Revolusjoner bør komme nedenfra
Det er høysesong for faggrupper, seminarer og årsmøter. En titt på programmene viser stort faglig engasjement og bredde. Med temaer som ofte treffer godt, både fysioterapifaglig og i forhold til samfunnsmessige og helsepolitiske spørsmål.
Per i dag er det 13 faggrupper i NFF. Med unntak av et par som har blitt faggrupper i senere år, har de fleste eksistert i mange år. Her snakker vi om tradisjoner og et faglig fellesskap som er viktig for ganske mange. Ca. halvparten av NFFs medlemmer er også medlemmer i en eller flere faggrupper.
Lange og stolte tradisjoner – ja, absolutt. Likevel er det ikke til å komme forbi at faggruppene fungerer veldig ulikt, både når det gjelder aktivitetsnivå og engasjement. Enkelte er svært politisk aktive, i andre faggrupper skjer det mye mindre.
Ja, og hva så? Har det noe å si at aktivitetsnivået og innretningen på faggruppene er så ulik? Det må være rom for forskjellighet. For store ulikheter kan imidlertid også bety at enkelte fagområder ikke utvikler og posisjonerer seg slik de burde.
Et annet spørsmål er om de 13 faggruppene NFF har i dag, samlet og hver for seg, er de rette for framtida. Bør noen faggrupper slås sammen for å dekke større områder og stå sterkere fagpolitisk? Kanskje trengs det et par helt nye til erstatning for noen av «de gamle».
Det samme spørsmålet kan for så vidt også stilles om spesialistene. Er innretningen på NFFs spesialiteter de riktige med tanke på behovene i primærhelsetjenesten og myndighetenes prioriteringer? Treffer de godt nok?
Faggruppene blir et tema på Landsmøtet i november. Et notat om faggruppenes rolle og posisjon er nå ute på høring i organisasjonen. De siste to årene har NFF gjennomgått store endringer. 20 avdelinger er lagt ned og erstattet med fem regioner.
Men ifølge høringsnotatet er det lite som skal skje med faggruppene, i alle fall de nærmeste årene. Faggruppene ønsker visstnok ikke noen større endringer.
Styringsgruppen for prosjektet har blant annet bedt om synspunkter på faggruppenes rolle og posisjon i forhold til fagutvikling i organisasjonen, og hvordan det fagpolitiske arbeidet skal foregå.
Vi syns det er litt rart – og trist – at det ikke legges opp til en større og mer grunnleggende diskusjon. Organisasjonen er fortsatt i endringsmodus, og det hadde kanskje vært en fordel å bruke den drivkraften som ligger i dette. Men, som prosjektleder Jorunn Lunde sier (s.14), må dette primært komme fra faggruppene selv.
For alt vi vet, diskuteres dette både i og mellom faggruppene ledere, styrer og medlemmer. Revolusjoner, selv de bitte små, bør komme nedenfra. Ovenfra og ned går sjelden bra.
Dette er krevende spørsmål. Kanskje det er på tide å begynne å diskutere dem i åpent lende?
