Kenneth Martinsen i praksis
Fysioterapeuter må tørre å ta litt i når de skal trene opp pasienter, mener Kenneth Martinsen i Faggruppen for idrettsfysioterapi og aktivitetsmedisin. (Foto: privat)

– Fysioterapifaget har nærmet seg idretten mer og mer

– Faget vårt har beveget seg mer og mer mot den aktive tilnærmingen som idrettsfysioterapeuter har – at fysisk aktivitet reduserer plager, mener faggruppeleder Kenneth Martinsen.

Nyheter

– Det er jo ikke så mange år siden man tenkte at pasienter med artrose eller hjertepasienter burde være forsiktige med aktivitet. Nå er mantraet at det er bra å bevege seg, sier Martinsen. Han leder Norsk Fysioterapeutforbunds største faggruppe, Faggruppen for idrettsfysioterapi og aktivitetsmedisin. De teller snart 1.000 hoder.

Noen kan tenke at idrettsfysioterapeutene jobber innen toppidretten, mens de fleste pasientene spiller på 3. divisjonslaget eller er Kari som sliter med hofta, understreker han.

– Vi jobber i bredden og favner alle grupper – fra barn til eldre. Jeg pleier å si at «alle mine pasienter er toppidrettsutøvere». De er jo det i sine egne liv, og jobber for å komme seg ut av den skaden de har fått, sier faggruppelederen.

Utøver versus pasient

Han blir spurt om hva som er likt og ulikt for en utøver versus en «vanlig» pasient.

– Det er ofte stor forskjell i målsetting og mulighet for aktiv rehabilitering og prestasjonsfremmende trening. Men de samme faktorene gjør seg gjeldende uansett nivå og målsetting. Vi som fysioterapeuter er eksperter på å tilpasse belastning og legge til rette for passende tiltak, uavhengig av nivå. Men ambisjonene og muligheten til å gjøre det som skal til, kan selvsagt være forskjellige, sier Martinsen.

Idrettsfysioterapeuten mener det er mye å ta med seg fra idrettsverdenen når det gjelder motivasjon.

– Det er mye likt i den motivasjonsjobben man gjør med en toppidrettsutøver som har mistet et mesterskap og er nede i gjørma, som med Kari som har skiftet hofta. Her jobbes det også mye med budskapet om å ta ansvar for egen utvikling og å finne mestringsstrategier.

Fysioterapeuter må tørre å ta litt i når de skal trene opp pasienter etter skade eller sykdom. Pasienter er ikke så skjøre, mener han.

– Vi må ikke å være så redde for å la pasienter trene seg opp til å løfte tunge vekter etter en meniskskade. Vi kan jo bare modere øvelser eller øke på etter hvert som vi ser hvordan det går, sier Martinsen.

Skadeforebygging droppes

Innen barne- og ungdomsidrett er idrettsfysioterapeutenes rolle uvurderlig, ifølge faggruppelederen; både med å bidra til mer aktivitet i en tid da inaktivitet er blitt en utfordring, og med skadeforebyggende innsats.

– Forskning viser med stor tydelighet at forebygging hjelper. Vi ser ofte at det nedprioriteres i treningen. Det er skremmende. Spesielt når vi vet at for eksempel korsbåndskader kan forebygges med opptil 50 prosent ved å inkludere helt enkle tiltak i treningen. Litt av utfordringen ligger i at trenere må kunne instruere og gjennomføre dette over tid. Samtidig ses denne treningen ofte på som kjedelig, men det trenger den absolutt ikke være, understreker Martinsen.

Han viser til apper og nettsteder som skadefri.no. Kanskje begrepet «skadeforebyggende» bør byttes ut med «ressurstrening» eller «prestasjonsfremmende trening», foreslår han.

Forskes mye

Martinsen mener at idrettsfysioterapien har utviklet seg mye de siste 20 årene.

– Det er nok hos oss det forskes mest. For flere typer skader der man tidligere ville operert, har forskningen vist at konservativ behandling fungerer like bra.

Idrettsfysioterapeuten opplever at pasienter presser mindre og mindre på for å bli operert, for eksempel når det gjelder meniskskader.

– Blant toppidrettsutøvere kan dette være et dilemma. Hvis de får en skade i akilles, vil de ofte ønske å bli operert. De kan da ligge bedre an etter et halvt år, men etter ett år er de like bra som ved konservativ behandling, sier han.

Martinsen sier at han har et godt samarbeid med ortopeder på Sør-Østlandet.

– Jeg ser en helt klar dreining mot at ortopeder har tillit til fysioterapi, og at de i mange tilfeller mener dette er best for pasienten, sier han.

Han vil gjerne fremheve Senter for idrettsskadeforskning.

– Her er de norske fysioterapeutene ledende på verdensbasis, sier Martinsen.

Særstilling

Idrettsfysioterapeuter har en særstilling i Norge i forhold til i andre land, mener Martinsen.

– I mange land kommer idrettsfysioterapeuten i 3. eller 4. rekke når de jobber for idrettslag eller fotballklubber. I Norge har vi et godt samarbeid med legene og lederne, og spiller på lag med hverandre og den kompetanse hver av oss sitter på. Vi jubler sammen når det blir gode resultater. Det er nok en del av den idrettskulturen vi har i Norge fra oppveksten av, at det er lav terskel for å bidra, sier han.

Martinsen understreker at de har klart å danne gode, tverrfaglige idrettsmedisinske miljøer, ikke bare med legene. 

– Vi har for eksempel et eget diskusjonsforum som vi styrer, og der er det over 3.000 medlemmer. Diskusjonene og spørsmålene her er ofte av høy kvalitet, sier han.

Faggruppelederen ønsker ellers en løsning hvor fysioterapeutene får henvisningsrett til radiologi.

– I dag er vi avhengig av samarbeide rundt dette, men ofte kan det oppfattes som at motparten bare blir diktert til å utføre det vi ønsker. Vi ser jo i enkelte forsøk at vi fysioterapeuter er restriktive med henvisninger til radiologi, i tillegg til at henvisningen kommer som en konsekvens av en god klinisk undersøkelse, sier han.

Utvidet navnet

Faggruppa utvidet for en tid tilbake navnet sitt til også å inkludere «aktivitetsmedisin».

– Vi jobber i bredden, og har en aktiv tilnærming i rehabiliteringen av hjertepasienter, kreftpasienter og pasienter med psykiske lidelser. Disse har vel så godt av en fysisk aktiv tilnærming, som idrettsutøveren. Det gjorde at vi ønsket å endre gruppens navn. Vi ville også understreke at det er like viktig det du gjør for G10-laget som for A-laget til Odd.

Siden det er blitt så mye oppmerksomhet rundt viktigheten av fysisk aktivitet, er ikke Martinsen redd faggruppa vil få lite å gjøre med det første.

Etiske dilemmaer

Idrettsfysioterapeuter er involvert i mange forskjellige råd og utvalg, og har blant annet engasjert seg i etikk. 

 – Doping er et tema, det er noe som også kan berøre treningsstudioer. Så er det utøver-terapeutrelasjonen; hva gjør for eksempel idrettsfysioterapeuten med taushetsplikten når utøveren skader seg og media presser på for en uttalelse? I tillegg er det jo også psykiske plager i idrettsmiljøene som i befolkningen ellers, sier han.

Lager bok

Faggruppa har i år jobbet med boka «Idrettsfysioterapeuten: Breddeidrett. Toppidrett. Aktivitetsmedisin» som de får utgitt på Cappelen Damm. Noe av stoffet er gjengitt i denne temautgivelsen. Etter det Fysioterapeuten kjenner til, er det første gang en faggruppe i NFF samarbeider med et profesjonelt forlag på denne måten.

– Hvorfor har dere skrevet denne boka, og hvordan er den finansiert?

– Vi mener at vår bok har en helhetlig tilnærming til fysioterapeutenes rolle i idrett og aktivitet, som skiller den fra mer tradisjonelle idrettsskadebøker. Vi ønsket noe praktisk, som et redskap i hverdagen. Vi hadde et lite, moderat budsjett i faggruppa, resten tar forlaget seg av. Vi kommer ikke til å tjene noe på denne boka, men vi risikerer heller ikke noe økonomisk. Det viktigste for oss er å spre god kunnskap til de som ønsker å utvikle seg på fagfeltet, sier Martinsen.

Nyheter

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten