Hvordan gikk det egentlig?

Målet var blant annet at politisk arbeid skulle prioriteres mye høyere, spesielt overfor kommunene. Reformen innebar også en del endringer når det gjelder ressursbruk og maktfordeling i organisasjonen. Og for medlemmene i de gamle avdelingene var det sikkert en stor overgang å plutselig ha «sin leder» mye lengre unna.

Så langt er det ingen som har sett på hvordan dette faktisk fungerer i praksis. Det har ikke vært gjennomført noen evaluering, og det ser ut til å ta en stund før det blir aktuelt.

På landsmøtet 22. november ble et forslag fra Region Sør-Øst om å gjennomføre en evaluering av regionmodellen avvist. Begrunnelsen var at sekretariatet ikke hadde kapasitet på grunn av «flere arbeidskrevende prosesser».  Den største er utredningen av fag- og interessegruppenes rolle, som har pågått lenge.

Det er allerede klart at faggruppene gradvis skal få større ansvar for innholdet i NFFs kursvirksomhet. Men skal de også ha en større plass politisk – i forbundsstyret og på landsmøtene? Mer ansvar og større representasjon i forbundets besluttende organer vil vel også bety en forskyvning av makt og penger?

Det er forståelig ut fra ressurssituasjonen i sekretariatet at det ikke blir noen evaluering som kan behandles på Hovedlandsmøtet 2019, som er i november. Men det er sterkt beklagelig, fordi alt dette må sees i sammenheng. Sekretariatet har de siste par årene hatt knapt med ressurser. Stillinger har i perioder stått vakante, og sykefraværet har lenge vært høyt.

Det er flere viktige spørsmål rundt regionmodellen som bør belyses og evalueres:

• Har det politiske arbeidet i regionene gitt resultater i form av større gjennomslag og økt synlighet?
• Har reformen hatt konsekvenser for det politiske arbeidet sentralt?
• Hvordan har reformen påvirket medlemmene; syns de at NFF har blitt fjernere etter at avdelingene ble lagt ned, eller går det bra?
• Får medlemmer og tillitsvalgte god nok hjelp og oppfølging fra regionlederne og sekretariatet?

Minst like viktig er en evaluering av ressurs- og maktfordeling. Da reformen ble banket igjennom valgte forbundet i realiteten å overføre mer av begge til regionene. Fem heltidspolitikere utgjør en stor kostnad. Regionlederne velges i regionene, ikke på hovedlandsmøtet. De utgjør fem av 11 medlemmer i forbundsstyret.

Pengesekken blir neppe større i årene som kommer, den kan også bli mindre som følge av mindre tilskudd fra Fysiofondet og lavere medlemstall. Man kan spørre seg om regionmodellen har blitt for kostbar, og om maktbalansen er dratt litt for langt i regionenes favør.

Hva har skjedd med helheten?