- Ikke gode nok til å dosere trening for eldre

Tittelen på temadagen den 29. november var «Forebygging av funksjonssvikt og fall hos eldre. Er fysioterapeutens rolle i endring?» Rundt 170 deltakere var til stede på temadagen, som tok opp tema som dosering, differensiering, motivasjon og kunnskapsgrunnlag. 

For øvrig ble konferansen også streamet, slik at flere enn de som var til stede fysisk kunne få med seg innholdet.

Mer fokus på dosering

En paneldebatt sto sentralt i programmet, med dosering i fysioterapi som tema. I panelet satt Håvard Østerås, fysioterapeut og dosent ved studieprogram for fysioterapi, NTNU, Inger-Lise Aamot Aksetøy, fysioterapeut og ph.d, og leder for Nasjonal Kompetansetjeneste for trening som medisin, St. Olavs Hospital, samt Pernille Thingstad, fysioterapeut, phd. og prosjektleder i Trondheim Universitetskommune

Debattleder Kristin Taraldsen stilte spørsmålet om fysioterapeuter er flinke nok til å dosere styrketrening for eldre?

- Nei, sa Østerås.

Senere ble Thingstad spurt om hun tror fysioterapeuter er flinke nok til å dosere treningen for de skrøpelige eldre. Også hun svarte nei.

Taraldsen spurte deretter Aksetøy om hun trodde fysioterapeuter er flinke nok til å trene eldre med høy nok intensitet.

- Jeg er overraska hvis de er det, var svaret fra Aksetøy.

Overføringsverdi til hverdagen

I debatten ble det slått fast at det ikke er en fasit på dosering. Man må se an den enkelte pasienten.

- Det er lett å telle repetisjoner, sa Østerås. 

-Men hva skal man beregne dosering av trening på? Lokalt vev, på CNS eller på psykososiale variabler? Og den treningen de gjør, hvor mye påvirker den, i forhold til det andre som pasienten gjør i løpet av uka?

Aksetøy fortalte at hun er opptatt av maks o2-opptak: 

- Kondisjon er mitt hoved-utfallsmål, og jeg tester alltid pasientene mine på tredemølle. Intensitet er viktig. Skal man opp til maksimal intensitet, ser vi at det er en stor fordel å ha pulsklokke. Det er vanskelig å komme høyt nok opp uten.

Hun slo også fast at det er topp å trene eldre i motbakke.

- Det har en lettere overføringsverdi til hverdagen, når vi er ute av bildet og de skal trene selv. For øvrig tenker jeg at vi fysioterapeuter iblant glemmer at hjertet er den viktigste muskelen.

- Å få opp kondisjonen har så mange gode ringvirkninger for de eldre. Det viktigste er å sette inn tiltak tidlig, for å unngå sviktende funksjon.  

Ingen homogen gruppe

Randi Granbo, fysioterapeut og førstelektor ved studieprogram fysioterapi, NTNU, holdt et innlegg om hvem som er målgruppen når det er snakk om funksjonssvikt og fall. Hun satte spørsmålstegn ved om fysioterapitilbudet bør differensieres mer, og hva det i tilfelle vil si for fysioterapeutens rolle.

- Det er mange myter. Vi hører mest om de skrøpelige eldre, men det er mange flere grupper som fysioterapeuter må prøve å nå, sa hun, og ramset opp fire:

- Man har de nye seniorene, som nettopp har blitt pensjonister og ønsker frihet og å utnytte den nye fasen av livet best mulig. Så har vi rutineseniorene som har vært seniorer noen år, og kanskje er mer opptatt av trygghet, men som også vil ta vare på helsa. De hjemmegående eldre er de som har begynt å forberede alderdommen ved å gjøre livet enklere, kanskje har de flyttet fra egen bolig til en mer lettstelt leilighet, hvor de har det meste av tilbud i nærheten. Så har vi de avhengige. De har gjerne behov for pleie og omsorgstjenesten og også helsetjenester.

Må samarbeide med andre aktører

Granbo påpekte at det er den siste gruppen, de avhengige, vi hører mest om.

- Vi må huske at de fleste eldre faktisk er friske. Men de fleste som er syke, er også eldre. Vi må differensiere mye i tilbudene vi skaper for gruppen eldre. Og vi bør ha kvalitetssikrede helsefremmende og forebyggende tilbud, også for dem som ikke trenger helsehjelp, slik at de bevarer sin selvstendighet.

Granbo mener at fysioterapeuter bør være mer aktive på tverrfaglig samarbeid. Hun nevnte treningssentra og frivillighet som viktige samarbeidspartnere, når det gjelder å utvikle og veilede i kunnskapsbaserte tilbud.

- Mye står igjen før alt vi gjør er kunnskapsbasert. Vi fysioterapeuter er sjelden de første som møter disse menneskene, og det er viktig at vi ikke jobber alene. Og jobben er kompleks. For de friskeste handler det om å bygge opp reservekapasitet. For de på den andre siden av skalaen, om å bevare funksjon, understreket Granbo. 

Tidlige tegn på funksjonssvikt

Pernille Thingstad snakket om tidlige tegn på funksjonssvikt hos eldre.

- Markører er redusert tempo og styrke, ufrivillig vekttap, energiløshet og redusert aktivitetsnivå. Gode tester man kan gjøre er: ganghastighet, grepstyrke, balanse og stol-test.

-Dette et er gode screeningverktøy for å oppdage endring i helsetilstand tidlig. Fysioterapeuter bør bidra til at også samarbeidspartnere kjenner og bruker slike verktøy og kan koble på fysioterapeuten for en grundigere kartlegging der man oppdager behov, sa Thingstad, og påpekte at en av de aller viktigste modifiserbare faktorene, er fysisk aktivitet

-Samtidig er det mange kompliserende faktorer, som ernæring, medisinering, og tilgjengelighet for trening og aktivitet. Å få til noe bra krever samarbeid mellom pårørende, brukeren og oss i helsetjenestene. Vi bør klare å utvikle nye arbeidsmodeller, der vi fanger opp ting tidlig.

Man kan ikke kjøre standardiserte intervensjoner, sa Thingstad.

- De mest skrøpelige kan i verste fall bli verre, om de får samme intervensjon som de som er friskere. Jo mer skrøpelig pasienten er, jo mer viktig er det med tverrfaglig tilnærming. Det vil ha en stor samfunnsøkonomisk gevinst om vi klarer utsette funksjonsnedsettelsen litt, for mange eldre.