Tanker etter praksisopphold
Nei, kroppen trenger ikke å bli «fikset på» en gang i måneden for å fungere, skriver Karoline Harnes Mongstad i dette blogginnlegget. Hun er kritisk til måten passive behandlingstiltak praktiseres enkelte steder.
Justering av nakke, mobilisering av bekken eller massasje blir ofte sett på som «livsviktig» for pasientene. Dette som følge av en sterk overbevisning fra terapeutens side. Mange behandlinger baseres på såkalte low-value teknikker, altså manuelle teknikker med symptomlindring som utfallsmål. Dette har sikkert sin plass i fysioterapi, men det er plass til så mye mer. Å overbevise pasientene om at passiv behandling er nødvendig for å holde kroppen i «sjakk» er etter min mening etisk uforsvarlig, og vil fort skape en behandlingsavhengighet som ikke henger på greip.
Ultralyd og varmepakninger
Når vi allerede er inne på det, vil jeg gjerne diskutere måten passiv behandling praktiseres på. Er det fremdeles innafor å benytte seg av varmepakninger, interference og ultralyd (for å ta verstingene) som behandling? Er vi ikke alle enige om at dette er behandlingsformer som ikke har godt nok evidensgrunnlag? For en fysioterapistudent på praksisopphold kan det virke både forvirrende og frustrerende å observere dette. Alle terapeuter har nok en intensjon om å hjelpe mennesker, men for å hjelpe på best mulig måte, krever det at man holder seg oppdatert.
Blind for egen blindhet?
Man jobber alle litt forskjellig, og har ulike fremgangsmåter. Enkelte prinsipper bør likevel følges. En kvalitetssikret behandling er en behandling der pasienten får en forståelse av problemet, i tillegg til en gjennomtenkt plan videre som bygger på egne ressurser, mestringstro og måloppnåelse. Å gradvis implementere aktiv behandling i form av øvelser og fysisk aktivitet er en bærekraftig vei. Vi fysioterapeuter er her for å hjelpe og å sørge for at pasienten klarer seg uten vår hjelp. Da må vi legge vekk ren symptombehandling, og heller rette fokus på pasienten. Hvorfor er det noen der ute som skaper pasienter i stedet for å hjelpe dem? Er svaret bundet i business og økonomi? Handler det om manglende kunnskap og faglig oppdatering? Eller er man for lite kritisk? Man kan være blind for egne feil og skavanker, men det største problemet er kanskje å være blind for egen blindhet.
Ut med tradisjoner, inn med nysgjerrighet!
Heldigvis er det mange fysioterapeuter og studenter som ikke kjenner seg igjen i dette. Jeg håper at de kommende praksisoppholdene blir lærerike og skaper interesse, i stedet for frustrasjon. For selv om vi lever av å behandle pasienter skal vi være ærlige og oppriktige. I tillegg må vi være kritiske, faglig oppdaterte og ha respekt for det komplekse bildet. Om ti år vet vi nok enda mer om hvordan menneskekroppen fungerer og hva vi bør fokusere på i behandling og rehabilitering. Det nytter ikke å være statisk og for opphengt i tradisjoner. Jeg slår et slag for å være nysgjerrige, ydmyke og dynamiske i yrket vårt!
Karoline Harnes Mongstad, fysioterapistudent ved Høgskulen på Vestlandet