Svein Kristiansen, fysioterapeut, spesialist i manuellterapi (MNFF). MSK Klinikken AS/Fredrikstad Idrettsmedisin AS. svein@mskklinikken.no.
Denne fagkronikken ble akseptert 2. november 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Vi ser en økende tendens til korsbåndskader hos barn og unge. Kompetansen ligger hos fysioterapeutene, mens idrettslagene oppgir at de hverken har nok tid, ressurser eller kunnskap. Et dilemma som bør være mulig å løse. Eller?
En idrettsfysioterapeut blir ofte assosiert med toppidrett og eliteidrett, mens fysioterapeuter med interesse for idrett ofte assosieres med en fysioterapeut som arbeider innenfor breddeidretten og i amatørklubber og idrettslag. Er idrettsfysioterapeutene på feil arena? Burde de ikke være der omfanget og konsekvensene av skader og sykdom er størst? I barne- og ungdomsidretten?
Velfungerende frivillighet
Tenk deg et vilkårlig idrettslag i Norge. Et som er drevet etter de grunnleggende verdiene innen frivillighet, idrett for alle, inklusjon og som tilrettelegger for «flest mulig lengst mulig». Idrettslaget har selvsagt et hovedstyre, ofte også et barneidrettsstyre og en daglig leder, og de tillitsvalgte har ofte kompetanse og erfaring fra næringslivet på ledelse, økonomi og/eller et sterkt lokalt engasjement. Idrettslaget har også foreldre, mange av dem engasjert som trenere og ledere fordi de enten har med barna sine eller har interesse og kompetanse rundt trenerrollen. Ofte har de formell trenerkompetanse, og ser viktigheten av å ha denne kompetansen i møtet med både barn og foreldre. En herlig blanding av frivillighet, kompetanse og engasjement utgjør et velfungerende idrettslag. Alle lener seg på hverandre og er stolte av «flaggskipet» i bygda.
Hanne
Tenk deg en vilkårlig 16-åring i et idrettslag i Norge som heter Hanne. Hanne driver med både håndball og fotball fordi det er gøy. Innerst inne har hun en drøm om en dag å få spille fotball og håndball med de beste, kanskje på Ullevaal Stadion med flagget på brystet eller som en av håndballjentene i OL. Det er fortsatt ikke lett å velge mellom hvilken idrett som er best. Mamma var håndballspiller og bestefar var fotballspiller. Hun har venner på begge lagene, og det er bare om våren og høsten at det kolliderer litt. Håndballen er i støtet for tiden. Hun har den siste måneden også spilt på 18-årslaget, i tillegg til 16-årslaget, samtidig som fotballsesongen er i ferd med å avsluttes med kretsmesterskap og talentsamling for vinterens sonelag. Alt er bra og talentutviklingen i klubben frontes både høyt og lavt.
To målsettinger og ett problem
De fleste idrettslag har to store målsettinger. Det ene er at flest mulig barn og unge skal drive med organisert idrett lengst mulig. Det andre er å kunne legge til rette for at alle barn og unge skal kunne utvikle seg på best mulig måte, og oppnå sitt ytterste potensiale. Skader blant barn og ungdom er en av de største grunnene til at de går glipp av trening, ikke oppnår sine målsettinger og dermed ikke får muligheten til hverken å være med lengst mulig eller å strekke seg lengst mulig. Ungdom i aldersgruppen mellom 12 og 18 år som driver med fotball, håndball og andre ballidretter er klart mest utsatt for skader (1).
Men hva glemte de?
De fleste breddeidrettslag har også handlingsplaner, sportsplaner, visjoner og målsettinger både på inklusjon, prestasjon, utvikling, økonomi og sport. Svært få har derimot planer og/eller målsettinger om å bidra til å skape friske, sunne og skadefrie utøvere. Det er ingen eller få planer om å implementere skadeforebyggende treningsarbeid i idrettslagene, eller hvordan klubben skal legge til rette for generelt helsepromoterende arbeid som ernæring, søvn og andre helsefremmende tiltak.
Dersom det finnes et medisinsk apparat i eller rundt idrettslaget, gjelder dette gjerne for seniorspillere/eliteutøvere, mens det i utviklingsavdelingen finnes få eller ingen ressurspersoner. I de unntakene hvor de finnes, virker det svært tilfeldig om disse personene kan dokumentere offentlig, formell og idrettsmedisinsk videreutdanning og kompetanse.
Skrekkskaden er ikke strekkskaden
For en 16 år gammel håndball- og fotballspiller er det en skade som er fryktet mer enn noen annen, nemlig fremre korsbåndskade. Prevalensen av korsbåndskader hos barn og ungdom er økende. En korsbåndskade setter en ungdomsutøver ut av idretten i minimum 12 måneder, det dobler risikoen for å skade det andre kneets korsbånd og risikoene for senskader og et dårlig fungerende kne i voksen alder er stor (2). Når vi også vet via studier på forebygging av korsbåndsskade at man kan redusere både forekomst og nye skader med opptil 50%, er det betimelig å stille spørsmål om hvorfor det virker så vanskelig å få dette implementert i idrettslagenes handlingsplaner (3)? Hva er det som gjør at kunnskapen vi som fysioterapeuter har, om trening og helsefremmende arbeide for barn og ungdom, ikke blir benyttet på treningsarenaene?
I dialogen med ulike idrettslag i min region er ofte forklaringene slik:
-Vi har ikke tid; vi må bruke den tiden vi har i hall/bane på selve idretten.
-Vi har ikke ressurser eller økonomiske midler til å bruke på helsearbeid.
-Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre eller hvordan vi skal få det til.
En økende tendens
I løpet av 2018 og 2019 har vi i våre idrettsmedisinske avdelinger bare i Fredrikstad sett 54 korsbåndsskader, en økning på 31% fra 2017. Denne økte forekomsten er også beskrevet av andre, både nasjonalt og internasjonalt (4). Av de 54 tilfellene var 64% av utøverne under 18 år, den yngste kun 14. Det mest bekymringsfulle er at ved over 65% av tilfellene skjedde skaden hos en utøver hvor idrettslaget ikke hadde fast skadeforebyggende trening implementert i hverdagen. I enkle tall betyr det at dersom skadeforebyggende trening hadde vært implementert, kunne man kanskje unngått korsbåndsskade på opptil 23 av de 36 skadede utøverne under 18 år. Det er en gjennomgående trend at dette er utøvere som ligner på Hanne. Hanne spiller på flere lag i ulike aldersklasser. Hun er like ofte i konkurransesituasjon som i trening per uke i de travleste periodene i året, og hun er jente og driver med rotasjonsbetinget ballidrett(er) (5).
Hanne
Samtidig snører Hanne sekken for tiende gang denne uka. Hun føler seg litt sliten. Hun har «skranglet» litt i det siste, vært småforkjøla og tung i hodet. Det er bare 14 dager igjen av fotballsesongen, og kun to kamper står igjen å spille, men det har gått trått i oppstarten på håndballen. Knærne er litt såre, men ikke noe mer enn de pleier. Det skal bli godt med en fridag på søndag, etter to håndballkamper på lørdag hvor hun skal spille på både J18- og J16-laget. Selv håndkleeet fra i går er fortsatt vått - samme kan det være – hun har ikke tid til å ordne med det nå.
Fysioterapeuten
I det vilkårlige idrettslaget er det styremøte og på agendaen er et innspill til handlingsplanen om å implementere helseforebyggende arbeid som en rød tråd gjennom ungdomsavdelingen. Innspillet kommer fra en far som selv er fysioterapeut og har tre sønner i samme idrettslag. Alle tre er i ferd med å gå fra barneidrett og over i ungdomsidretten. En femten minutters monolog konkluderer med følgende svar på idrettslagets opplevde utfordringer:
Dere har ikke tid til å ikke bruke tid på skadeforebyggende arbeid. Dere har ikke tid til å ikke ta vare på de barna og ungdommene som er en del av den organiserte idretten. Dere har ikke tid til å vente på at de skader seg for så å se at de med høy sannsynlighet ikke returnerer til idretten.
Dere har ikke råd til å ikke investere i mennesker med denne kunnskapen og å sette dette høyest på den økonomiske og sportslige agendaen. Det er det aller viktigste arbeidet som finnes i et idrettslag; å ta vare på utøverens helse. Skader som kan forebygges gjennom implementering av kunnskap som eksisterer for å sørge for utøvernes helse må prioriteres - nå! Men ikke minst for fremtiden. Tiden etter at idrettskarrieren er over. Tiden som kommer når ikke idretten betyr alt lenger. For mange er det ikke så lenge til.
Dere har ikke tid til å ikke få det til. Kunnskapen og kompetansen finnes – både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Implementeringen er ikke vanskelig. Det krever dog en radikal endring i kultur og forståelse av hvor man skal implementere de økonomiske ressursene rundt skadeforebygging og det krever vilje til et utvidet forebyggende helsearbeid.
Hva så med idrettsfysioterapeutene? Skal de fortsette å bruke sine kunnskaper og kompetanse på behandling og rehabilitering etter at skadene har skjedd? Skal de fortsette å være ressurspersoner i de miljøene hvor millimeter og hundredeler teller? Skal de fortsette å være for sent ute, ikke rekke frem tidsnok og ikke kunne bidra der det teller mest? Burde ikke idrettsfysioterapeutene være med når rammene rundt idrettslagene settes, og deres kompetanse også bli verdsatt i planlegging, strategivalg, retningslinjer, visjoner og helserelaterte målsettinger? Men ønsker de det selv – å bidra der det gjelder – som beslutningstakere?
Det vilkårlige idrettslaget er ikke lenger vilkårlig – det er et idrettslag som setter barn og unges helse helt øverst på agendaen gjennom følgende tiltak:
Implementering av helsefremmende arbeid som det aller viktigste i klubbens handlingsplan. Helsefremmende arbeid inkluderer allmennhelse, kosthold, søvn, antidoping og skadeforebyggende trening.
Engasjement av en helsefremmende koordinator som overordnet har ansvar for å implementere forebyggende tiltak i alle foreningens lag og grupper. Koordinatoren er autorisert helsepersonell og har formell utdanning og kompetanse innen idrettsmedisin og forebyggende helsearbeid.
Fullt ut forpliktede trenere og ledere som viser ubetinget støtte til klubbens helseprofil – både når det gjelder som forbilde på generell helse, samt implementering av skadeforebyggende trening for alle medlemmer fra barn til senior.
En klar og tydelig plan for også de beste utøverne, for å utsette dem for minst mulig risiko, slik at de har størst mulighet til å oppnå sitt ytterste potensiale.
Hanne – sesongen er over. I dobbelt forstand
Hanne ligger på gulvet. Hallen er helt stille. Høyre, venstre og snapp – kneet bare ga etter. Ubeskrivelig vondt i to sekunder, deretter bare en følelse av at kneet fyller seg opp akkurat som en heliumballong. Fremtiden er usikker. Det vil ta ni måneder, eller kanskje tolv, før hun spiller håndballkamp igjen. Det er dobbelt så stor risiko for at hun får tilsvarende skade i det andre kneet når hun til slutt returnerer til håndball. Det er også stor sannsynlighet for at hun vil få problemer med kneet når hun blir eldre, og når hun er ferdig på videregående er det 50/50 om hun fortsatt spiller håndball (4). Hvordan det går med henne, er mye avhengig av hvem hun treffer på veien. Forhåpentligvis er det en av oss. Synd hun ikke traff oss tidsnok! Kanskje det kunne pyntet på statistikken?
Referanser
1. Bueno, A. M., Pilgaard, M., Hulme, A., Forsberg, P., Ramskov, D., Damsted, C., & Nielsen, R. O. (2018). Injury prevalence across sports: a descriptive analysis on a representative sample of the Danish population. Injury epidemiology, 5(1), 6. DOI:10.1186/s40621-018-0136-0
2. Myklebust G, Skjølberg A, Bahr R. ACL injury incidence in female handball 10 years after the Norwegian ACL prevention study: important lessons learned Br J Sports Med. DOI:10.1136/ bjsports-2012-091862
3. David Zbrojkiewicz, Christopher Vertullo and Jane E Grayson. Increasing rates of anterior cruciate ligament reconstruction in young Australians, 2000–2015 Med J Aust 2018; 208 (8): 354-358. DOI: 10.5694/mja17.00974
4. Guri Ranum Ekås, Håvard Moksnes, Hege Grindem, May Arna Risberg, and Lars Engebretsen Coping With Anterior Cruciate Ligament Injury From Childhood to Maturation A Prospective Case Series of 44 Patients With Mean 8 Years’ Follow-up. The American Journal of Sports Medicine 2019;47(1):22–30 DOI: 10.1177/0363546518810750
5. Olsen, O.E. & Myklebust, Grethe & Engebretsen, Lars & Holme, I & Bahr, R. (2003). Relationship between floor type and risk of ACL injury in team handball. Scandinavian journal of medicine & science in sports. 13. 299-304. DOI: 10.1034/j.1600-0838.2003.00329.x.
