– Vi må fremsnakke trening

Overlege Rønnaug Ødegård ved Regionalt senter for fedmeforskning og innovasjon på St. Olavs hospital sa nylig at trening ikke har effekt når personer med fedme skal gå ned i vekt – da er det matinntaket som teller. Hun mener de bør droppe trening, fordi det blir unødig komplisert å ha dette på toppen.

– Fysisk aktivitet kan heller komme inn i fase to, når personen skal stabilisere vekta. Fedme er en matrelatert tilstand, ikke en treningsrelatert tilstand, sier Ødegård til Fysioterapeuten.

For lite nyansert

Anne Mette Rustaden er fysioterapeut og førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet. Hun har tatt doktorgraden sin på styrketrening og fedme. Rustaden sier at Ødegård har rett når hun viser til store oversiktsartikler som konkluderer med at endringer i kosthold er viktigst når folk med fedme vil ned i vekt.

– Det er vanskelig å få til stor nok treningsmengde til at det har effekt på vekta, sier hun.

Samtidig mener Rustaden at debatten er blitt lite nyansert og for forenklet. Hun er redd budskapet om å droppe fysisk aktivitet kan oppfattes feil. Det er ikke kommet fram tydelig nok at det er flere grupper inne i bildet: de overvektige og de med fedme, og om det er fedme med eller uten tilleggsdiagnoser, mener hun. Rustaden oppfatter at overlegen har snakket om de tyngste, og mener at media og debattanter burde presisert dette.

– Jeg er redd for at de som har fem til 15 kilo for mye også vil tro at de kan droppe å trene, at de mister motivasjonen. Noen kan bruke dette for å lette sin egen dårlige samvittighet over å være for lite i bevegelse. Uansett om man går ned i vekt eller ei, gir trening eller fysisk aktivitet store helsegevinster. For mange i denne gruppa vil de positive effektene av fysisk aktivitet være viktigere enn fem kilo fram eller tilbake i vekt, sier fysioterapeuten.

– Det er viktig at vi fysioterapeuter som møter pasienter i ulike fasonger, fremsnakker fysisk aktivitet, understreker hun.

Ødegård bekrefter at utspillene hennes er myntet på de med fedme, det vil si BMI på 30 og over. En som er 170 centimeter høy og veier 87 kilo, har BMI på 30. For å være innenfor BMI på 25 og regnes som normalvektig på samme høyde, må man veie 72 kilo eller mindre.

Hos de med BMI mellom 26 og 29, tenker Ødegård at det kan være riktig å pushe fysisk aktivitet. Samtidig, om disse blir skadet og ikke klarer å trene, er det sårbart. Man må fortsatt være bevisst på kostholdet så ikke det går over i fedme, understreker hun.

Frykter folk leser overskriftene

Også fagleder Jens F. Aas ved fysioterapitjenesten i Halden kommune har engasjert seg i debatten. Han frykter at flere lar være å drive med fysisk aktivitet fordi de tenker det ikke har noe å si for kiloene.

– Enkelte leser kanskje bare overskriftene og mister hele budskapet. Så forsvinner informasjonen om alle de positive sidene ved trening utover det som er sagt om vekttap. Debatten kunne startet i en annen ende, med at fysisk aktivitet og det å bruke kroppen er bra for deg, uansett utgangspunkt og vekt, mener han.

Rønnaug Ødegård er ikke enig i at hun gir ut feil signaler:

– Vi kan ikke fremme trening i sammenheng med vekttap når det ikke har effekt. Det blir å snakke usant, og kan føre til mindre fysisk aktivitet fordi en forventet effekt uteblir. Et stort og økende antall nordmenn sliter med fedme. Mitt mål er å ikke gjøre det så komplisert å gå ned i vekt.

Ødegård blir spurt om ikke dette er å underslå de store generelle helsegevinstene ved fysisk aktivitet.

 – For de med fedme har overvekta mer å si for helsa enn fysisk aktivitet. Det er for eksempel økt risiko for kreftsykdom om man er inaktiv, men kreftrisikoen er enda høyere ved fedme. Også for diabetes type 2 har det større effekt å gå betydelig ned i vekt enn økt fysisk aktivitet, sier hun.

Ødegård medgir at det har størst effekt på disse tilstandene både å gå ned i vekt og trene.

– Men når vi vet at det er vanskelig for alle, uavhengig av vekt, å nå dagens anbefalinger for aktivitet, hvorfor tenker vi at det er særlig hensiktsmessig å anbefale det for folk som jobber med å spise mindre, og dermed er i gang med en kjempeinnsats for helsa si? argumenterer hun.

For mye på én gang

Ødegård sier at fysisk aktivitet er positivt for helsa på alle måter, bortsett fra for vektnedgang. For de som skal ned i vekt, blir det allerede ganske omfattende å legge om hverdagen for å klare å spise annerledes. Om man da legger til at de skal trene tre ganger i uka, kan det for mye. Man må prioritere for at de med fedme skal lykkes med å gå ned i vekt, mener overlegen.

– De med fedme må spise mindre. De får ikke fedme fordi de er late og ikke trener, men fordi de spiser for mye. Når de så lykkes med å gå ned i vekt og det åpner seg et vindu for flere endringer, kan man snakke om fysisk aktivitet, sier hun.

Går ikke i minus

Flere som har deltatt i debatten har hevdet at kaloriregnskapet nødvendigvis må gå i minus når man legger til trening hos de som jobber med vekta.

– Mange overvektige klarer ikke å komme opp i den treningsmengden eller intensiteten som trengs for å få en viss effekt. I tillegg er det vel kjent at det inntreffer en effektivisering av energiforbruket når man går ned i vekt, såkalt økt «energy efficiency», som fører til at det kjente kaloriregnskapet blir ugyldig. Noen blir også mer sultne av å trene, og mange kompenserer for treningsøkter med å slappe enda mer av utenom øktene. Både for barn og voksne er det vist at det er vanskelig å øke total aktivitetsmengde, sier Ødegård.

Rustaden viser til at studier på appetitt etter trening spriker i begge retninger. Andre har vist til studier hvor deltakere som har kombinert endringer i matinntak med trening, har gått mer ned i vekt samlet sett.

– Det er flere enkeltstudier som sier dette. Problemet er å tolke resultatene fra slike studier inn i en populasjon med fedmepasienter. For det første er det en seleksjon av personer som er interessert i å trene som melder seg til slike studier. I flere studier har de ikke gjort registrering av matinntak underveis, og deltakere får en oppmerksomhet og oppfølging som  man ikke får gjenskapt i det virkelige liv. Ofte faller mange fra underveis i intervensjonen, og man gjør da analysene av resultatene på de 60 til 70 prosentene som fullfører – som da mest sannsynlig er de mest motiverte. Selv med disse designmessige svakhetene er effekten av trening svært beskjeden, i gjennomsnitt 1 til 3 kilo, sier Ødegård.

Rustaden er enig i at designet på studiene er et dilemma. De ideelle studiene får man gjerne ikke gjennomført på grunn av etiske vurderinger, sier hun.

Mange inaktive

Både Rustaden og Aas frykter for signaleffekten av at fysisk aktivitet omtales som noe som kan «legges bort».

– Vi vet allerede i dag at store deler av Norges befolkning ikke oppfyller Helsedirektoratets anbefalinger om fysisk aktivitet, sier Rustaden.

Aas i Halden slår et slag for hverdagsaktiviteter, som å gå en tur eller ta trappa. Rustaden viser til at stadig flere sliter med angst og depresjon, og studier viser at fysisk aktivitet har effekt på den psykiske helsa.

Førsteamanuensisen mener at selv om trening ikke viser seg på vekta, skjer det likevel mye annet positivt i kroppen. Det kan for eksempel være at fettprosenten går ned, og muskelmassen øker. Hun understreker at langtidseffekten er viktigst.

Jobber med lavterskeltilbud

Mange steder jobber fysioterapeuter med lavterskeltilbud til folk som er inaktive, eller veier for mye. Rustaden mener det er synd om disse vegrer seg for å fortsette med dette, fordi de tenker det er «uetisk» og at det blir for mye for folk som også skal legge om kostholdet.

– Det er god nytte i å samle folk som har like utfordringer. Mange har også et vanskelig forhold til fysisk aktivitet fra tidligere. Det er som regel enklere å gjøre noe sammen, enn alene, sier hun.

Rustaden anbefaler å fokusere mer på andre effekter av trening enn kroppsvekt, som overskudd og søvnkvalitet.

Førsteamanuensisen tenker at noen fint vil takle å drive med trening mens de jobber med kostholdet.

– Om du som fysioterapeut har god dialog med en pasient, og pasienten ellers er frisk og motivert, er det bare å gå i gang med aktivitet, mener hun.

Her sier Ødegård seg enig – er pasienten motivert, er det bare å sette i gang. Hun har også tenkt mye på hvorfor mange ikke er aktive nok.

– Jeg tror vi må ta tallene inn over oss, at mange ikke har glede av fysisk aktivitet og trening slik det motiveres for det i dag. Det er sånn det er, selv om vi skulle ønske det ikke var slik. For leger og fysioterapeuter, som befinner seg på andre siden av bordet, kan dette være vanskelig å forstå, sier hun.

Overlegen mener at det å love spesifikke effekter av trening, slik som vektnedgang, kan være ett av flere feilspor for å få befolkningen mer aktive.

Ødegård mener samfunnet burde legge mer til rette for «tvungne» hverdagsaktiviteter, som å gå eller sykle til jobb, ta trappa og løse arbeids- eller skoleoppgaver via fysisk aktivitet.