Pleiepersonell på sykehjem bør gjøres bevisste på nytten beboerne har av fysisk aktivitet og trening, mener fysioterapeut og stipendiat Elisabeth Wiken Telenius. Hun sender også en videohilsen til helseministeren.
Det er tyngde bak denne uttalelsen. Telenius har studert effekten av intensiv styrke- og balansetrening for sykehjemsbeboere med demens. Arbeidet har hun gjort som stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og resultatene peker klart i retning av at intensiv fysisk trening, selv blant demente på sykehjem, gir god effekt. Studien er finansiert av Extrastiftelsen.
Intensiv trening
Den randomiserte kontrollerte studien omfattet totalt 170 deltakere fra 18 sykehjem i Oslo og Akershus (Lier, Asker og Røyken).
– Kontrollgruppen ble tilbudt sosiale aktiviteter, og de møttes to timer per uke. Her kunne tilbudet bestå i alt fra lett fysisk aktivitet til å spille spill, bruke sansehage eller høytlesing. Intervensjonsgruppen fikk intensiv styrke- og balansetrening med målrettede funksjonelle øvelser, forklarer Telenius.
Det som skiller denne studien fra tidligere studier, er at samtlige deltakere hadde mild eller moderat demens. Det var om lag tolv deltakere fra hvert sykehjem, seks i hver gruppe, og treningsperioden strakk seg over 12 uker.
– Vi målte deltakernes funksjonsnivå før treningsperioden, etter perioden og så igjen tre måneder etter at treningen var avsluttet. Totalt er det skrevet fire artikler ut fra resultatene, sier forskeren.
Virker inn på livskvalitet
Ved å studere deltakerne før selve treningsperioden startet, fant Telenius at det er en sammenheng mellom fysisk styrke og balanse og god livskvalitet.
– Dette er et øyeblikksbilde, så det vil nødvendigvis stilles spørsmål om hva som er høna og hva som er egget når det kommer til årsakssammenheng. Men, det er en sammenheng, slår hun fast.
– Selv når en bor på sykehjem er det viktig for beboerne å være så selvstendige som mulig. Da er fysisk funksjon sentralt, og fysisk funksjon kan vi påvirke gjennom trening, legger Telenius til.
Også for sykehjemsbeboere gjelder det å yte noe ut over hva man gjør i hverdagen for å oppnå treningseffekt.
– Selv om vi eldes responderer kroppen supert på trening, men den må ha riktig intensitet. Det innebærer at man må yte noe ut over hva man gjør i hverdagen, og dette gjelder også for beboere på sykehjem.
Begrepsavklaring
For Telenius, som er forskeren og fysioterapeut, er det viktig at man evner å ha to tanker i hodet samtidig i denne sammenhengen.
– Fysisk aktivitet er én ting, og trening noe annet. All trening er fysisk aktivitet, men ikke all fysisk aktivitet er trening. Vi definerer all aktivitet som gjør at vi forbrenner mer enn hva man gjør i hvile, som fysisk aktivitet, forklarer hun.
Trening forutsetter både regelmessighet og at man har en plan og et mål om å opprettholde eller forbedre fysisk form, ifølge Telenius.
– Det er selvsagt ikke målet for alle på sykehjem å bli sterkere, men de kan få hjelp til å opprettholde funksjonsnivået de er på. Det er trening og rehabilitering, og denne gruppen har rett til både trening og rehabilitering.
Video: Tips til helseminister Bent Høie
Treningsperioden
Deltakerne ble først testet i balanse, styrke og mobilitet, i tillegg til ADL-funksjon, livskvalitet, depresjon og adferdssymptomer. Deretter ble de tilfeldig delt i to grupper. Treningsgruppa skulle trene to ganger i uken i 12 uker.
– Dette var kjempegøy! Vi hadde grupper bestående av seks personer som ble trent av to fysioterapeuter. Deltakerne trente individuelt på gruppenivå, og vi opplevde god dynamikk og støtte innad i gruppene. Selv om de ikke husket å ha vært på trening før ble de stadig bedre, og utførte øvelsene med stadig bedre teknikk – kroppen husket det jo, forteller Telenius.
Resultatene taler for seg. Deltakerne i treningsgruppa opplevde bedre balanse, og de som hadde vært med på mer enn 12 økter forbedret beinstyrken sin.
– Nå vet vi at også de med demens kan være med og ha god effekt av trening. Det er et interessant og relevant resultat med tanke på at 80 prosent av de som bor på sykehjem har en eller annen form for demens, understreker Telenius.
Forskeren forteller at det er en klar sammenheng mellom demens, dårlig balanse og fysisk aktivitet.
– Demenssykdom innebærer økt risiko for fall, og fallrisikoen er høy på sykehjem – faktisk tre ganger høyere enn i hjemmet. Nedsatt styrke og balanse kombinert med medisinbruk øker fallrisikoen. Dette kan motvirkes ved å øke den fysiske aktiviteten og med målrettet fysisk trening, slår Telenius fast.
Tre måneder etter treningsslutt viste intervensjonsgruppen fremdeles bedre resultater på balanse enn kontrollgruppen, men funksjonsnivået hadde blitt dårligere i begge grupper i denne perioden
– Som vi vet er trening ferskvare, sier Telenius.
Forskningsbonus
Selv om det ikke var hovedmålet med studien, vet nå Telenius langt mer om treningens effekt på nevropsykiatriske symptomer blant sykehjemsbeboere.
– 95 prosent av mennesker med demens opplever nevropsykiatriske symptomer. Det kan gi seg utslag i eksempelvis apati, uro, angst eller depresjon, noe som naturligvis tærer på livskvaliteten hos pasienten selv, men også på forholdet mellom beboer og personale.
Telenius fant blant annet at gruppen som hadde gjennomført treningsprogrammet var mindre apatiske enn kontrollgruppen, selv om sistnevnte hadde fått et like omfattende tilbud, men da uten trening.
– Det var treningen som utgjorde forskjellen. Treningsgruppen var mindre urolig og aggressiv ved oppfølgingstesten tre måneder etter avsluttet trening, sier Telenius.
Bemanningsproblemer
– Det er på høy tid at dette forslaget kom, understreker Telenius. Vi har bedt henne vurdere Kjersti Toppe og Heidi Grenis forslag om å sikre rehabilitering og fysisk trening i sykehjem.
– Min erfaring er at det står skikkelig dårlig til der ute, spesielt på langtidsplassene. Oslo har som kjent delt sin sykehjemstjeneste i rehabiliteringsplasser og langtidsplasser. Havner man på rehabiliteringsplass får man tilgang til fysioterapeut, ettersom de som befinner seg der skal hjem igjen. På langtidspostene er dette tilbudet forsvinnende lite, sier Telenius.
Faktisk sto det så dårlig til på enkelte av sykehjemmene som deltok i studien at de måtte låne fysioterapeutressurser fra rehabiliteringsposten for å dekke opp de to timene med trening per uke som studien la opp til.
– På åtte av sykehjemmene måtte vi stille med fysioterapeuter for at studien i det hele tatt skulle kunne gjennomføres. Til alt overmål opplevde vi også, i to tilfeller, at fysioterapeutene ved sykehjemmet ikke ville være med på prosjektet, forteller hun.
Deltidsstillinger og generelt lav bemanning er nok i all hovedsak svaret på hvorfor det er slik, ifølge Telenius.
Et hjem
– Hvem er det som jobber på sykehjem? Jo, det er pleiepersonale, svarer Telenius på sitt eget spørsmål.
– Men, det er ikke et sykehus vi snakker om, det er et hjem, påpeker hun.
Ifølge forskeren bor 30 prosent av sykehjemsbeboerne mer enn tre år på sykehjemmet.
– Det betyr at de trenger mer enn pleie. Men de som arbeider der utfører sitt virke ut fra pleiebegrepet – og der hører ikke fysisk aktivitet hjemme – tradisjonelt sett. Pleiepersonalet tror ofte det kreves fysioterapeut for å få til noe, men slik er det jo ikke. Nettopp derfor er det på høy tid med en bevisstgjøring, mener Telenius.
Hun er klar over at fysisk aktivitet nå er del av utdannelsen også for sykepleiere og annet pleiepersonell, men å vente på generasjonsskiftet tar for lang tid.
– Jeg har snakket mye om dette i forskjellige sammenhenger. Det handler ikke om uvilje, men mer om å snu litt på tankesettet. Det tror jeg kan endres raskt, særlig ved å ta bevisste valg i hverdagen. Velg rullatoren fremfor rullestolen, og la beboerne hente ting selv, sier forskeren. La dem være aktive i eget liv, og gjør ting sammen med dem i stedet for for dem.
Telenius peker også på at man tar med sine egne erfaringer inn i arbeidet.
– Det er ikke sikkert at en sykepleier eller hjelpepleier som aldri har beveget seg noe særlig selv ser behovet for fysisk aktivitet hos pasienten. Vi må også huske at vi ikke trener disse pasientene for å glede fysioterapeutene, men fordi det gagner pasientene selv. Det gir dem noe ut over selve treningseffekten, og da tenker jeg på opplevelsen av mestring og hvordan de tenker om seg selv. For denne gruppen dreier livskvalitet seg om å være så selvstendig som mulig, og om å ha så god helse som mulig.
Telenius understreker at det er stor forskjell på hvordan man lever livet hjemme og på sykehjem.
– Sykehjemsbeboere er helt avhengige av det tilbudet de får servert. Vi andre kan oppsøke de tjenestene vi måtte ønske, og skulle vi være misfornøyde kan vi bytte. Når vi i tillegg vet at det er så lav bemanning at mange ikke kommer seg ut for å lufte seg i løpet av uken, er det klart at noe må gjøres.
Hun mener det er på høy tid med en bevisstgjøring rundt hva denne gruppen mennesker har behov for.
– For all del, fortsett med alt de synes er hyggelig, men ha også et bevisst forhold til hvordan beboerne skal kunne ivareta og om mulig øke funksjonsnivået sitt. Vi skal ikke tvinge noen til å trene – det er ikke intensjonen med å ha fysioterapeut i sykehjem. De skal ha anledning til å trene, og vi har mulighet til å motivere dem til å være så aktive som de har anledning til, sier Telenius, og legger til:
– For å kunne lykkes med trening og rehabilitering må personalet være med. Vi trenger personale som snakker trening opp og er med på å motivere. Klare mål og gode rutiner er løsningen.
Ifølge Telenius bør alle som legges inn på sykehjem få en funksjonsvurdering, og det må utarbeides realistiske mål. Det kan dreie seg om å bedre eller bevare funksjonen.
– Bevegelse er et primærbehov hos mennesker, og det er viktig å få på plass et godt aktivitetstilbud til sykehjemsbeboere. Da mener jeg aktiviteter som motiverer til bevegelse, og gir glede, entusiasme og mening i hverdagen, avslutter Elisabeth Wiken Telenius.
