonell kunnskap og kompetanse, og kan omfatte mange aspekter av terapeutisk praksis (6). Hvorvidt utviklingen hos den enkelte profesjonsutøver går i retning av vekst i stedet for stagnasjon, beror på et samvirke av mange faktorer (7, 8).

Psykomotorisk fysioterapi (PMF) er en behandlingsmetode som utøves i en spesielt nær relasjon til pasientene, hvor verbale og kroppslige innfallsvinkler utfyller hverandre. Behandlingen går over tid og betegnes som inngripende og omstillende, eller støttende og stabiliserende (9). Forskning om kommunikasjonssituasjoner mellom erfarne psykomotorikere1 og pasienter i lengre tids behandlingsforløp viser at samhandlingssituasjonene er komplekse og krevende (10). Spesielt settes det store krav til fysioterapeutens sensitivitet overfor pasientene.

Det er i dag ikke noen norsk forskning som fokuserer på profesjonell utvikling blant psykomotorikere. Det foreligger imidlertid betydelig forskning både nasjonalt og internasjonalt på profesjonell utvikling blant psykoterapeuter. Av disse er Minnesotastudien2, en kvalitativ undersøkelse av 100 psykoterapeuter på ulike erfaringsnivåer (6, 8) og ISDP-studien3, en internasjonal surveyundersøkelse som omfatter 9000 psykoterapeuter med variert profesjonell bakgrunn (6, 7, 11) sentrale. Disse studiene har vært viktige inspirasjonskilder til studien som denne artikkelen omhandler. Psykoterapi og psykomotorisk fysioterapi har sentrale likheter, spesielt når det gjelder forholdet terapeuten har til pasientene. Ifølge Killingmo er forholdet preget av relasjon, prosess, inngåenhet, varighet og autonomi (12). I fravær av forskning innen eget fagfelt, kan denne forskningen brukes til å sammenligne forskningsresultatene med.

Nyere forskning innen psykoterapi viser at relasjonen mellom terapeuten og klienten har større betydning for resultatet av terapien enn hvilke metode en anvender (13). Terapeuten, snarere en metoden, utgjør forskjellen. Gitt at dette også gjelder for psykomotorisk fysioterapi, så vil kunnskap om profesjonell utvikling kunne bidra til å sikre både kvalitet og bedre ressursutnyttelse av helsetilbudet.

Vi har i dag lite kunnskap om den profesjonelle utviklingen som skjer etter spesialisering i PMF og denne studien fokuserer nettopp dette. Hoveddelen av psykomotorikere arbeider i privat kommunal avtalepraksis. Mange jobber alene eller sammen med en liten gruppe terapeuter. Vi vet lite om hvilke betingelser privat avtalepraksis gir for profesjonell utvikling. Studiens problemstilling er derfor: Hvordan beskriver privatpraktiserende psykomotorikere sin profesjonelle utvikling etter endt utdanning i fagfeltet? Hvilke faktorer har bidratt til utviklingen? Hvilke betingelser gir privat praksis for profesjonell utvikling? 

Metode/design og utvalg

Studien omhandler hvordan den enkelte psykomotoriker beskriver sin profesjonelle utvikling i en livsløpskontekst. Studien er derfor forankret i en fenomenologisk og hermeneutisk vitenskapstradisjon. En fenomenologisk analyse baseres på en analyse av erfaringene slik de viser seg for det erfarende subjekt (14).  Kvalitative halvstrukturerte intervju er valgt som metode. Et langsgående forskningsprosjekt var utenfor rammen for denne studien, så for å vinne kunnskap om en utvikling over flere år, måtte den foretas retrospektivt. Via nyanserte og rikholdige beskrivelser i intervjupersonenes dagligspråk ønsket vi å få frem livsverdensperspektivet (15) til informantene. 

Utvalg/Informanter

Det ble foretatt et strategisk utvalg av informanter. Det sentrale inklusjonskriteriet var at informantene skulle ha betydelig erfaring fra privat praksis. For å få tilgang til rikholdige data etterspurte vi engasjerte informanter som «hadde noe på hjertet». For å få tilgang til bredden av profesjonsgruppen etterspurte vi ulikheter med hensyn til erfaringslengde, geografisk plassering og utdanningsbakgrunn. Informantene skulle også representerte en viss faglig bredde og ha erfaring fra ulike organiseringsformer innen privat praksis. Faggruppen i PMF ble konsultert i denne prosessen.

Tre kvinner med henholdsvis 30, 25 og 10 års erfaring hovedsakelig i privat praksis ble valgt som informanter. De bor alle i bykommuner. To av dem er utdannet etter kursrekkemodellen4 (16). En har videreutdanning fra en høgskole. En arbeider ved et institutt med fysioterapeuter med variert kompetanse. En annen arbeider sammen med andre psykomotorikere, mens en tredje har arbeidet nært opp mot et legesenter. Informantene skrev under på informert samtykke før intervjuene ble foretatt. 

Intervju, transkribering og analyse

Intervjuene forløp som tematisk fokuserte samtaler om informantenes profesjonelle utvikling, strukturert av en intervjuguide som var laget på forhånd. Hvert intervju varte i noe over en time, det ble gjort lydopptak av intervjuene som senere ble transkribert av hovedforfatteren. Hele samtalen ble transkribert til tekst. To av intervjuene foregikk på informantenes arbeidssted og ett i informantens hjem. Hvert intervju ble analysert i sin fulle lengde. Intervjuteksten ble analysert og sammenlignet med tanke på likheter, motsetninger, spenninger og mønstre i uttalelsene, både innenfor hvert enkelt intervju og i forhold til de øvrige. Analyseprosessen var en kontinuerlig veksling mellom delene og helheten (17).

At intervjuer er psykomotoriker og arbeider i privat praksis, kan ha bidratt til tilgang til feltet og til «innsideforståelse». Nærheten til feltet kan imidlertid representere en fare for at den kritiske avstanden går tapt. At en kollega forsker på ens profesjonelle utvikling vil kunne gi en opplevelse av «å bli kikket i kortene», noe som vil kunne redusere tilliten og åpenheten. I alle deler av forskningsprosessen har det derfor vært sentralt å skifte mellom ulike perspektiver og å balansere mellom nærhet og distanse (14). At medforfatter har fulgt prosessen fra rådata til analyseresultatet, bidrar til å redusere de ulempene som forskning i eget fagfelt kan innebære. Det kunnskapssynet studien er basert på, legger vekt på at dataene ikke er noe forskeren bare henter inn, men at kunnskapen skapes i den interpersonlige interaksjon i intervjusituasjonen (15). Som medskaper til kunnskapsproduksjonen vil forskeren kunne sette spor etter seg i hele prosessen (17). Ved å tilstrebe transparens blir kunnskapsproduksjonen synliggjort (18). 

Funn

En livslang integrasjonsprosess

Informantene uttrykker at de følte seg metodisk kompetente da de startet i praksis etter utdanningen, «Den ga en solid basis», men møtet med det mangfoldet som pasientene representerte ble likevel krevende. Kunnskapen de hadde fått overlevert måtte integreres og kompetansen måtte bygges.  Informantene presiserer at denne prosessen har tatt tid. «Jeg brukte de ti første årene i min ’psykomotorikerlevetid’ til faktisk å fundere og bli kjent med metoden. Få den helt integrert», sier en av dem. Ifølge informantene er prosessen stadig pågående, selv etter 20-30 års erfaring. Prosessen har vært gradvis, noen ganger knapt merkbar, og de har tidvis hatt et ubevisst og ureflektert forhold til den. Retrospektivt kan de likevel se at det har skjedd en utvikling, «Dersom en ser over alle år, så har jeg nok utviklet meg». Innimellom har den fremstått mer framtredende, eksempelvis i møte med nye faglige utfordringer, kontakter og impulser.

En beskriver prosessen som jevn, samtidig som hun forteller om opplevelser som har gitt henne «Et puff framover» og «En veldig vitamininnsprøyting». Mens en annen beskriver prosessen som «Helt klart opp og ned». Hun har opplevd suksesser i sitt profesjonelle liv, men også opplevd å bli utbrent. Faser hvor det tilsynelatende har skjedd lite faglig utvikling, knytter informantene til krevende faser i deres private liv, eksempelvis i forbindelse med å ha små barn og oppussingsprosjekter i hjemmet. 

Å utvikle trygghet på egen kompetanse

Utviklingen karakteriseres først og fremst ved at de har blitt tryggere på egen kompetanse. Økt faglig trygghet og kompetanse har bidratt til at fokuset ble flyttet fra dem selv til pasientene, fra fokus på egne prestasjoner til oppmerksomhet på hva pasienten kan integrere eller ta imot. De har fått større tiltro til egne vurderinger, noe som innebærer at de har blitt mer fleksible i bruken av metoden. Metoden følges ikke slavisk, de velger ut elementer og utelater andre. De bruker mindre energi i arbeidet, en sier at hun gjør betydelig mindre i timene enn tidligere, hun «Har blitt mindre ambisiøs på pasientenes vegne». Informantene blitt flinkere til å avgrense seg og de har blitt mer realistiske i forhold til hva de kan oppnå. Over tid har kontakten med et stort antall ulike pasienter bidratt til å øke informantenes toleranse for og verdsettelse av pasienters forskjellighet. 

Interpersonlige kilder bidrar mest til utvikling

Mange faktorer, både i deres profesjonelle og private liv, har hatt innflytelse på utviklingen, men først og fremst er det møter med folk og det de formidler som har bidratt til utvikling. En utdyper det slik:

«Enten det nå er pasienter, eller kollegaer, eller familien, eller samarbeidspartnere, eller et foredrag, eller noe andre har formidlet til deg, noe du hører og som gjør at du utvikler deg, både som person og som behandler.»

Erfaringer fra praksis med pasienter og kollegakontakt anses som de mest sentrale kildene: «Det er av pasientene jeg lærer mest, det føler jeg ganske sterkt».

Kontakt med kollegaer, spesielt innen samme fagområde, utgjør en sentral faglig ressurs de har direkte tilgang til. Dersom kollegaen behersker andre metoder enn dem selv, bidrar kontakten til å utvide den enkeltes erfaringsverden og terapeutiske verktøykasse. Har kollegaen arbeidet med et prosjekt, eksempelvis skrevet en artikkel, leses den med større nysgjerrighet og får større gjennomslagskraft enn en tilfeldig fagartikkel. 

Nærgående prosesser – det handler mye om en selv

Tilgang til nære kollegaer er spesielt viktig, da flere aspekter kan trekkes inn i samtalen. En sier: «Det handler jo så mye om en selv. En kan ikke diskutere prosesser uten at en selv er involvert, så å jobbe med noen en er trygg på og som på en måte kjenner en litt. Det gjør en mer bevisst».  Refleksjonen forutsetter åpenhet og villighet til et nærgående og ærlig møte med egne følelser og reaksjoner.

Noe av det samme gjelder med hensyn til veiledning. Det er de relasjonelle forholdene, å forstå prosessen, pasientene og deres egne reaksjoner de søker veiledning om. I den grad de har hatt veiledning, har den bidratt til utvikling. Veiledningsbehovet har imidlertid alltid vært større enn det de har fått dekket. «Vi lufter det litt, men ikke i forhold til behovet. Vi har på en måte ikke rommet for å lufte det i» sier en.

Noen presiserer at veiledningen er spesielt viktig når den har skjedd i små grupper hvor de har følt seg trygge på å eksponere sårbare sider ved seg selv. At de bruker seg selv som referanse for å forstå pasientene, uttrykkes også i den betydningen de tillegger egenbehandling og egenterapi. Gjentatt egenbehandling har bekreftet verdien av behandlingen for en av dem, mens en annen uttrykker at det for henne har vært både personlig og profesjonelt viktig å ha erfart å bli møtt og forstått i egenterapi. 

Et unnskyldende forhold til bruken av teori

Informantene uttrykker at de leser lite teoretisk fagstoff, noe de har et til dels unnskyldende forhold til; «Jeg er ingen teoretiker», «Der har jeg nok litt svin på skogen», «Jeg har vært i en småbarnsfase» og «Jeg føler at jeg på en måte at jeg aldri får lest nok». Det kan virke som om de snarere fanger opp teoretiske kunnskaper gjennom andres formidling enn ved selvstudium. De leser i tilknytning til kurs og utdanninger, når kollegaer skriver, eller når de blir anbefalt faglitteratur. Forøvrig dominerer lettfattelige fagbøker fremfor tyngre fagbøker og akademiske artikler. 

Impulser fra andre – formidling til andre

Skifte av jobb og kontakt med ulike samarbeidspartnere har tilført kunnskaper, gitt nye perspektiver og stimulert dem til å formidle egne faglige vurderinger. Erfaring og kunnskap må deles, de trenger både å lytte og bli lyttet til. En bruker konsekvent telefonen i sine tilbakemeldinger til legene, nettopp for å få direkte tilbakemeldinger på faglige vurderinger. 

Opplæring og nye metoder – variert betydning

Kurs og opplæring i nye metoder har i varierende grad bidratt til utvikling. Et par av informantene har fått opplæring i andre terapimetoder. Den ene bruker imidlertid i praksis kun de hun opplever som forenelige med PMF. Mens en annen har åpnet opp og inkludert flere metoder og har et uttalt pragmatisk syn på disse, «Virker de, så bruker jeg dem». En tredje har hovedsakelig valgt å fordype seg i ulike aspekter av behandlingen. For henne har møter og kurs primært handlet om et nødvendige pusterom fra praksis og et faglig og sosialt møtested med kollegaer. De som har fått opplæring i andre metoder opplever at de har bidratt til en bredere kompetanse. 

Ulikheter i beskrivelse av terapien

I materialet er det store forskjeller i hva informantene vektlegger når de beskriver terapien. Den ene er opptatt av den psykologiske forståelsen, en har et følelses- og opplevelsesrettet fokus, mens den tredje legger mest vekt på det kroppslige.

Den som er opptatt av «Det psykologiske perspektivet», søker fremfor alt etter dybden i dette perspektivet og legger som terapeut stor vekt på å forstå disse sammenhengene. Økt forståelse er også et sentralt mål i terapien. Den som vektlegger følelsene er opptatt av å ha kontakt med følelsene «Som bor i kroppene», å kunne identifisere, tolerere og forstå dem. Dette anses som viktig både for terapeuten og er et mål i terapien. Den tredje har en beskrivelse som for en stor del samsvarer med klassisk psykomotorisk forståelse. Til tross for forskjellene, så betoner alle at PMF er fundamentet i kompetansen deres.

I hvilken grad de vektlegger relasjonen varierer med disse mønstrene. Mens to har et relasjonelt fokus som ligner inngående psykoterapi, avgrenser den tredje oppgaven og ansvaret sitt hovedsakelig til en kroppslig behandling. Hvorvidt de ulike mønstrene representerer reelle ulikheter i praksis og i forståelsen av PMF og ikke kun er aspekter ved terapien, kan studien ikke gi svar på.

Ved nærmere analyse kommer det frem at de synspunkter de forfekter i dag er i samsvar med synspunkter de hadde både før, i og etter utdanningen. Mønstrene som fremkommer i analysen er svært konsistente og påfallende stabile. Det kan synes som om de enkelte over tid fastholder sine opprinnelige faglige oppfatninger, og at disse forsterkes ved de valg de senere tar, for eksempel ved hvilke kurs og utdanninger de supplerer PMF med. 

Stadig tyngre pasienter i privat praksis

Informantene opplever at pasientgruppen som henvises til psykomotorisk fysioterapi i tiltagende grad har blitt mer belastet, «De blir tyngre og tyngre, og yngre og yngre», noe som har bidratt til at rollen deres har blitt mer omfattende. De opplever ofte at de bærer ansvaret for pasientene alene. Gjentatte ganger sier de «Vi står ofte veldig alene med tunge pasienter». Lite tilfredsstillende veiledningsordninger og begrenset tilgang til tverrfaglig samarbeid bidrar til denne opplevelsen. En sier «Det er mitt største hjertesukk når det gjelder jobben min, at det ikke er mer samarbeid om pasientene». De tror at samlokalisering med andre faggrupper kunne ha stimulert til faglig utveksling og bidratt til at ansvaret ble mer delt. Økt samarbeid ville også bidratt til at fagkunnskapen og kompetansen deres nådde lengre ut.

Alle uttrykker at de trives i arbeidet, og at de har bevart et faglig engasjement i hele yrkeslivet, men over tid ser det ut til å inntre en form for slitasje som henger sammen med de organisatoriske begrensningene. 

Diskusjon

Resultatene i studien samsvarer med sentrale resultater fra Minnesotastudien (6, 8) og ISDP studien (7, 11). Spesielt gjelder det med hensyn til hvilke faktorer som har hatt innflytelse på utviklingen. I alle studiene vurderes interpersonlige kilder å ha større innflytelse på den profesjonelle utviklingen enn ikke-personlige kilder. Erfaring fra praksis med pasienter representerer den mest betydningsfulle kilden til vekst i samtlige studier. Veiledning, egenterapi og personlige livserfaringer vurderes som betydningsfulle, men rangeres noe vekslende i de ulike studiene.

De fagspesifikke forskjellene mellom PMF og psykoterapi slår lite igjennom i resultatene, men i denne studien utgjør kollegakontakten en svært sentral kilde, som ikke betones like sterkt i de øvrige. Når fagmiljøet er lite, og når fagutøverne arbeider i små praksiser og praksisfellesskap, så øker trolig behovet for konsolidering av den fagspesifikke kunnskapen. Det kan ha  bidratt til at det psykomotoriske fagmiljøet har blitt holdt noe lukket, og at psykomotorikere ofte primært har søkt støtte hos sine egne (16).

Er det fellestrekk ved de faktorer som bidrar til utvikling utover betydningen av det interpersonlige? Når det gjelder kontakt med pasienter er det neppe slik at enhver kontakt er nok til at terapeuten utvikler seg.  For at kontakt med pasienter skal bidra til utvikling av den profesjonelle, forutsetter det bearbeiding og refleksjon over det pasientene formidler verbalt og kroppslig. Refleksjon er også en sentral del av kollegakontakten og er selve kjernen i veiledningen. Ifølge Donald Schön kjennetegnes profesjonelt arbeid av refleksjon, noe han beskrev i begrepene refleksjon-i-handling og refleksjon-over-handlingen (19). I Minnesotastudien vurderes det å opprettholde en kontinuerlig reflekterende holdning i møte med arbeidets utfordringer som den mest sentrale forutsetning for profesjonell utvikling (6).

At teoretiske kilder har hatt en underordnet betydning i forhold til øvrige kilder, samsvarer med resultater fra Minnesotastudien (6, 8), men resultatet er muligens mer fremtredende i denne studien. Det kan ha sammenheng med fagfeltets tradisjonelle forankring i håndverket og i erfaringsbasert kunnskap, og at det er en ung akademisk profesjon. Det kan og avspeile hvordan den faglige kultur utfolder seg i praksis. Teoretisk kunnskap er en sentral forutsetning for profesjonell praksis (3, 20). For en akademisk profesjon er det bekymringsfylt at teori har en så vidt liten plass i hverdagen til informantene, som kilde til inspirasjon, støtte og vekst.

Samtidig viser Minnesotastudien at hvilken holdning terapeutene har til kunnskap og til teori får konsekvenser for kvaliteten av deres profesjonelle utvikling (6). En åpen holdning til teori i kombinasjon med faglig nysgjerrighet og respekt for arbeidets kompleksitet fremsto som forutsetninger for optimal profesjonell utvikling (6). Å ha toleranse for flertydighet, blant annet «for ikke alltid å forstå» er et utrykk for denne holdningen (6). Når informantene legger vekt på «Å gjøre mindre i timene», «Å ha tid til tenke lange tanker», og «Å romme pasienten», formidler de en holdning der de ikke alltid tilbyr løsningen på pasientens problem, men de tilbyr en relasjon og et refleksjonsrom. En slik holdning kan utfordre sentrale tidstypiske strømninger med vekt på manual- og evidensbaserte løsninger. Overfor komplekse problemer vil trolig ettertenksomhet, refleksjon og ydmykhet ofte være mer egnet (6).

Informantenes utvikling impliserer en selvvalgt preferanse for hva de vektlegger i terapien. Resultatet samsvarer med  resultater fra Minnesotastudien der det tolkes som et økende behov i løpet av arbeidslivet for å skape koherens og konsistens mellom ens profesjonelle og private selv (6). Studien viser at den prosessen startet allerede i forbindelse med valget av spesialisering. At deres faglige preferanse tilsynelatende har vært upåvirket gjennom utdanning og praksis impliserer ikke manglende utvikling, men at de velger å utvikle seg i tråd med hver enkeltes preferanse. 

Metodiske overveielser

Som forsker i eget fagfelt er det nødvendig være ekstra oppmerksom på ens egen situerthet (18) i den problemstillingen forskningen belyser. En kan både overidentifisere seg og overinvolvere seg (15). Bevisst eller ubevisst, kan en bli bundet av lojalitetshensyn både til informantene og til fagfeltet. En kan unngå å ta opp temaer som kan såre, eller vegre seg for å belyse aspekter som kunne oppfattes som en kritikk av fagfeltet, mens en løfter frem de mer flatterende. Forskeren må balansere mellom det å fremskaffe kunnskaper, og å ivareta etiske hensyn samt å sikre informantenes anonymitet. Denne balansegangen har vært et tilbakevendende tema i forskningsprosessen.

Er resultatene i studien generaliserbare? Et utvalg på tre informanter er et begrenset utvalg og flere informanter ville sannsynligvis brakt inn flere aspekter og nyanser i belysningen av problemstillingen. På den andre siden er det psykomotoriske fagmiljøet lite og homogent, med få sentrale frontfigurer og oversiktlige utdanningsmiljøer som innebærer opplæring i en særegen kropps- og metodeforståelse. Alle aktørene er påvirket av de samme teoretiske kildene og det samme begrepsapparatet. Hele faggruppen bygger på noen felles antagelser om kroppen og sammenhengen mellom kroppen og levd liv. Privat praksis danner også noen felles strukturer som gir grobunn for felles erfaringer. Ut fra disse aspektene vil vi hevde at et utvalg på tre strategisk valgte informanter vil kunne si noe som peker ut over selve utvalget. 

Konklusjon

Studien løfter fram kunnskap om den profesjonelle utviklingen psykomotorikere går gjennom etter endt spesialisering. Utviklingen frem til en trygg faglig kompetanse er en langvarig, sammensatt og personlig nærgående prosess. Utviklingen fremmes av praksis med pasienter og møter med mennesker i og utenfor deres profesjonelle liv med rike muligheter for refleksjon og erfaringsutvekslinger. Prosessen har klare likhetstrekk med den profesjonelle utviklingen som er beskrevet blant psykoterapeuter.

Privat praksis har organisatoriske begrensninger som bidrar til at arbeidet og ansvaret over tid kan oppleves til dels krevende og tyngende, noe som kan bidra til slitasje og stagnasjon hos den profesjonelle.

Profesjonell utvikling er både et personlig, et fysioterapifaglig og et helsepolitisk ansvar. Vi trenger mer forskningsbasert kunnskap om hva som skaper gode vekstbetingelser for den profesjonelle innen dette arbeidsområdet. Ivaretakelse og videreutvikling av denne ressursen bør tas hensyn til og gis oppmerksomhet både av den enkelte utøver selv og i organiseringen av primærhelsetjenesten. 

Takk

Takk til informantene som har deltatt ved studien! Takk til Fond til etter og videreutdanning av fysioterapeuter for midler til å skrive artikkelen. Takk til Nina Emaus for innspill i skriveprosessen. 

Fotnoter:

[1] Fysioterapeuter med kompetanse i psykomotorisk fysioterapi blir i dagligtale omtalt som «psykomotorikere» en betegnelse som vil bli brukt i artikkelen.

[2] The Minnesota Study of the Development of Psychotherapists.

[3] The International Study of the Development of Psychotherapists.

[4] Et videreutdanningsopplegg i psykomotorisk fysioterapi i NFFs regi som var forløperen for videreutdanning i offentlig regi.

Referanser

1. Heggen K. Profesjon og identitet. In: Molander A, Terum LI, editors. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforl.; 2008. p. s. 321-32.

2. Molander A, Terum LI. Profesjonsstudier: en introduksjon.  Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforl.; 2008. p. S. 13-27.

3. Grimen H. Profesjon og kunnskap. In: Molander A, Terum LI, editors. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforl.; 2008. p. s. 71-86.

4. Kalmar H. Kunskap och kunnigt handlande. In: Bjørn Blom SM, Lennart Nygren, editor. Kunskap i socialt arbete Om villkor,processer och anvädning. Stockholm: Natur; 2006. p. 49-59.

5. Skår R. Læringsprosesser i sykepleieres profesjonsutøvelse: en studie av sykepleieres læringserfaringer. [Bergen]: Psykologisk fakultet, Universitetet i Bergen; 2010. 1 b. (flere pag.) : ill. p.

6. Rønnestad. Profesjonell utvikling.  Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforl.; 2008. p. s. 279-94.

7. Rønnestad, Orlinsky. Terapeutisk arbeid og  profesjonell utvikling: En internasjonal studie. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 2006;43(11):1175-8.

8. Rønnestad MH, Skovholt TM. The Developing Practitioner: Growth and Stagnation of Therapists and Counselors. New York: Routledge; 2012. XX, 369 s. : ill. p.

9. Thornquist E, Bunkan BH. Hva er psykomotorisk behandling? Oslo: Universitetsforl.; 1986. 125 s. p.

10. Øien AM. Change and communication: long-term Norwegian psychomotor physiotherapy treatment for patients with chronic muscle pain. [Bergen]: University og Bergen; 2010. 1 b. (flere pag.) p.

11. Orlinsky DE, Rønnestad MH. How psychotherapists develop: A study of therapeutic work and professional growth. Washington, D.C.: American Psychological Association; 2005. XI, 325 s. : ill. p.

12. Killingmo B. Hva er dynamisk psykoterapi? Nordisk Psykologi. 1984;36(3):129-46.

13. Wampold BE. The great psychotherapy debate: models, methods, and findings. London: Routledge; 2014. XIII, 263 s. : ill. p.

14. Repstad P. Mellom nærhet og distanse: kvalitative metoder i samfunnsfag. Oslo: Universitetsforlaget; 2007. 168 s. p.

15. Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk; 2009. 344 s. : ill. p.

16. Thornquist E. Fysioterapeutene. In: Slagstad R, Messel J, editors. Profesjonshistorier. Oslo: Pax Forlag; 2014. p. 138-76.

17. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning: en innføring. Oslo: Universitetsforl.; 2003. 240 s. p.

18. Tjora AH. Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Oslo: Gyldendal akademisk; 2012. 246 s. : ill. p.

19. Schön DA. Den reflekterende praktiker: hvordan professionelle tænker, når de arbejder. Århus: Klim; 2001. 311 s. : ill. p.

20. Smeby J-C. Profesjon og utdanning. 2008. In: Profesjonsstudier [Internet]. Unversitetsforlaget; [87-102].