Hverdagsrehabilitering - fysioterapeutenes deltakelse er viktig!

Randi Granbo, fysioterapeut og leder for Kompetansesenter for bevegelsesvansker og fall hos eldre, St. Olavs Hospital. Epost: Randi.granbo@stolav.no.
Sylvi Sand, fysioterapeut og fagleder i Enhet for fysioterapitjenester, Trondheim kommune. 

Denne fagkronikken ble akseptert 25.09.2013. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Også publisert som først på nett, med ISBN: 978-82-93256-07-6. Redigert før publisering i Fysioterapeuten 1/14.

Fysioterapeuters kompetanse er viktig for å påvirke tjenestetilbudet i kommunen – og for å nå målet om rett tjeneste til rett tid. Det er fysioterapeuten som kan avgjøre når det er nødvendig med for eksempel spesifikke tiltak fra en fysioterapeut, og når det er relevant å veilede andre i enkel opptrening av hverdagslige aktiviteter. 

Hverdagsrehabilitering har kommet som en vind over landet og har på kort tid fått fotfeste i mange kommuner. Fagmiljøer har valfartet til Danmark for å lære mer om hva det er, og for å få inspirasjon og tips om hvordan komme i gang i egen kommune. 

Et tverrfaglig anliggende

Hverdagsrehabilitering bygger på en helsefremmende tenkning om at det er viktig å ta utgangspunkt i folks ressurser for å bidra til at eldre kan bo hjemme og leve et aktivt liv så lenge som mulig. For å lykkes med en slik omstilling i helse- og omsorgstjenestene til den eldre brukeren, kreves både tverrfaglighet og en koordinering av kommunens innsats. Det er en selvfølge at fysioterapeutene deltar i dette arbeidet, både når det gjelder planlegging, prosjektledelse samt i praktisk gjennomføring. Hverdagsrehabilitering har en gruppe på Facebook, med nærmere 2500 medlemmer (1). Her foregår mange diskusjoner og erfaringer utveksles. Så langt har ergoterapeuter vært de mest aktive i diskusjonene og erfaringsdelingen på Facebook, mens andre yrkesgrupper deltar i mindre grad. Både fysioterapeuter og sykepleiere bør bidra mer i slike diskusjoner om hverdagsrehabilitering slik at det tverrfaglige perspektivet blir ivaretatt. Tidligere forbundsleder Eilin Ekeland viser i Fysioterapeuten 8/13 til KOSTRA-tall som tyder på at kommunene ikke satser på fysioterapi. Hun stiller spørsmål om vi som faggruppe er for dårlige til å selge inn kompetansen vår (2). Når det gjelder området hverdagsrehabilitering, tror jeg hun har rett. Så vidt vi kjenner til, er det få fysioterapeuter i prosjektlederstillinger i de pågående prosjektene. Det betyr kanskje at det ikke er så mange fysioterapeuter som sitter i førersetet på det toget som går ganske fort nå. 

Ulike modeller

Norske kommuner kan velge ulike modeller for hverdagsrehabilitering, slik som de gjorde det i Danmark – hvor de tusen blomster fikk blomstre i mange år. Den danske Socialstyrelsen (tilsvarende vårt Helsedirektorat) har nå avsatt midler til kvalitetssikring av det videre utviklingsarbeidet. En kartlegging av de danske kommunenes innsats og erfaringer, viste at 92 av de 98 kommunene hadde etablert ett eller flere tilbud om rehabilitering til eldre. Det kom til syne fire hovedmodeller eller organisasjonstyper av hverdagsrehabilitering; 1) Hjemmepleje i samarbejd med andre afdelinger, 2) Hjemmepleje med ekstra ressourcer, 3) Tværfaglig specialenhed og 4) Terapeutmodellen (3). 

I Norge har vi per i dag 428 kommuner (4), hvorav 70-80 enten er godt i gang eller planlegger oppstart av hverdagsrehabilitering (1). Disse kommunene varierer i folketall og sannsynligheten taler for at kommunene har valgt eller vil velge modeller som kan plasseres inn under en av disse fire hovedmodellene. Valget av den ene eller andre modellen, samt sammensetning av personell, begrunnes forhåpentligvis med hvilke utfordringer de ulike kommunene står overfor på rehabiliteringsområdet og i omsorgssektoren. Mange norske kommuner har satset på rehabilitering for eldre, inkludert rehabilitering i hjemmet, mens andre ikke har kommet i gang med et slikt tilbud.

Disse kommunene vil kanskje ha ulike behov og ønsker for hverdagsrehabilitering. Det vises til diskusjoner på Facebook–siden hvor det kommer fram meninger som at det ikke gjør så mye om en kaller det hjemmerehabilitering eller hverdagsrehabilitering. Vi mener det er og bør være en forskjell. Hverdagsrehabilitering skal ikke erstatte rehabiliteringstilbudet for eldre i kommunene, da mange eldre har behov for spesialisert rehabilitering – for eksempel gjennom tilbud fra en tverrfaglig spesialenhet eller et innsatsteam. Dersom vi har forstått budskapet i Morgendagens omsorg (5) riktig, skal hverdagsrehabilitering bidra til endringsarbeid innen omsorgstjenestene. Dette er en mulighetenes melding hvor det skal handle om å tenke annerledes og smartere, og med økt fokus på aktivitet, mestring og selvstendighet. Selv om likhetene mellom hverdagsrehabilitering og hjemmerehabilitering er at innsatsen settes inn i brukerens eget hjem og i nærmiljø, er ikke målsettingen med tilnærmingen lik. Hjemmerehabilitering eller innsatsteam vil nødvendigvis ikke føre til en endring av arbeidsmåter og tilnærminger til brukerne av de tverrfaglige spesialteamene som utfører dette tilbudet. I hverdagsrehabilitering vil hjemmetjenestene bli involvert på en helt annen og ny måte. Morgendagens omsorg er en god stortingsmelding for de av oss som lenge har ønsket en endring i retning av et mer forebyggende perspektiv. 

Endringsarbeid

Hverdagsrehabilitering vil innebære en omstilling i tilnærming til den eldre brukeren. For at brukeren skal kunne bruke egne ressurser og mestre egen hverdag er det i følge tidligere helseminister Jonas Gahr Støre: 

 … avgjørende å ta utgangspunkt i brukeren selv for å kartlegge hvilke muligheter han eller hun har til å gjenopprette eller øke funksjonsnivået sitt. Hans eller hennes egne ressurser, ønsker og behov skal være utgangspunktet for tjenesten. (6).

 For å kunne kartlegge muligheter for gjenopprettelse eller bedring av funksjonsnivå, er fysioterapeuter en selvfølge. En forebyggende tankegang er vel heller ikke så ny, verken for ergoterapeuter, fysioterapeuter eller team som arbeider med rehabilitering. Det nye som vi utfordres på, slik vi forstår det, er å bidra til en omstilling i omsorgstjenestene. Ikke bare skal vi bidra til en ny tilnærming til brukerne, men vi skal også bidra til at omsorgstjenestene oppdager tegn på funksjonssvikt tidligere enn det som er tilfelle i dag. Dette er noe mange kommunefysioterapeuter har ønsket seg lenge – nemlig at deres kompetanse blir benyttet på et tidligere tidspunkt i forløpet mens brukerne ennå har ressurser til å gjøre en større innsats selv. Det er kanskje ikke så mye nytt i dette, men endringer på dette området skjer neppe uten at det samtidig skjer en endring i terapeutenes arbeidsmåter. For at omsorgstjenestene skal oppdage tidlige tegn på funksjonssvikt, må terapeutene jobbe sammen med omsorgstjenestene. Da må en kanskje finne en arbeidsmodell som ligner mer på den første modellen som beskrives i den danske modellen; hjemmepleie i samarbeid med andre avdelinger, hvor innsatsen både er tverrfaglig og koordinert. 

Rollen som fysioterapeut i endring?

Terapeutenes funksjon og rolle vil være forskjellig i de fire ulike organisasjonsmodellene, og noen modeller vil kanskje utfordre oss fysioterapeuter mer som fagpersoner. Kanskje må vi ut av den trygge og tradisjonelle rollen som våre samarbeidspartnere har god kjennskap til, og bli mer proaktive. Tverrfaglig samarbeid handler også om å lære av hverandre, og kun gjennom å jobbe sammen gjennom praktiske oppgaver og gjøremål kan kompetansen til  fysioterapeutene komme til syne. Slike arbeidsmåter vil kunne være et skritt i riktig retning slik at vi også arbeider for å nå målet med tidligere innsats og mer tverrfaglighet. I Danmark fant man at samarbeidet mellom terapeuter og de ansatte i hjemmetjenestene var helt avgjørende for å lykkes med hverdagsrehabilitering. 

Fysioterapeuter har kunnskap om forebyggende tiltak og betydningen av tidlig innsats, slik Morgendagens omsorg utfordrer oss på – og vi har også virkemidlene. I et utviklingsprosjekt i Trondheim kommune hvor fokus var på tidlig kartlegging og intervensjon, endret fysioterapeutens rolle seg mer i retning av en veiledende og støttende funksjon. Dette er mulig når en møter eldre på et tidligere tidspunkt, og mens de ennå har ressurser til å ta tak i egen situasjon. Da er de i tillegg mer motivert til trening og egeninnsats for å takle hverdagens oppgaver. En viktig læring fra dette arbeidet er at vi framover må være mer innovative og endringsvillige – dette forutsetter at vi bidrar aktivt i både utvikling og utprøving av nye arbeidsmetoder. En slik innovativ arbeidsmåte vil være i tråd med meldingene som vektlegger slike nye faglige metoder og arbeidsformer. Hverdagsrehabilitering skal ikke erstatte spesialisert rehabilitering i kommunene, men det er nødvendig at fysioterapeuter engasjerer seg i begge deler. Fysioterapeutenes kompetanse er viktig både i rehabilitering, hverdagsrehabilitering og i kommunenes arbeid med tidlig innsats. Dersom vi ikke allerede er med i diskusjonene, må vi komme på banen og invitere oss inn for å delta i det nødvendige utviklingsarbeidet som nå skal skje. Vi må delta i diskusjonene og argumentasjonen om prioriteringer, organisasjonsmodeller og målgrupper for hverdagsrehabilitering og tidlig innsats. Dette er viktig fordi fysioterapeutenes kompetanse vil bidra til økt kvalitet på det endrings- og utviklingsarbeidet som skjer og skal skje i kommunene. For at kommunene skal lykkes med hverdagsrehabilitering må fysioterapeutene delta og synliggjøre sin fagkompetanse – ikke bare i møtet med brukere og samarbeidspartnere, men også overfor ledere og politikere. Fysioterapeuters kompetanse er viktig for å påvirke tjenestetilbudet i kommunen – og for å nå målet om rett tjeneste til rett tid. Det er fysioterapeuten som kan avgjøre når det er nødvendig med for eksempel spesifikke tiltak fra en fysioterapeut, og når det er relevant å veilede andre i enkel opptrening av hverdagslige aktiviteter. På denne måten kan fysioterapeutene være med på å forme morgendagens tjenester og omsorg i kommunene. Toget går nå – hopp på før det blir for sent! 

Referanser

1.Hverdagsrehabilitering i Norge. https://www.facebook.com/#!/groups/441685639191444/.

2.Lindvåg D. 2013. Fysioterapeuten nr. 8. Kommunene satser ikke på fysioterapi

3.Kjellberg, PK, Hauge-Helgestad, A, Madsen, MH, Rasmussen SR (2013). Kortlægning af kommunernes erfaringer med rehabilitering på ældreområdet. Socialstyrelsen, mai 2013.

4.Det kongelige Helse- og omsorgsdepartement. Meld St. 29 (2012-2013) Melding til Stortinget. Morgendagens Omsorg 5.http://www.statkart.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/

6.Støre, Jonas Gahr (2013) Mennesker og muligheter. Kronikk. Ergoterapeuten nr.3, 201