Fysioterapi i gråsonen?

Fagkronikk i Fysioterapeuten 6/2018. 

Fagartikkel

Ove Dyrstad, fysioterapeut. o.dyrstad@gmail.com

Denne fagkronikken ble akseptert 24.06.2018. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Forleden dag satt jeg og leste i en tidligere utgave av Fysioterapeuten, og kom over en side med informasjon fra Norsk Fysioterapeutforbund (1). Denne siden inneholdt informasjon om «gråsonefysioterapi». Her står det blant annet: «God praksis skal og må være kunnskapsbasert. Allment for kunnskap og vitenskap er at det til enhver tid vil være noe som er å anse som gyldig kunnskap av det faglige fellesskapet og dermed gitt faglig, og politisk legitimitet».

Videre stod det: «Det er vesentlig for alle fysioterapeuter å sørge for å relatere seg til et faglig fellesskap hvor man kan få faglig påfyll, og få ideer og tanker om korrigering og utvikling av egen praksis. Den fysioterapeuten som isolerer seg i sin egenskapte faglighet løper en stor risiko for å komme i konflikt med krav til faglig forsvarlighet».

«Forbundsstyret ønsker at fysioterapeutene skal være bevisste sitt ansvar både overfor faget, pasientene, myndighetene og kollegaene – og at du reflekterer godt i forhold til introduksjon av nye og ikke kunnskapsbaserte behandlingsformer i praksis. Vi ønsker å klarere grensedragning mellom hva som er fysioterapi og hva som ikke er det»

Kunnskapsbasert praksis

Dette er kloke ord, men hva er kunnskapsbasert praksis, og hvor går grensen for hva som er kunnskapsbasert og ikke?

Det kommer an på øyet som ser.

I løpet av de årene jeg har arbeidet som fysioterapeut, har mange behandlingsmetoder blitt forandret, og nye metoder dukket opp – blant annet med grunnlag i forskning. Vil det da si at vi gjennom de tidligere årene har feilbehandlet pasientene på grunnlag av feil kunnskap?

Vi må, som beskrevet over, ha et faglig fellesskap for faglig påfyll, men her kommer det mye an på hvilke kurs/seminarer, kongresser etc. en som fysioterapeut deltar på. Ingen kurs er heldekkende, men tar bare for seg et delbilde av helheten. Derfor blir det opp til fysioterapeuten å tolke, samt sette sammen hele det kompliserte og varierte puslespillet, som jo kroppen er.  Av egen erfaring lærer en ofte forskjellige metoder innen samme tema, alt etter hvilke kurs eller seminarer som benyttes. Noen sier det ene er riktig og evidensbasert, mens andre sier noe annet, og bruker en metode som også skal være evidensbasert. Hvem har det rette svaret, og hvor går da grensen for kunnskapsbasert praksis – og gråsonefysioterapi?

Les artikkelen i sin helhet i Fysioterapeuten eblad