Gange hos hjemmeboende eldre

Bård Bogen, fysioterapeut, ph.d., Institutt for helse og funksjon, Høgskulen på Vestlandet.

Hovedveileder: Professor Rolf Moe-Nilssen

Tittel: «Gait in community-living older adults”

Utgår fra det medisinske fakultet, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen.

Kroppslige endringer ved økende alder kan komme til uttrykk i hvordan vi går, og derfor er inspeksjon av gange en viktig del av undersøkelsen av eldre. Gode ferdigheter i visuell vurdering av gange er viktig, men noen ganger er vi på utkikk etter små bevegelsesavvik som kan være vanskelige å se med det blotte øyet. I tillegg er det økende oppmerksomhet om at gange kan arte seg ulikt på et laboratorium sammenliknet med under reelle omstendigheter. I slike tilfeller kan digitale instrumenter som fanger opp detaljene i gangsyklusen være viktige hjelpemidler.

I de senere år har det kommet mer og mer forskning om instrumentert ganganalyse hos eldre, men det er likevel viktige kunnskapshull som trenger å fylles. Blant annet er det nødvendig med mer kunnskap om gangfunksjon ved normal aldring, for bedre å kunne identifisere tegn ved gange som kan være kjennetegn på patologi.

Hovedhensikten med doktorgradsarbeidet var derfor å undersøke gangfunksjon hos en gruppe eldre som var trukket tilfeldig fra folkeregisteret. Gangen ble undersøkt på et bevegelseslaboratorium, hvor deltakerne gikk under fire forsøksbetingelser; uten instruksjon, hurtig, mens de telte baklengs med intervaller på tre og mens de gikk over et ujevnt underlag. Deltakernes gangfunksjon ble også registrert i deres eget miljø, over flere dager. Kroppsbårne akselerometre ble brukt til å registrere karakteristika ved gangen. Forskningsspørsmålene rettet seg mot hvordan gangen endret seg under ulike forsøksbetingelser, hvordan den endret seg over tid, og hvordan gangfunksjon var korrelert med andre mål på fysisk funksjonsevne.

I delstudie I (n=75) undersøkte vi hvordan gangratioen endret seg under ulike forsøksbetingelser. Gangratioen er steglengden delt på stegfrekvensen, og er antatt å være konstant uansett hastighet, siden dette antakelig representerer det bevegelsesmønsteret som krever minst energiforbruk og oppmerksomhet. Blant deltakerne i studien var gangratioen lik både under vanlig og rask gange, og ved gange på et ujevnt underlag, men økte mens deltakerne telte baklengs. Med andre ord kan det virke som om gangratioen endrer seg når oppmerksomheten må deles og gangen ikke lenger kan foregå automatisk. Videre forskning kan belyse hvorvidt gangratioen kan være et nyttig mål for kliniske grupper, for eksempel hos personer med kognitiv svikt.

I delstudie II (n=56) undersøkte vi hvorvidt variasjoner fra dobbeltsteg til dobbeltsteg (gangvariabilitet) var assosiert med muskelstyrke. I tidligere studier er gangvariabilitet funnet å være assosiert med degenerative endringer i hjernen, særlig områder forbundet med integrering av sanseinntrykk og med koordinasjon. Sammenhengen med funksjon i perifere organer, som muskler, er imidlertid lite undersøkt. Vi fant en tydelig sammenheng mellom gangvariabilitet og muskelstyrke. Vi målte imidlertid maksimal muskelstyrke, som normalt ikke er nødvendig for gange. Assosiasjonen var derfor kanskje ikke utelukkende biomekanisk. Det kan i stedet tenkes at friske og spreke eldre personer både var sterke og gikk med lav gangvariabilitet.

I delstudie III (n=56) undersøkte vi endring i gangvariabilitet over to år. Det er gjennomført veldig få longitudinelle studier av gangvariabilitet hos eldre og resultatene vil derfor kunne være viktige for å kunne skille normal endring fra patologisk endring. Det var en tendens til økt gangvariabilitet i oppfølgingsperioden, men etter justering for ganghastighet var ikke alle endringene statistisk signifikante. Effektstørrelsene for endringene var jevnt over små og det er usikkert hvilken betydning de hadde for deltakerne. Imidlertid ble gangvariabilitet målt som overkroppsakselerasjoner over en liten understøttelsesflate (føttene), og selv små endringer kan potensielt ha hatt betydning.

I delstudie IV (n=46) ble gangfunksjonen til deltakerne undersøkt over tre dager, mens de var i sine egne miljøer. Vi estimerte antall steg per dag, antall episoder med gange, tiden per episode med gange og antall steg per episode. For å sette disse gangvariablene inn i en mer klinisk ramme så vi på assosiasjonen med helserelatert fysisk funksjon. Vi fant at antall steg per dag var positivt assosiert, og antall gå-episoder per dag negativt assosiert med helserelatert fysisk funksjon. Vi tolker dette som at de som gikk mange ganger per dag i større grad var innendørs, noe som kan være tegn på dårligere helse og fysisk funksjonsevne. På grunn av studiens design kan vi ikke si om mange steg gir god helserelatert funksjonsevne, eller om god helserelatert funksjonsevne er forbundet med å gå mange steg.

I doktorgradsarbeidet har vi beskrevet gangmønstre hos et tilfeldig utvalg eldre mennesker. Resultatene fra studien gir en pekepinn på vanlig motorisk atferd hos eldre, som er vesentlig for å kunne identifisere patologi i gangmønstre.  

Artikler

1.Bogen, B, Moe-Nilssen, R, Ranhoff, A.K. & Aaslund, M.K. (2018): "The Walk Ratio: Investigation of invariance across walking conditions and gender in community-dwelling older people", Gait & Posture 61:479-482.

2.Bogen, B., Moe-Nilssen, R., Aaslund, M.K. & Ranhoff, A.H. (2019): “Association between muscle strength and two-year change in gait variability in community-living older adults”, The Journal of Frailty & Aging (ahead of print).

3.Bogen, B., Aaslund, M.K., Ranhoff, A.H. & Moe-Nilssen, R. (2019): “Two-year changes in gait variability in community-living older adults”, Gait & Posture 72:142-47.

4.Bogen, B., Aaslund, M.K., Ranhoff, A.H., Taraldsen, K. & Moe-Nilssen, R. (2017): “Association between daily walking behaviour and physical function in community-dwelling older adults”, The Journal of Frailty & Aging 6(2):88-90.