Hvorfor er dørstokkmila så lang?

De fleste av oss trener langt mindre enn anbefalt. – Det er mulig vi har for enkle svar på kompliserte spørsmål, sier fysioterapeut Åse Bårdsen ved UiT.

Publisert

Universitetslektoren ved Institutt for helse- og omsorgsfag uttaler seg på bakgrunn av kronikken «Vi løper som gale» i Dagsavisen 19. august. Her skriver statsviter og skribent Marit Figenschou om treningshysteriet som farer over landet, samtidig som livsstilssykdommene sprer om seg.

Hovedbudskapet er at vi i større grad må ta ansvar for egen helse, spise sunnere og være mer fysisk aktive. Likevel sliter mange nordmenn med å komme seg opp av sofaen.

– Årsaken til vond rygg og stiv nakke kan være ikke-somatisk sykdom. Vi må ta inn over oss at 40 prosent av alle sykmeldinger handler om psykisk helse, sier Figenschou.

– Hvorfor er det så vanskelig for mange å ta vare på egen helse?

– Ikke alle vet hva det egentlig er som gjør dem godt. Vi er ikke i god nok kontakt med oss selv, og ofte går vi på akkord med det vi egentlig trenger. Sjokolade er godt, men detgjørdeg ikke godt. Derfor må vi forstå hvorfor vi likevel putter det i oss. I tillegg har mange, særlig kvinner, konstant dårlig samvittighet for alt de skulle ha gjort. I stedet skulle man tenke; er det bra for meg å være med i det møtet, ta den telefonen eller dra på den festen? Det som gjør deg godt må i større grad overstyre de valgene vi tar. Vi må lære å skille mellom det som gir og det som tar energi, sier Figenschou.

Lære å kontrollere hverdagen

– Men alle bør vel sette av litt tid til trening?

– Alle bør lære å kontrollere hverdagen. Igjen må man spørre seg selv; liker jeg egentlig aerobic og zumba, eller vil jeg heller gå i marka eller sykle en tur i nærmiljøet? Poenget er at vi må øke bevisstheten rundt hva det er som gjør oss godt på lang sikt.

– Hvordan kan helsevesenet bidra til at vi beveger oss mer?

– Leger og fysioterapeuter har sin kompetanse på det somatiske, men psykisk helse må også bli en naturlig del av behandlingen. Hvis du går til fysioterapeut over lengere tid skal du oppleve en utvikling, hvis ikke er det bedre å slutte. Flere behandlere må være ærlige og si at nå kommer vi ikke lenger så sant du ikke finner en løsning på de underliggende problemene. De må ta tak i årsakene, ikke symptomene.

– Det kan være vanskelig for en fysioterapeut å ta tak i ikke-somatiske problemstillinger overfor en pasient.

– Hvis du skal lindre andres smerte må du forstå din egen. En god behandler, uansett profesjon, bør være i stand til å sette seg inn i virkeligheten pasienten lever i. Selv opplever jeg ofte at behandlere kun fokuserer på diagnosen, særlig i spesialisthelsetjenesten. Hvis du som fysioterapeut ser at en pasient trenger noe helt annet enn fysioterapi, må du veilede videre. Kanskje er det en helt annen kompetanse som skal inn i pasientens liv før vedkommende får bedre kontroll og styring på både kroppen og livet.

– Burde pasienter med kroniske plager i større grad få tilbud om psykisk helsehjelp?

– Helsevesenet må i alle fall bygge opp et bedre tilbud når det gjelder psykisk trening og oppfølging. Det bør ligge i primærhelsetjenesten sammen med fastlegetilbudet. På lik linje med fysisk trening for å bli sterkere, kan man trene sinnet til å bli mer stødig. Følger man disse to sporene og integrerer dem, er man godt på vei til en bedre tilværelse.

Utslitt av trening

Figenschou mener at vi i dag har et stort kommunikasjonsproblem knyttet til fysisk aktivitet og livsstil. Idealet som vises frem i media er så uoppnåelig for de fleste at mange gir opp før de starter.

– Man skal være evig ung og alt skal være perfekt. Folk er så slitne av trening! Godt voksne kropper kjører seg selv knallhardt samtidig som de har store forpliktelser med hensyn til jobb og familie. Vi lever liv som gjør oss syke. Hvorfor holder vi på slik? Hver enkelt må finne årsaken til denne heseblesende livsstilen, sier hun.

Hun påpeker at bevisstheten om at mennesket består både av kropp og sinn må økes innen helsevesenet.

– Behandlerne må innse at den kompetansen de besitter ikke alltid er tilstrekkelig, og psyken som årsak til somatisk lidelse må bli tatt mer på alvor enn det som er tilfellet i dag. Ofte er det der den helbredende kraften ligger, sier Figenschou.

Et langt, vellykket liv

Studier viser at ressurssterke mennesker med lang utdannelse har bedre helse enn de med kortere utdannelse. I tillegg er det et verdiskille mellom de som har en idealistisk tilnærming til livet, og de som har en mer materialistisk måte å forholde seg til livet på.

– Det som kjennetegner idealistene er at de er opptatt av helsespørsmål og å leve sunt. De er ofte høyt utdannede og har høy inntekt. De er også flinkere til å ta opp informasjon knyttet til livsstil og helse, sier professor ved Norges idrettshøgskole, seksjon for kultur og samfunn, Gunnar Breivik.

– De har forstått at å trene og spise sunt er viktig hvis du vil leve et langt og godt liv, og gjennom det viser de sin vellykkethet. For tiden har vi en motebølge knyttet til utholdenhetsaktiviteter som ski, sykkel og løping, sier Breivik til Fysioterapeuten.

– Hvorfor er ikke dette like viktig for de med lav utdannelse?

– Det har med ressurser å gjøre, og med hva man anser som viktig. Etter hvert er det blitt veldig mye utstyr og kompetanse som kreves. Omsetningen av sportsutstyr i Norge har økt dramatisk de senere årene. Mange aktiviteter har blitt forholdsvis kostbare økonomisk med tanke på utstyr og tilgang til de ulike treningsarenaene.  Folk kjøper også mye unødvendig dyrt utstyr bare fordi det er moderne. Det holder ikke med slitte joggesko, man skal se fresh og moteriktig ut.

Lavterskeltilbud svært viktig

Undersøkelser viser at folk med lavere utdannelse og inntekt i større grad prioriterer nytelser knyttet til mat og drikke, og konsum av ting de har råd til, som for eksempel TV-underholdning, foran fysisk aktivitet.

– Antakelig er det noe i prioriteringsmønsteret som går i arv mellom generasjonene. Sånn sett fester det seg et referansemønster, og man sosialiseres til en måte å leve på.

– Hvordan kan dette mønsteret brytes?

– Lavterskeltilbud blir ekstremt viktige. Det å gå tur i nærmiljøet og i skog og mark er den aktiviteten som suverent flest mennesker i Norge har et forhold til. Derfor må slike tilbud gjøres tilgjengelig i områdene hvor folk bor ved hjelp av gang- og sykkelstier og lysløyper. Nærhet til friområder og utmarksarealer er også viktig. I stedet for å satse på avanserte anlegg er det tilrettelegging i nærmiljøet som skal til.

Ifølge Breivik er også skolen en nøkkelfaktor i arbeidet med å få en mer aktiv befolkning.

– Skolen omfatter alle. Med hensyn til gode vaner når det gjelder å holde seg fysisk aktiv, burde det satses mye mer på barnehage, skole og skolefritidsordningen enn man gjør i dag. Her har man en unik mulighet til å skape holdninger og vaner som de unge kan ha glede av senere i livet. Til dette arbeidet trengs det langt flere timer i kroppsøving på timeplanen og lærere med kompetanse.

Breivik mener at idrettsanlegg alltid må bygges i tilknytning til skolene for bruk både gjennom skoledagen og etterpå.

– Dette vil signalisere at det å vokse opp og utvikle seg også er å være aktiv.  I tillegg viser studier at fysisk aktivitet spiller en rolle når det gjelder kognitive og intellektuelle ferdigheter, sier han.

Ingen quick fix

– En av de tingene som slår meg, er at vi har for enkle svar på kompliserte spørsmål, sier fysioterapeut og universitetslektor på Institutt for helse- og omsorgsfag ved Universitetet i Tromsø, Åse Bårdsen.

– I dag er trening svaret på nesten alt; er du deprimert, har angst eller er overvektig kan du trene det av deg. Men så enkelt er det ikke, det vet vi egentlig alle sammen, sier hun.

Bårdsen påpeker at hvis hovedproblemet er stress og mental uro, kan det å presse kroppen fysisk tilføre mer av det som gjør oss slitne; nemlig tidsnød, tempo og krav om effektivitet.

– Å være i bevegelse er alltid viktig, men på en måte som gir deg hvile fra uro i sinnet. Trening kan være symptomlindrende, men går oftest ikke til kjernen av problemet. Vi må tørre å lete dypere, sier hun.

– Alle vet at fysisk aktivitet er bra. Men noen får seg ikke en gang til å gå en tur?

– For at flere skal komme i aktivitet, må variert bevegelse, både type og intensitet, i større grad fremheves som helsefremmende. Du kan, men må ikke nødvendigvis, presse deg selv fysisk. Fysisk aktivitet skal oppleves som godt, da blir det meningsfylt, sier hun.

Bårdsen mener at flere burde se til Helsedirektoratets anbefalinger, i stedet for blant annet å kaste seg på bølgen av 4 x 4 intervalltrening som skal få deg i form på et blunk.

– Det er skremmende å se hvor stor gjennomslagskraft elitetrening har fått overalt. Finn deg i stedet noen å gå tur sammen med, gjør noe fysisk som gjør deg glad! Vi må i mye større grad fremheve aktivitet som er overkommelig for folk, sier Bårdsen.

Hun etterlyser flere frisklivssentraler med lavterskeltilbud som kan få folk i gang, og flere fysioterapeuter ansatt til å hjelpe dem i dette. Bårdsen mener at vi skiller for mye mellom kropp og sjel når vi jobber for å få mennesker til å bevege seg mer i hverdagen.

– Hvordan kan fysioterapeuter møte mennesker som kanskje har litt mer å bære på enn en vond rygg?

– Det er åpenbart at tradisjonell, mekanisk tenking rundt kropp og trening ikke løser denne typen problemer. Jeg er heller ikke sikker på om de fleste fysioterapeuter er godt nok skolert til å hjelpe i slike tilfeller, men jeg er sikker på at vi har et potensial. Fysioterapeuter vet mye om hvordan menneskekroppen er vevd sammen med miljø og samfunn. Å se pasienten i et helhetsperspektiv er en god begynnelse, sier Bårdsen.

Vanskelig å endre atferd

– Det er viktig å avgjøre hvilke psykologiske mekanismer det er som gjør det vanskelig for oss å endre atferd. Det er disse indre «stemmene» som er årsak til det vi opplever som «dørstokkmila», sier psykoterapeut Astri Hognestad.

Sammen med klientene sine utforsker hun relasjoner disse har hatt tidlig i livet. Noen har opplevd krenkelser eller avvisning og sliter med generell lav selvfølelse.

– Hos disse kan det ha dannet seg en ubevisst følelse av at trening ikke har noen hensikt, siden man likevel ikke er verdt noe. Slike følelser kan være svært dyptgripende og vanskelige å endre. Det kan ta lang tid, og man må være tålmodig, sier Hognestad.

Det samme gjelder for et nedarvet livsmønster der fysisk aktivitet ikke sto høyt på agendaen, siden vi i høy grad internaliserer det omsorgspersoner gjør og står for.

– Hvis man vil endre atferd må man oppnå en bevissthet om hvorfor man agerer som man gjør. Det er ikke nok kun å ha en intellektuell forståelse av hvorfor det skjer, sier Hognestad.

– Hva skjer når du egentlig har tenkt å trene, men tar en kopp te eller en telefon i stedet? Jeg tror det er viktig å registrere hva du tenker og føler like før du utsetter den opprinnelige planen. Ved å utforske dette, og med tiden forsøke å gjøre små endringer, blir man mer bevisst på det som styrer en. Da kan handlingsmønsteret endres, sier hun.

Hognestad mener det har lite for seg å fortelle folk at de må trene mer, da dette kan utløse eller forsterke skyldfølelse og skam fordi man ikke får det til.

– I stedet for å moralisere, burde helsevesenet ta betydningen av følelsesmessige blokkeringer på alvor. Hvis man klarer å jobbe med kropp og psykologiske mekanismer samtidig, er dette ofte en fruktbar kombinasjon, sier Hognestad.

Powered by Labrador CMS